Håndtering av usikkerhet i veterinær samfunnsmedisin

Usikkerhet er uunngåelig i veterinær samfunnsmedisin, fordi vi jobber med komplekse systemer. Jo mer vi forholder oss til det, jo bedre resultater kan vi oppnå. Vi kan skille mellom usikkerhet som skyldes variabilitet, tilfeldighet og kunnskapsmangel.

Variabilitet er det faktum at det finnes store variasjoner i tid og rom, blant annet mellom individer og mellom regioner. Dette skaper utfordringer for et helhetlig regelverk, som helst skal være enkelt og stabilt. For eksempel er regelverket som er på plass for å beskytte EU/EØS-land mot rabies, i liten grad tilpasset den reelle risikoen ved forflytning av hunder over landegrenser innad i regionen. Her har enkelhet vært prioritert, i forhold til risikovurdering med regionale forskjeller.

Vaksinasjon før innreise til land som er fri for rabies har liten hensikt, siden det er et profylaktisk tiltak som skal beskytte mot senere eksponering. Vaksinering før utreise fra land med rabies utgjør en svak beskyttelse, siden vaksinasjon har posteksponeringsprofylaktisk effekt kun i en kort periode etter eksponering. Ventetiden på tre uker utgjør en viktig beskyttelse, men dekker ikke de lengste inkubasjonstidene. Misforholdet mellom risiko og regelverk kan være vanskelig å kommunisere og håndtere på en god måte, og krever en sterk bevissthet på forskjellen mellom håndheving av regelverk og risikohåndtering.

Et enkelt regelverk gjør ikke håndteringen av en kompleks virkelighet nødvendigvis enklere. Mer risikobaserte reaksjoner på regelverksbrudd eller regelverkstolkninger kan i noen tilfeller være en løsning.

Usikkerhet som skyldes tilfeldighet, uforutsigbarhet, er selve grunnlaget for beredskap. Her finnes ulike verktøy som kan brukes for å beskytte folk og dyr mot uforutsatte hendelser. Ved å definere rammene rundt uforutsette hendelser og mulige utfall, kan man bevege seg fra total usikkerhet til en viss sikkerhet. Dette er i noen tilfeller nok til å treffe adekvate tiltak.

Kunnskapsmangel utgjør en viktig kilde til usikkerhet. Denne kan reduseres gjennom innhenting av kunnskap, analyser og forskning. Men det finnes en fundamental usikkerhet som vi aldri vil kunne tette, fordi livet og verden er mer kompleks enn det mennesket kan oppdage og forstå. Gjennom forskning, erfaring og logikk har vi bygget nyttige, forenklede modeller av virkeligheten, som er den kunnskapen vi har tilgjengelig til enhver tid. Vi kan si at vi bygger gode kart, som hjelper oss å navigere i terrenget. Men vi må ikke glemme at det bare er kart, at kunnskap og virkelighet er to ulike ting.

«Den gode usikkerheten» hjelper oss å beholde en åpenhet for virkeligheten, en evne til å lære og korrigere, en ydmykhet som gir grunnlag for fruktbart samarbeid. Det er vitenskapens styrke.

Samfunnets toleranse for usikkerhet må gradvis økes. Vi må fortsette den gode utviklingen som skjedde med sars-CoV-2-pandemien, da usikkerhet ble normalisert både av eksperter, politikere og media.  På den måten kan vi stadig aktualisere og forbedre våre forståelsesmodeller og samfunnsregler. Vi kan bidra til at samfunnet beholder tillit til regler og kunnskap basert på vitenskap selv om de forandrer seg, fordi de forandrer seg, i motsetning til faste, trobaserte dogmer.