Én helse fra teori til praksis

Én helse er en tverrfaglig tilnærming som ser menneskers, dyrs og miljøets helse som gjensidig avhengige. Konseptet har utviklet seg fra forståelsen av at dyrehelsen har betydning for folkehelsen, til dagens helhetlige strategi for å forebygge zoonotiske pandemier og løse komplekse helseutfordringer gjennom samarbeid på tvers av flere fagfelt. Fordelen ved å kombinere sosial- og naturvitenskapelige tilnærminger, og å engasjere befolkningen, står sentralt i det moderne én helsekonseptet. Basert på erfaringer fra et forskningsprosjekt om kontroll av rabies i Malawi vil jeg illustrere hvordan strategien kan gi større gjennomslagskraft. Prosjektet er et samarbeid med norske og internasjonale partnere, finansiert av Norges forskningsråd og ledet av Veterinærinstituttet.

Rabies er en dødelig, men forebyggbar zoonotisk sykdom som fortsatt utgjør en byrde for folke- og dyrehelsen i mange lavinntektsland, deriblant Malawi. WHO har kategorisert rabies som en neglisjert zoonose og satt som mål å utrydde hundeoverført rabies hos mennesker innen 2030. Sammen med Verdens dyrehelseorganisasjon, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, og den globale alliansen for rabieskontroll, har WHO utviklet veikartet STOP-R for å lykkes med dette.

STOP-R-programmet peker på at kunnskapsdeling, vaksinering, sykdomsovervåkning, lovhjemler, politisk engasjement og finansiering må være på plass for at kontroll av rabies skal lykkes. En nøkkelkomponent er at befolkningen må kjenne til sykdommen og hvordan den kan kontrolleres. I Malawi har vi erfart at religiøse ledere, fordi de har stor tillit i lokalsamfunnene, kan bidra til å spre livsviktig informasjon om rabies og betydningen av vaksinering.

Vaksinering av hunder er det mest effektive enkelttiltaket for å hindre rabiessmitte til mennesker, men vaksinasjonskampanjer er logistisk krevende og kostbare. I Malawi er kjølekjeden problematisk, og transportmulighetene er begrenset. Det er også utfordrende å nå befolkningen med informasjon om når og hvor vaksinering skjer. I prosjektet oppnådde vi mer treffsikre vaksinasjonskampanjer ved å involvere ulike aktører i planleggingen. Religiøse ledere, lærere og ungdomsorganisasjoner samarbeidet med dyrehelsetjenesten, helsetjenesten, politi og lokale myndigheter. Dette skapte eierskap og engasjement, og bidro til vellykkede og mer bærekraftige kampanjer.

Rabies kan forebygges hos eksponerte personer dersom post-eksponerings-profylakse (PEP) gis raskt. I Malawi vurderer veterinærer risiko og henviser mennesker med bittskader til helsevesenet for å sikre riktig bruk av kostbare vaksiner. Systemet har flere utfordringer: få veterinærer, mangel på utstyr og transport, og svake kommunikasjonskanaler mellom veterinær- og helsetjenesten. For å løse slike floker, har WHO lansert konseptet «Community-Based Surveillance». Ideen er at frivillige skal fungere som knutepunkt i lokalsamfunnene og bidra til å informere om helsehendelser hos mennesker og dyr og til koordinert respons. I prosjektet utforskes muligheten for å styrke responsen mot rabies gjennom denne metoden.

Arbeidet med rabies i Malawi har vist at effektivt samarbeid mellom veterinærmyndigheter, helsepersonell, andre fagmiljøer og lokalsamfunn, med aktiv involvering av befolkningen, er avgjørende for å styrke dyre- og menneskehelsen. Når alle aktører bidrar, øker slagkraften i forebygging og kontroll av zoonoser. Dette gjelder i Norge så vel som i Malawi.