Uregulert fagfelt

En sertifisering kan alle både lage og tildele. Det er ikke regulert av noe lovverk eller paraplyorganisasjon, og eiere eller veterinærer har heller ikke mulighet til å klage om en uautorisert utøver gjør faglige feil. Det er heller ingen garanti for at vedkommende har fullført en utdannelse, siden «sertifiseringer» ikke er regulert eller gir autorisasjon. Mange har kun tatt en modul og heller ikke gått opp til eksamen.

Det er også viktig å vite at det heller ikke er lov for “behandlere” å utføre kiropraktikk/justering av ledd eller låsninger eller akupunktur, med mindre de er veterinærer eller kiropraktorer. Dette er regulert i dyrehelsepersonelloven.

Sosiale medier er en viktig kilde til informasjon i dag. Samtidig er det en risiko for at falsk informasjon sprer seg. Det florerer av videoer av «behandlere» som har halte hunder i vanntredemøller, feil utførte øvelser for styrketrening, laser uten øyebeskyttelse, feil informasjon om rehabilitering av tilstander og kurs for hundeklubber, jaktlag og lignende der mye feilinformasjon spres som en sannhet. Mange ufaglærte tilbyr også «justering av ledd» samt «bevegelsesanalyser», og at de kan behandle smerter og haltheter, noe som kan være i strid med lovverket.

Sosiale medier er en viktig kilde til informasjon og samtidig en risiko for at falsk informasjon sprer seg.

Hvorfor er det viktig hvem som rehabiliterer dyr?

Utdannet dyrehelsepersonell som driver rehabilitering er underlagt lovverk for yrket. Som medlem i en faglig interesseorganisasjon, stilles det krav til utdanning, etterutdanning, forsikring og etiske retningslinjer. Kunden kan klage til en klagenemd. Det gir kunden trygghet og sikrer at behandlingene holder en viss kvalitet. 

Dessverre ser vi som dyrehelsepersonell flere eksempler på at pasienter kommer til oss fra “behandlere” der dyret har fått diagnoser, noe som er ulovlig. Et annet eksempel er at noen gir medisiner forskrevet til egne hunder til andre hunder. Dette er også ulovlig. Et tredje eksempel på ulovlighet er når dyr blir behandlet uten diagnose fra veterinær. Noen får behandlet bare sekundærproblemer og ikke hovedårsaken, de får ikke tilstrekkelig smertebehandling under rehabilitering, slik at prognose og skaden kan forverres dersom dyret ikke kommer tidlig nok til veterinær for rett diagnose og behandling. Dette er et dyrevelferdsproblem, et problem for eier, for forsikringsselskapet og for veterinæren som må rydde opp i en eventuell feilbehandling. Vi som er utdannet dyrehelsepersonell med videreutdanning sliter med sammenblanding med ikke-utdannede “behandlere” som gir yrket et dårlig rykte.

Hvem er til slutt ansvarlig om en «rehabiliteringsterapeut» gjør en feil, dyreeier klager og du som veterinær henviste til vedkommende?

Hva betyr dette i praksis for en dyreeier?

Det betyr at det kan være forskjell på hvilken trygghet dyreeier har i at vedkommende som behandler dyret har den medisinske grunnkunnskapen som kreves, følger de faglige retningslinjene for yrket og kan tilstrekkelig om sitt fagfelt til å velge evidensbaserte, trygge og effektive behandlinger for eiers dyr og i samarbeid med henvisende veterinær sørger for at dyret får tilstrekkelig analgesi der det er nødvendig. Det betyr at behandler må kjenne igjen tegn på at noe ikke går etter planen eller er galt. Da må dyret sendes til veterinær for oppfølging. Behandlere må ikke stille diagnoser, gi feil råd eller utføre behandlinger de ikke har lov til eller kunnskap om.

Det er idag dessverre slik at det er mange velmenende uautoriserte «rehabiliteringsterapeuter» som har gått skoler eller kurs og har utdannelser med lav kvalitet uten krav til forkunnskaper. I mange tilfeller er det umulig å finne ut om vedkommende i det hele tatt har fullført utdannelsen eller kun har gjennomført et nettbasert helgekurs eller webinar.

Det er heller ingen regulering for hvem som kan kjøpe dyrt medisinsk teknisk utstyr i Norge som for eksempel laser. Det kan gjøre alvorlig permanent skade på både dyr og mennesker om det brukes feil, og reguleres strengt som strålekilde hos DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet). Noen skoler selger lasere til elever med provisjon. Det samme gjelder vanntredemøller og basseng. En skade kan bli verre om slike verktøy brukes uten nødvendig kunnskap.

Hva betyr dette i praksis for veterinærer?

For veterinærer burde det bli tydeligere hvem man kan henvise til og at de har en solid utdannelse innen rehabilitering og fysikalsk medisin. For postoperative skader, ortopediske og nevrologiske tilstander vil det gi bedre kvalitetssikring av den rehabiliteringen som gis. I dag er det ingen begrensning fra forsikringsselskaper på hvem eier kan velge å gå til om en veterinær henviser til rehabilitering. Dette betyr at dyreeier kan velge en behandler som er en lekperson som kun har gått første modul av en “rehabiliteringsutdannelse”, og som behandler for eksempel en post-operativ IVDD (Intervertebral Disk Disease, mellomvirvelskivesykdom). Det har stor betydning for dyrevelferd når en uautorisert «behandler» uten forståelse for en tilstand “behandler” uten nok kunnskap. I verste fall kan det medføre lidelse for dyret og et dyrevelferdsmessig negativt utfall.

Hva betyr det for forsikringsselskapene?

Om forsikringene dekker rehabilitering eller ikke avhenger av forsikringstype. Noen har en mer utfyllende liste over modaliteter de enten dekker eller ekskluderer. Det er så vidt meg bekjent ingen krav til utdannelse eller godkjenning på behandler for å få dekket utgiftene til rehabilitering av et forsikringsselskap. Dette bekymrer oss i rehabiliteringsfaget siden det vil kunne være stor forskjell i kvalitet, dyrevelferd og klinisk utfall på en rehabiliteringsprotokoll fra en autorisert rehabiliteringsveterinær og en lekpersons protokoll.

Som dyrehelsepersonell opplever vi at dyr kommer til oss etter å ha fått feil og farlig behandling hos «behandlere».

Hvordan velge rehabiliteringsterapeut ved henvisning?

1. Velg en som er autorisert dyrehelse- eller helsepersonell. For eksempel veterinær, dyrepleier, kiropraktor eller fysioterapeut. Be behandler om dokumentasjon på utdanning/bakgrunn hvis det er tvil. Som veterinær, sjekk hvem som er utdannet og kyndig i ditt område slik at du har noen å henvise til som du samarbeider godt med, og er trygg på at tar kontakt om noe ikke går etter planen, fremfor å la eier velge selv hvem de går til.

2. Med helsepersonellutdannelse i bunnen, se etter CCPR (Certified Canine Rehabilitation Practitioner), Mastergrad (MSc), CCFT (Certified Canine Fitness Trainer) Bachelor i Veterinary Physiotherapy eller lignende. Anerkjente utdannelser som disse er kun åpne for dyrehelsepersonell, fysioterapeuter og fullverdige utdannelser på høyskolenivå.

3. Har de forsikring? Om behandler ikke har ansvarsforsikring kan dyreeier stå uten erstatning om noe skjer under behandling, og dyrets forsikring kan være ugyldig. Dette kan mulig også være en gråsone med tanke på henvisende veterinærs ansvar.

4. Krever de at dyret har fått diagnose/undersøkelse av veterinær først? En behandler skal aldri diagnostisere. Dette er det kun veterinær som har lov til i Norge. Etter en avklaring fra veterinær, kan en behandler jobbe med riktig skade/problem og være trygg på at dyret ikke har andre sykdommer som kan påvirkes negativt av fysikalsk behandling, og ha god oversikt over tilleggstilstander.

5. Sørger behandler for at dyret er tilstrekkelig smertelindret under rehabilitering i samarbeid med veterinær? Ofte må det gis medisiner for å ivareta dyrevelferden under rehabilitering. Det finnes “behandlere” som kvier seg for å kontakte veterinær og heller “smertebehandler” med laser og lignende uten tilstrekkelig effekt.

6. Journalfører behandleren og sender henvisningssvar? Dyrehelsepersonell og helsepersonell er underlagt lov om taushetsplikt og journalføring. Det vil si de har ikke lov å diskutere hvem som har vært hos dem eller hva den hunden hadde som problem. Den utførte behandlingen må dokumenteres godt. Det skal være trygt å vite at dyreeiers detaljer ikke diskuteres med neste kunde og at journaler kan og skal sendes til henvisende veterinærer.

Hva ønsker vi skal skje med rehabilitering som fagfelt i Norge?

Fysioterapeutforeningen i Sverige fikk nylig gjennomslag for å beskytte tittelen “Legitimerad djurfysioterapeut” fra 1. september 2025. Det betyr at i Sverige blir det ulovlig å kalle seg dyrefysio, hundefysioterapeut og lignende uten denne utdannelsen.

I Norge er det i dag ingen humane fysioterapeuter som har tatt CCRP, (Certified Canine Rehabilitation Therapist). Det vanligste her er dyrepleiere og veterinærer som har CCRP, den originale rehabutdannelsen fra USA/Europa, eller NMBU Sertifisert rehabiliteringsterapeut, (som bygget på materiale fra CCRP på Norsk) eller Master/Bachelor i veterinary physiotherapy fra England. Alle disse utdannelsene krever at man er dyrehelse- eller helsepersonell først (unntatt BSc Veterinary Physioterapy).

NDAF, Norges Dyrepleier og Assistentforening, kunngjorde nylig at dyrepleiere med anerkjent utdannelsesforløp nå kan kalle seg “autorisert rehabiliteringsdyrepleier” og “autorisert anestesidyrepleier” for å reflektere spesialkompetanse. Dette gjør det tydeligere for både dyreeiere og veterinærer hva vedkommende har av relevant kompetanse.

Rehabilitering som fagfelt er internasjonalt anerkjent i form av ECVSMR (European College of Veterinary Sports Medicine and Rehabilitation) samt tilsvarende for dyrepleiere med VTS-rehab (Veterinary Technician Specialist- Rehab). I Norge har vi i dag én Diplomate i ECVSMR (hest) på NMBU og en resident (hest). Det finnes ingen dyrepleiere med VTS-rehab nå og ingen ECVSMR veterinærer på smådyr. Det er en del CCRPer som er både veterinær og dyrepleier tilgjengelig i Norge, samt en med MSc i veterinærfysioterapi, og et par med BSc i veterinærfysioterapi. Flere dyrehelsepersonell/helsepersonell er under etterutdanning. Det finnes også en håndfull dyktige “rehabiliteringsterapeuter” som jobber på dyreklinikker under veiledning av veterinærer som oppleves noe tryggere med tanke på at veterinærer da er ansvarlige for behandlingen, og pasienter har tilgang på adekvat analgesi og oppfølging.

Det er nå betydelig evidens for at rett rehabilitering/fysikalsk medisin utført av kvalifisert helsepersonell kan være gunstig for utfallet av kirurgi og veterinærbehandling og øker dyrevelferden, men vi må bestemme hvordan veien videre skal se ut i Norge.

For veterinærer burde det bli tydeligere hvem som har en solid utdannelse innen rehabilitering og fysikalsk medisin.

Ønsker man at dette skal utføres ukritisk av lekfolk utenfor veterinærenes kontroll og uten begrensning fra forsikringsselskapene på hva som dekkes, eller ønsker vi regulering og en faglig kvalitetssikring for god, helhetlig veterinærbehandling og dyrevelferd? Er du som veterinær til sist faglig ansvarlig for en behandlers rehabilitering om noe går galt om du henviste til det? Og bør forsikringsselskapene stille krav til behandlere om utdannelse og forsikring for å godkjenne dekning av rehabilitering?

Vi som er autorisert dyrehelsepersonell innen rehabilitering ønsker en dialog om dette med Norsk dyrepleier- og assistentforening, Den norske veterinærforening, Norges Fysioterapeutforbund, Norsk veterinærkiropraktor forening og forsikringsselskapene.

En kollega og jeg deltok på styremøtet i Smådyrpraktiserende veterinærers forening 27. oktober 2025. Etter møtet opprettet vi en gruppe på Facebook kalt «Norsk Register for Veterinære Rehabiliteringsterapeuter», der kun autorisert dyrehelsepersonell med etterutdanning innen rehabilitering, humane fysioterapeuter med etterutdanning og klinikkassistenter med etterutdanning som er ansatt på en dyreklinikk kan delta i diskusjonen videre mot en organisering. Forslaget så langt er å lage to kategorier i et Norsk Register for Rehabiliteringsterapeuter, der kategori 1 er autorisert dyrehelsepersonell med etterutdanning, og kategori 2 er klinikkassistenter med etterutdanning som er ansatt på en dyreklinikk og jobber under en veterinærs ansvar. Ønsket er å få en dialog med forsikringsselskapene der bare personer registrert som kategori 1 og 2 får jobbe med henviste pasienter for skadebehandling/rehabilitering som forsikring dekker. Behandlere uten medisinsk eller helsefaglig bakgrunn og uten etterutdanning i rehabilitering på høyskolenivå eller tilsvarende, vil da falle utenom og i praksis kun få behandle friske hunder uten kjente helseutfordringer og skader. Alternativt kan de behandle på eget ansvar, men forsikring vil ikke dekke behandling.

Det er planlagt et Teamsmøte i denne gruppen for å diskutere veien videre og opprettelse av et søkbart register der veterinærer og dyreeiere kan lete opp en behandlers kompetanse. Vi tar gjerne mot innspill.