Supermoderne forskningsfasiliteter

Veterinærtidsskriftet fikk en prat med Espen på hans kontor på Adamstua, som har vært hans tilholdssted i en mannsalder. Bilder, bøker og forskningsarbeider var stuet ned i esker. Når dette leses, er han på plass i sitt flunkende nye kontor på Ås.

– Det er vemodig å forlate dette gamle og verdige bygget, men vi går nå inn i en ny tidsalder med supermoderne forskningsfasiliteter. Når nybygget har fått gått seg til, er jeg overbevist om at det blir en svært bra utdanningsinstitusjon for kommende veterinærer.

Attpåklatten

Espen gir oss et kort tilbakeblikk om sin bakgrunn.

– Jeg er født i 1958, og vokste opp i Asker. Mine foreldre var lektor og sykepleier. Jeg var den desidert yngste i en søskenflokk på fire og attpåklatten som ble dullet med hele tiden. Jeg gikk på Drengsrud skole i Asker, en landsens skole sammenliknet med forholdene i Oslo. Jeg valgte ikke gymnas, men ble plassert på Asker gymnas som var en god skole. Jeg var glad i realfag og til min fars fortvilelse interesserte jeg meg ikke for språk.

Den grønne bølgen

– Hvorfor valgte du veterinærutdanning og ville bli dyrlege?

– Først og fremst på grunn av den grønne bølgen på 1970-tallet med stor oppmerksomhet om økologi. Akerselva og Sandvikselva, var på den tiden nesten rene kloakker som rant rett ut i Oslofjorden. Å bade i fjorden var ensbetydende med å bli syk. Jeg var aktiv i motstanden mot utbyggingen av Alta-vassdraget, og mener fortsatt at den aksjonen var viktig. Personlig synes jeg det var ille at miljøet ble ødelagt, noe som også var med på å påvirke dyrehelsen. Det har skjedd en voldsom forbedring av holdningen til miljøvern, noe som de fleste tar for gitt i dag. Jeg ville ta en utdanning der jeg kunne kombinere teori og praksis. Til slutt ble jeg professor og på mange måter «hyper-akademisk». Intensjonene gikk ikke helt i oppfyllelse, men var viktig da jeg startet på utdanningen.

Meget bra utdanning

I 1979 begynte Espen på Veterinærhøgskolen og ble ferdig utdannet i 1985.

– Jeg har aldri angret på utdanningen. Her har du skjæringspunktet mellom medisin, forståelsen for økologi og naturens gang. Vi var på talefot med våre lærere og på fornavn med professorene, som ikke var redde for å bli møkkete på hendene. Dette er noe som fortsatt kjennetegner Veterinærhøgskolen der teori og praksis henger nøye sammen.

Forskning på fisk var et helt nytt fag

Som ferdig utdannet dyrlege tok han sivilarbeidstjenesten på et settefiskanlegg i Oslomarka.

– Jeg jobbet på gulvet i settefisk-anlegget i 1 ½ år og hospiterte samtidig på Veterinærinstituttet hos Tore Håstein og Trygve T. Poppe, sier Espen. Han syntes deres fagtilnærming var meget interessant.

– Oppdrett var et nybrottsarbeid og det florerte med sykdommer som vi aldri hadde hørt om tidligere. Fisk har mange likheter med pattedyr selv om de fysiologiske forskjellene er store. Det økologiske aspektet med fiskeoppdrett er unikt. Laks er det eneste dyret i Norge der vi driver med utstrakt oppdrett av en art og som også finnes naturlig i vill tilstand. Interaksjonen mellom lakseoppdrett og villaks er en dimensjon som vi ikke har for våre husdyr på land. Vi har ikke ville kyr, eller ville hester, men vi har kanskje noen forvillede sauer. Dette økologiske aspektet er meget fascinerende.

Virus påvirker evolusjonen og økologien

– Hvor mange virus omgir vi oss med? Er alle farlige? Hvorfor er de her?

For et par tiår siden ble sjøvann undersøkt med elektronmikroskop for å se på virusforekomstene. Tidligere trodde man ikke virus fantes i så store mengder i sjøvann. Beregninger viser at det i en liter sjøvann er om lag tre milliarder virus, sier Espen.

Årlig blir over 300 millioner norsk laks infisert med Piscint orthoreorvirus (PRV).

– Forsker Øystein Wessel fant at det er de røde blodcellene som angripes. Dette er de mest tallrike cellene i et dyr. Grovt sett har vi forsøkt å anslå hvor mange viruspartikler det er snakk om. Hvis du legger alle viruspartikler av PRV, som blir produsert i norsk oppdrettslaks per år, utgjør det distansen fra jorda til sola frem og tilbake 40 ganger. Det forteller oss hvor utrolig mange virus som finnes. De er små, men de er mange.

– Ser vi dette i et overordnet perspektiv, er det mange millioner ganger mer virus på Jorden enn det er stjerner i den observerbare delen av universet. Tenk på hvilke uendelige dimensjoner vi snakker om.

Omvandrende virustransportører?

– Du har uttalt at koronavirus er bare ett eksempel på et enormt mangfold av virus i naturen.

– I vårt genom har vi dobbelt så mange virusgener og rester av disse som vi har av «egne» gener. Er mennesker og dyr da egentlig bare omvandrende virustransportører? Dette er en filosofisk og relativ interessant tilnærming. Virus gir sykdommer, men har også stor betydning for evolusjon og økologi. I sin tid fryktet man at ebola, eller ebolavirussykdommen (EVD), kom til å utrydde alle gorillaer og andre store apearter. Frykten var at et stort sykdomsutbrudd kunne utrydde en dyreart, noe som ville fått store økologiske konsekvenser utover selve sykdommen. Ingen andre sykdomsfremkallende organismer er så intimt korrelert med et dyr som virus. Det går inn i celler og parasitterer på cellens maskineri. Se for deg en celle som produserer biler hvor virus går inn i fabrikkens styrerom og omprogrammerer produksjonen til sykler!

– En stor andel, anslått til 20 prosent, av vårer gener har som funksjon å prøve å kontrollere virusinfeksjoner. Virus har vært en kraftig seleksjonsfaktor i evolusjonen. Spranget fra eggleggende dyr til dyr med placenta kan muligens tilskrives endogene retrovirus. Slike aspekter er med på å gjøre virologien til et spennende fagfelt.

Alle organismer er infisert med virus

Alle dyr, planter, bakterier og organismer er infisert av virus. Hvordan påvirker det dyr og mennesker?

– Det har vært og er utslagsgivende for vårt immunsystem. I naturlig tilstand er de bestandsregulerende. Smittsomme sykdommer har formet våre sosiale omgangsformer. Vaksiner var forrige århundrets største medisinske fremskritt og fjernet en del smittsomme sykdommer.

– Under pestepidemien i London på 1600-tallet ble folk som fikk sykdommen isolert fra andre. Skulle en kunde betale for en vare, skjedde det uten kontakt med kjøperen fordi de forsto at penger kunne være smittekilden. Pengene ble lagt i en kopp med eddik for å kvitte seg med smitten. Mennesker har, basert på erfaring, forsøkt på ulike måter å håndtere smittsomme sykdommer uten å kjenne til begreper som mikrober, bakterier og virus. Noen av tiltakene de gjennomførte i tidligere tider hadde effekt likevel.

Overføring av virus

– Visste du at pandemier nesten alltid begynner med overføring av et virus fra ville dyr til mennesker enten direkte eller indirekte via en mellomvert? Husdyr er sjelden opprinnelig kilde til nye sykdommer og pandemier, men kan gjerne være mellomverter. Hvis en gris smittes av influensa fra fugl kan grisen smitte oss, men fuglen er det egentlige og opprinnelige reservoaret. Det hele kan kokes ned til at menneskelig ekspansjon inn i stadig nye arealer gir kontakt til nye biotoper som er årsaken til at det stadig kommer nye infeksjoner i menneske- og husdyrpopulasjoner.

– Ekspansjon inn i nye og uberørte naturområder bidrar til at ville dyr trekkes inn mot våre boområder og fører til økt smittefare. Spredningen skjer også med økt reiseaktivitet og globalisering. Når store landområder i Amazonasjungelen hugges og brennes ned, blir resultatet at ville dyr trekker inn til menneskelige boområder, påpeker Espen.

Akvakultur og det grønne skiftet

For å brødfø verdens raskt økende befolkning kan havbruksnæringen være en vei å gå. Du har uttalt at forskning på akvakultur er viktig for det grønne skiftet. Hvordan?

– Det kreves mindre energi for å produsere ett kilo fiskefilet sammenliknet med tilsvarende hos landdyr. Fisk flyter i vann og er dermed vektløs og bruker lite energi for å kjempe mot tyngdekraften. Det er bare å løpe opp en bakke, så forstår man at kampen mot tyngdekraften krever mye energi. For det andre holder de samme kroppstemperatur som omgivelsene. Fisk krever mindre areal fordi de fordeler seg i et tredimensjonalt volum av vann. Produksjon hos landbaserte dyr krever store arealer som kan gå på bekostning av annen bruk av disse arealene. Skal vi oppnå god proteindekning til jordas befolkning, og vi antar at ikke alle vil være veganere, må akvakultur få en langt viktigere posisjon enn den har i dag. Akvakultur gir langt lavere CO2-utslipp, minsker arealbruk på land og kan brødfø flere milliarder mennesker. Laks er nok ikke den ideelle dyrearten fordi den er en kjøttspiser som krever mye energi i form av protein og fett for å vokse. Da hadde det vært bedre med en plantespiser. Globalt sett er det imidlertid andre arter enn laks som vil være riktige valg. Laks er mer en luksusfisk og vil ikke være svaret globalt, men er likevel et viktig bidrag, ikke minst kompetansemessig. Ut fra et produksjons- og energisynspunkt ville det vært bedre å satse på herbivore fisk.

– Fisk, krepsdyr og skjell kan avhjelpe menneskers behov etter mat. Kreps og skjelldyr er på samme produksjonsnivå som insekter og er lavtrofiske dyr.

Akvakultur Norges rikdom

– Norges store fortrinn er vår lange tempererte kystlinje. Havets rikdom har vi tross alt organisert på en god måte. Det er ikke mange land som har en så vellykket akvakulturnæring der bruken av antibiotika er redusert til et minimum og hvor det er relativt få alvorlige sykdommer og begrenset mortalitet. Se bare på Chile som har hatt store utbrudd av infeksiøs lakseanemi (ILA) og Kina som ikke har kontroll med antibiotikabruken. Det gjør at Norge har et stort fortrinn i det internasjonale markedet, understreker Espen.

Faglig ydmykhet

– Hvor viktig er det for virusforskningen med en pro et contra argumentasjon? Eller: Får dere til en god faglig debatt innen faget?

– Vi sier alltid til våre doktorgradsstudenter at de ikke skal være enig med oss i alt og ett. Vi ønsker at de skal ha selvstendige meninger som de kan begrunne på en god måte. Mange av våre utenlandske doktorgradsstudenter har for stor respekt for en professortittel og flere tør ikke å opponere når de kommer, sier Espen.

– Med våre studenter er vi opptatt av en aktiv meningsutveksling.

– Uansett hva vi holder på med er det viktig å ha et åpent sinn og være ydmyke overfor andres meninger og holdninger. Med alderen er jeg blitt mye mer klar over alle de gangene jeg har tatt feil, og er blitt mer ydmyk overfor mennesker rundt meg. Andre kan ha en annen tilnærming og innfallsvinkel og en dypere forståelse på områder som jeg kan lite om. Dette er noe jeg har lært meg å respektere i større grad enn tidligere. Vi må lære å respektere hverandres meninger og holdninger. Er vi enige om målet vi skal nå, må vi sette inn felles ressurser for å nå det. Vi bør ta med molekylærbiologer, genetikere og bioinformatikere for å øke kunnskapsnivået og den faglige horisonten.

Stor samfunnsbetydning

– Da jeg startet med virologi for 35 år siden, var det noen få husdyrsykdommer forårsaket av virus vi konsentrerte oss om. Det var ikke mange alvorlige og omfattende sykdomskomplekser med bakgrunn i virus i Norge. Vi hadde kun noen få luftveis- og tarminfeksjoner, men ingen store og alvorlige tilfeller. Med oppdrettsfisk fikk vi flere sykdommer der virologien har hatt en viktig betydning. Nå har vi hatt fugle- og svineinfluensa og i mars 2020 kom covid-19. Afrikansk svinepest banker på døren til våre naboland, en sykdom der det ikke finnes noen vaksine. Koronaen er nr. 2 i rekken etter SARS-1 i 2001-2003. Det er blitt tydelig for oss alle at virologi, som jeg har vært så glødende interessert i, har enorm samfunnsbetydning.

Internasjonalt aspekt

– Forskning kjenner ingen landegrenser. Det har vært lærerikt og interessant med nært samarbeid med andre folk og kulturer i forskningen. Vi gjør faglige fremskritt sammen og blir kjent med dyktige internasjonale fagfolk som beriker vår tenkemåte. Slik sett har virologisk forskning lært meg enormt mye, oppsummerer Espen til slutt.