Minneord fra kullvenner og samarbeidskolleger

Tore døde på Nordlandssykehuset i Bodø den 1. februar 2021, 11 dager før sin 81-årsdag. Tores slitne hjerte orket ikke mer. Et nesten 60 års vennskap og samarbeid har satt sitt punktum.

Tore hadde sin oppvekst i Askim. I motsetning til flertallet på kull 63 hadde han ikke direkte bakgrunn fra husdyrhold og jordbruk. Han gikk skogskole etter artium, ble skogtekniker og jobbet et år i Østerdalens endeløse skoger. Følgelig var han mer allsidig og reflektert enn oss andre. Erfaringene og vennskapet med skogskolekameratene tok han med seg hele livet.

Tore var en av grunnleggerne av Corpus Luteum, studentkorpset på Veterinærhøgskolen. Han var da også en av de veteranene som stilte opp med sin trompet på 50-års jubileet til korpset i 2017.

Gunvor og Tore kom til Steigen i 1971, lenge før kommunen var satt på turistkartet.

Musikk var alltid viktig for Tore og Gunvor. De var aktive i nærmere 50 år i Steigens Glade Musikanter, janitsjar og storband. Det avspeiler seg på etterslekten, som er full av musikanter og amatørskuespillere.

Gunvor og Tore har en sønn, Erling, en datter, Ingrid og sju barnebarn. Ingrid skrev følgende i minne-siden: Han kjære Tore, Gunvor sin tøffing. Han pappa, svigerfar, han bestefar, han farfar. Han Hekneby, dyrlegen, tømmerhoggern, trompetspællarn, pianisten, historiefortællarn, skøyarn, feskarn, filosofen, turmannen og ekstremsportutøvarn. Vi savna deg så inderlig – men trøsta oss med at vi hadde deg så nær og kjær. Dette var ingen ovedrivelse.

I tillegg hadde han stor interesse og kunnskap om geologi og astronomi.

Tore hadde allsidig idrettsbakgrunn; langrenn, skihopp, svømming, klatring for å nevne noe. Han var en allsidig friluftsmann. Etter hvert ble havfiske fra båt veldig viktig både for han og Gunvor.

Tore var en god kollega som gjerne tok kontakt når han ville drøfte aktuelle problemstillinger. Han var aktiv både i Nordland Veterinærforening og i DNVs pensjonistforening. Han møtte alltid opp på de mange kulltreff rundt i landet. Neste høst hadde han planlagt at kullet skulle treffes i Steigen. Når Tore reiste seg i forsamlinger og innledet med «nei nå skjønner jeg ingenting», da skjønte vi alle at han skjønte mer enn de fleste av det meste. Han var utpreget sosial og besøkte gjerne kolleger når han var i nærheten. Hans lune og ofte underfundige humor ovenfor både store og små gjorde at alle følte det som en berikelse.

I 2015 ble Tore tildelt Kongens fortjenestemedalje for 45 års innsats som dyrlege i NordSalten, tre kommuner i Nordland fylke. Området strekker seg fra Folla i sør til Tysfjorden i nord. Fra Vestfjorden i vest til svenskegrensa i øst. De ti første årene var han alene dyrlege. Det var ferjereiser, båtskyss, lange og smale bygdeveier. Hans geografiske base var Bogøy (Bogen) i Steigen kommune. Om fortjenestemedaljen sa han at den var det Gunvor som burde fått, som hadde holdt ut med han.

Kunnskapsrik og med en utrolig hukommelse – det var Tore. Alle historiene om guttestreker og idrett i oppveksten ble dokumentert da storebror Arild skrev memoarer fra barndom og oppvekst. Tore var i midten av tre brødre – tannlegesønner fra Askim. På farssiden var han hedmarking, fra slektsgården Hekneby i Romedal. På morssiden var han Lofotværing, morfar var trandamper Kjeldahl på Svinøya i Svolvær. Lenger bak fortalte Tore om sin oldefar, seilskuteskipper Middelton fra Stavanger. Også den delen av slektshistorien dokumenterte han med en trykksak: Oldefarens sjølbiografi.

Og så var det jakt og fiske. Småviltjakt: rype orrfugl og hare. Fiske i sjø og ferskvann. Middagsmat ble sjelden kjøpt i butikken.

Fred over Tores gode minne.

Minneord ved Aslak Hagland og Roar Ektvedt