Distriktsveterinærenes betydning

De rundt 200 distriktsveterinærene var offentlig ansatte som innen sitt distrikt ledet det forebyggende arbeidet mot dyresykdommer, bekjempet smittsomme dyresykdommer og utførte oppgaver innen dyrevern. Samtidig hadde de ansvar for å yte kliniske veterinærtjenester i sitt distrikt. Ordningen hadde eksistert i rundt 80 år, da den ble avviklet ved årtusenskiftet. Dyrehelsearbeidet i Bygde-Norge var selvfølgelig avhengig av den faglige virksomheten ved kunnskapsinstitusjonene på Adamstua og etter hvert de regionale laboratoriene. At forløperen for Veterinærinstituttet kom på plass tidlig på 1890-tallet, var svært viktig for arbeidet som ble gjort. Men det var fotfolket som skulle sette kunnskapen ut i livet.

– Denne boka dokumenterer den fantastiske jobben som distriktsveterinærene har gjort helt fra starten av til omstillingen kom, fastslår Liven. Han viser til tidligere veterinærdirektører som Ole Olsen Malm og Lars Slagsvold som begge var opptatt av å få på plass et sterkest mulig distriktsledd for veterinærtjenester.

Etter krigen kom også fylkesveterinærembedet som støttet opp om det lokale dyrehelsearbeidet. På den måten kom høyt kvalifiserte fagfolk ut i distriktene, der de oppnådde høy tillit, og jobbet sammen med bonden på fjørsgolvet.

– Fotfolkene som gjorde denne jobben ble regnet som en selvfølge og har på mange måter blitt glemt. Derfor var det på tide å skrive historien, sier Liven.

«Etter å ha lese denne boka går det klart fram at ein kan ha både sentral kompetanse og statleg regelverk så mye ein vil, men utan lokale fagfolk med godt skjønn kjem ein ingen veg», skriver Reidar Almås, professor emeritus NTNU og seniorforsker ved Ruralis, på omslaget av boka.

Brytningstid

Samfunnsutviklingen fra 1980-tallet og frem mot årtusenskiftet gjorde at organiseringen av det offentlige veterinærvesenet, som til da hadde fungert godt, etter hvert var lite gangbar. Tiden hadde løpt fra Slagsvolds modell. Omfattende endringer på det politiske, økonomiske, sosiale og internasjonale feltet preget Norge på 1990-tallet. Gjennom EØS-avtalen knyttet Norge seg til den økonomiske og politiske integrasjonen i Europa. Omfanget av forvaltningsoppgaver økte kraftig. Det gjorde også tilbudet på private kliniske tjenester.

Eivind Liven hadde sentrale roller i det offentlige veterinærvesenet fra 1986 som veterinærinspektør/avdelingsdirektør i Landbruksdepartementet, deretter direktør i Statens dyrehelsetilsyn og veterinærdirektør samme sted frem til 2003 da rollen opphørte som følge av opprettelsen av Mattilsynet året etter.

– Som veterinærdirektør ble det min oppgave å sette ut i livet ordninger som brøt med rutiner og tradisjoner som lenge hadde vært vellykket, sier Liven. Motstanden, særlig blant distriktsveterinærene, var stor. Allerede på 1970-tallet hadde veterinærdirektør Reidar Vollan og president Gunnar Eide i Veterinærforeningen vært opptatt av endringene de så komme.

Endringene er bakgrunnen for interessekonflikten som oppstod på slutten av 90-tallet mellom Statens dyrehelsetilsyn, ledet av Liven på den ene siden, og Veterinærforeningen med president Hektoen på den andre. Mens Liven var opptatt av distriktsveterinærenes habilitet, og at det var vanskelig for en offentlig tjenestemann/veterinær å drive med forvaltningsoppgaver og samtidig ha privat praksis, mente Veterinærforeningen med Hektoen som president det var mulig å fortsette å kombinere disse to oppgavene der det var hensiktsmessig. Veterinærforeningen fikk støtte for en slik løsning hos flertallet i Næringskomiteen i Stortinget. I en slik brytningsfase var det naturlig nok ulike oppfatninger på begge sider og hos de fleste en forståelse for at endring var nødvendig. Situasjonen innbød til tautrekking.

I en humørfylt anekdote fra et møte mellom de to partene den gang forteller Hektoen og Liven om 10-punktsplanen til Liven som skisserte hvordan etaten skulle drives framover. Etter en kritisk gjennomgang ble de ti punktene kuttet ned til seks. Det ble til «Sekspunktsnotatet». Det var da Hektoen kom med utsagnet:

«Hadde du holdt på en stund til, hadde det ikke vært noen punkter igjen!» I dag, mange år senere, fremkaller kommentaren latter hos begge to.

Landbrukets sundhetsvæsen og dyrevern

Fortellingen om dyrehelsa i Norge viser at dyrevern, slik vi kjenner det i dag, ikke hadde førsteprioritet verken hos det offentlige veterinærvesenet eller praktiserende veterinærer. Forklaringen på dette ligger trolig både i holdningene og verdisynet hos de som startet dyrehelsearbeidet på 1890-tallet og de forholdene som rådet ved århundreskiftet. Landets første veterinærdirektør, Ole Olsen Malm, uttalte den gang at «Det civile veterinærvæsen er vort landbrugs sundhedsvæsen.» Første prioritet var å utrydde smittsomme husdyrsykdommer. En av veterinærenes fremste oppgaver var å bidra til et husdyrbruk med best mulig als- og yteevne til beste for bonden. Liven mener dette inntrykket satt lenge i, noe utsagnet nedenfor viser.

«Dere er vel en del av landbruket dere», uttalte daværende leder i Forbrukerrådet, Anne Lise Bakken, da hun 100 år etter starten på det systematiske dyrehelsearbeidet var invitert til et møte med fylkesveterinærene på midten av 1990-tallet.

– Dyrevern var ikke det som fikk mest oppmerksomhet de første årene. Veterinærloven fra 1948 var ganske snau når det gjaldt dette med dyrevern, sier Liven.

– Dyrevelferd var heller ikke noe stor sak i utdanningen vår selv om vi som et av de første land i verden fikk en god dyrevernlov i 1935, forteller Hektoen.

Han mener veterinærene lenge var fraværende og at innretninger som spaltegulv og kutrener ble tatt i bruk uten at veterinærfaglige og dyrevelferdsmessige betraktninger ble fremlagt. Entusiaster som Toralf B. Metveit gikk i spissen og la ned en betydelig innsats for dyrevelferd, både som distriktsveterinær og byveterinær og med tillitsverv i nasjonale og internasjonale dyrevernorganisasjoner.

Liven og Hektoen er enige om at dyrevern og dyrevelferd har kommet for å bli, det har festet seg i veterinærfaget.

Samarbeidets betydning

Historien om dyrehelsa i Norge er fortellingen om mange alvorlige, smittsomme dyresykdommer som ble utryddet i løpet av det 20. århundre. Suksessen er et resultat av konstruktivt samarbeid mellom veterinærer, politikere og husdyrbrukere.

Et godt eksempel på dette samarbeidet er kriseforliket i mars 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, et paradigmeskifte i norsk politikk.

– Som en del av krisemidlene kom det betydelige bevilgninger til bekjempelse av storfetuberkulose og smittsom kalvekasting. Det var uventet for mange, og strategene i dette arbeidet var utvilsomt Niels Thorshaug, Lars Slagsvold og direktøren ved Veterinærinstituttet, Halfdan Holth, forteller Liven.

– Bakteppet for boka er at systemet den beskriver har laget verdens beste dyrehelse. Vi er så enige om at denne boka måtte skrives. Dette er vi stolte av, understreker Hektoen.

– Tenk om jeg hadde visst alt dette og satt meg inn i det for 30 år siden, sier Liven med et smil.

De to kollegene mener det var fornuftig å la det gå noen år før de startet skrivearbeidet. Ting blir ofte klarere når de kommer litt på avstand. Nå er boka snart klar til trykk. Forfatterne fortjener stor takk for arbeidet de har gjort.