Til hvilken pris?

Veterinærforeningen påpeker prisverdig i et innspill 25. august i år at økning i produksjonen i oppdrettsnæringen ikke løser næringens største utfordringer, nemlig dårlig dyrevelferd og høy dødelighet. Det påpekes at fiskehelse og –velferd må inn som kriterier for å regulere fremtidig vekst. Selv om «alle» er enige om at dyrevelferd er viktig, er det tydeligvis noe man ikke bryr seg mye om i praksis. Mantraet fra næring og politikere er vekst, vekst og atter vekst uten at man griper fatt i de grunnleggende problemer; nemlig at velferden er elendig og fisken dør.

I et debattinnlegg i Nationen 23. august i år (Pels, laks og etikk i politikken) påpeker Olav Østerås at det åpenbart er helt ulike velferdsrammer i ulike husdyrnæringer som pelsdyroppdrett og fiskeoppdrett. Mens pelsdyrnæringen er besluttet avviklet innen 2025 på grunn av dårlig dyrevelferd, får oppdrettsnæringen ekspandere videre til tross for at dyrevelferden er mye dårligere enn i pelsdyrnæringen.

I et innlegg i Nationen 10. august i år påpeker Ingunn Sommerset, Bente Bergersen og Adrian Smith at EUs forsøksdyrstatistikk for 2018 inkluderer Norge. EU-rapporten påpeker tydelig hvordan de norske tallene har påvirket statistikken. I 2018 brukte Norge nesten en femtedel av forsøksdyrene i Europa: 1,7 millioner, mens de 28 EU-landene brukte til sammen 8,9 millioner. Over 94 prosent av de norske dyrene var fisk. De norske tallene førte til at EUs statistikk passerte 10 millioner for første gang. Uten Norge hadde antallet forsøksdyr gått ned med fem prosent. Slikt legges merke til, og det passer dårlig med EUs mål. Norge vil faktisk ikke bidra til EUs mål med det første: Etter en reduksjon i 2019 var forbruket i 2020 nesten 40 prosent høyere enn for 2018. De norske tallene for 2018 og 2020 var faktisk ikke spesielt høye. I 2016 krevde to store forsøk hele 10,6 millioner individer for å prøve ut behandling mot lakselus, og dermed brukte Norge 11,6 millioner forsøksdyr det året.

Etter et uhell med utslipp av klor ved et lakseslakteri i Nord-Norge i august døde det 96 000 slakteklar laks i ventemerder. Regiondirektøren i selskapet uttaler i denne forbindelse til nettavisen iLaks 27. august at: «Særlig vondt er det å tenke på hva fisken vår har gått gjennom. Som vi har sagt før – dette er en fiskevelferdstragedie». Dette har han naturligvis helt rett i; dette er definitivt en dyrevelferdstragedie. Samtidig er det på sin plass å påpeke at 96 000 laks er et betydelig mindre antall enn det som dør hver eneste dag gjennom hele året i norske oppdrettsanlegg uten at dette omtales som en dyrevelferdstragedie. Dette er fisk som dør av infeksjonssykdommer og håndtering/behandling mot lakselus. Det dør også et minst like stort antall rensefisk hver eneste dag, også dette for holde lakselusproblemene i sjakk. I tillegg (og utenom dødelighetsstatistikken) dør det årlig cirka 100 millioner laks før de settes ut i sjøen.

Denne situasjonen har vart i flere år til tross for at næringen (med hell) forsikrer politikere og forvaltning om at de stadig gjør fremskritt og at de «arbeider med saken». Det er meget mulig at så er tilfellet, men hvor i all verden blir det av resultatene; Fiskehelserapportens dødelighetstall er klinkende klare og viser ingen synkende tendens. Det er symptomatisk at sykdom og dødelighet kamufleres som «biologiske utfordringer», «svinn» eller «biologisk hendelse» i kvartalsrapporter og lignende fra oppdrettsselskapene.

Sett i et husdyrbruksperspektiv må vi kunne slå fast at den dårlige dyrevelferden og høye dødeligheten i oppdrettsnæringen er den største dyretragedien vi noensinne har hatt i norsk husdyrbruk. Dette er en pågående tragedie og vi vet at den vil gjenta seg hver dag, – og vi aksepterer det. I et historisk perspektiv er det åpenbart at dette representerer det mørkeste kapittel i norsk husdyrbruks historie og vi veterinærer står midt oppe i det. Når dette skjer år etter år, inntreffer det en gradvis innsettende apati og vi aksepterer stadig dårligere dyrevelferd og høy dødelighet som «normalt». Dette fenomenet, som kalles «Shifting baseline syndrome», innebærer at vi stadig redefinerer normaliteten og stilltiende og uten refleksjon senker terskelen for det akseptable. For oss veterinærer som yrkesgruppe er dette en sørgelig utvikling.

Samlet sett er denne næringen altså, direkte og indirekte, ansvarlig for et avsindig og kynisk forbruk av levende husdyr som alle er omfattet av Lov om dyrevelferd. Er omfattende dyremishandling og et slikt forbruk av levende dyr på noen måte akseptabelt? Hvilken etisk og moralsk pris er vi som samfunn villige til å betale for at denne næringen skal få fortsette på denne måten? Hvordan vil ettertiden vurdere politikere, forvaltning og Mattilsynet som med vidåpne øyne har latt dette skje? Som veterinærer er vi involvert i ulike roller og på ulike sider. I kraft av vår utdannelse og yrkesetiske retningslinjer forventes det at veterinærene er dyrenes talspersoner; er vi det? Eller er vi i ferd med å bli oppdretternes talspersoner?

I et innlegg på nettavisen iLaks 16. august forteller prest og tidligere ordfører i Hamarøy, Rolf Steffensen at han vurderer å politianmelde et større oppdrettsselskap i regionen for grove brudd på Lov om dyrevelferd og høy dødelighet. Han sier.: «Dette treffer meg som prest og tenkende menneske». Presten gjør rett i å anmelde saken, for dette er intet annet enn dyremishandling/ dyreplageri satt i system og bør mane til kritisk refleksjon hos alle tenkende mennesker og ikke minst veterinærer. Dette er en diskusjon/debatt vi bør ta på største alvor i vår yrkesgruppe.