Innledning

Arter innen slekten Aconitum inneholder alkaloider som interfererer med spenningsstyrte Na⁺-kanaler og kan ha dramatiske effekter på nerve- og sirkulasjonssystemet. Aconitum-forgiftning av både dyr og mennesker har vært kjent siden gammel tid, og fra antikken har vi flere beskrivelser av hvordan medlemmer i denne slekten ble anvendt til å drepe så vel rovdyr som politiske rivaler. A. napellus er den arten som er best kjent i så måte. Den tilhører ikke vår opprinnelige flora, men ble tidlig innført som prydplante. Dens nære slektning tyrihjelm, A. lycoctonum (tidligere kalt A. septentrionale), er derimot et integrert og vidt utbredt medlem i vår nasjonale flora. Begge disse artene, men hovedsakelig tyrihjelm, har tidvis forårsaket husdyrforgiftning i Norge.

Botanikk

Slekten Aconitum tilhører soleie-familien (Ranunculaceae) og omfatter omkring 200 arter med utbredelse på den nordlige halvkule. Tyrihjelm, eller lushatt, er vårt viltvoksende medlem i denne slekten og bærer det vitenskapelige navnet Aconitum lycoctonum ssp septentrionale Koelle. I eldre litteratur benyttes det systematiske navnet Aconitum septentrionale, men tyrihjelm klassifiseres i dag som en underart av A. lycoctonum. Den er en inntil 200 cm høy flerårig urt med opprett, ugreinet stilk og har en tykk, hul rotstokk med tallrike brune birøtter. De mørkegrønne bladene måler 20-40 cm i diameter og har fem til syv brede fliker som ikke når helt ned til basis. Tyrihjelm blomstrer i juli-august og blomstene som sitter i en 10-50 cm lang klase øverst på stilken, har en beskjeden gråfiolett farge som en sjelden gang kan gå over i gulhvitt. Det iøynefallende øverste begerbladet er trukket ut til noe som likner en topplue eller høy hjelm og omslutter to langstilkede, s-formede nektarier, eller honning-gjemmer, hvor nektar utskilles og lagres. Tyrihjelm finnes i Norden og i Russland. I Norden har den sin hovedforekomst i Norge, og vokser fra Setesdal i sør til Troms i nord. Den er vidt utbredt på Østlandet og i indre deler av Vestlandet. Tyrihjelm trives på fuktig, næringsrik jord og vokser i vierkratt, bjørkeskog og fjellsider. Den er et typisk element i den subalpine vegetasjonen, de såkalte høystaudeengene, men finner seg også vel til rette i skyggefulle nordhellinger, hvorfra det lett ned-settende utsagn «vedkommende bor på lushatt-sida» stammer (Figur 1, 2a,b).

Tyrihjelm er tilpasset insektbestøving og produserer en attraktiv nektar. For å nå frem til nektariene kreves det imidlertid en tilstrekkelig lang snabel. Lushatthumlen (Bombus consobrinus (Dahlbom)) er utstyrt med en slik og er tyrihjelmens viktigste pollinator. Når den manøvrerer seg opp i det hjelmliknende øverste begerbladet for å stikke sugesnabelen inn i nektariene, kommer den i nærkontakt med både pollenbærere og arr. Derved bidrar den effektivt til bestøvningen. Andre humlearter med kortere sugesnabel ynder også å beite på tyrihjelm. De må imidlertid skaffe seg tilgang til nektaren ved å gjennombore toppen av hjelmen. Derved kommer de verken i kontakt med pollenbærere eller arr, og bidrar ikke til pollinering. «Røverhumler» eller «tyvhumler» kalles gjerne disse. Den geografiske lokalisasjonen til tyrihjelm og lushatthumlen sammenfaller på bemerkelsesverdig vis, og man tenker seg dette som et eksempel på koevolusjon.

Aconitum napellus (no. storhjelm eller Venusvogn) som er Aconitum-slektens mest fryktede medlem, har sitt naturlige habitat i Kontinental-Europa. Den har fra gammelt av blitt dyrket i Norge som prydplante og kan finnes forvillet. Blomstene har en renere og mørkere blåfarge enn tyrihjelm (Figur 3a) og bladene er mer oppdelte med fliker som når helt ned til basis (Figur 3b) (2-5).

Kulturhistorie og etnobotanikk

Det finnes flere ulike historier om opphavet til slektsnavnet Aconitum. Den kanskje mest spektakulære av disse forteller at navnet stammer fra landskapet Akonitos i Hellas. Her kjempet ifølge gresk mytologi Herakles mot Kerberos, den trehodede hunden som voktet inngangen til dødsriket, Hades. I kampens hete dryppet fråden fra den rasende Kerberos på noen planter som derved ble ekstremt giftige.

Et av de mest potente alkaloidene som Kerberos´ fråde skal ha gitt opphav til, er akonitin som finnes i særlig rikt monn hos A. napellus, og denne arten har satt dype spor i vestlig kulturhistorie. Antikke forfattere forteller at roten ble lagt i et stykke rått kjøtt for å drepe rovdyr, og at pressaften ble brukt som pile- og spydgift. Det var imidlertid ikke bare åte og jakt som utgjorde bruksområdet. Det berettes også om politisk motiverte mord, hvorav det mest omtalte skal ha blitt utført av Agrippina d.y. som forgiftet sin ektemake, keiser Claudius, i den hensikt å få sin sønn fra et tidligere ekteskap, Nero, på tronen. A. napellus renommé som giftplante har blitt videreført i vestlig kultur, blant annet av William Shakespeare i tragedien «King Lear» og av Agatha Christie i novellen «4:50 from Paddington».

Vår nordiske art tyrihjelm har ikke en tilsvarende dramatisk historie selv om artsnavnet i A.lycoctonum betyr ulvedreper. Riktignok inneholder også tyrihjelm små mengder akonitin samt andre mindre potente alkaloider med tilsvarende effekter. Man har fra gammel tid vært klar over plantens giftighet idet den har blitt knyttet til fatale husdyrforgiftninger, og Carl von Linné skriver at tyrihjelm (nordisk stormhatt) «… Bør noga utrotas utur ängar och betes-mark, efter han mördar all Fänad …».

Også norsk etnobotanisk kildemateriale vitner om at kjennskapet til tyrihjelms giftighet tidlig var vidt utbredt. Dette materialet viser imidlertid også at man har dratt nytte av planten, og det finnes et rikt tilfang av opplysninger om folkelig bruk. I likhet med A. napellus, har også tyrihjelm blitt benyttet til planlagte drap, om ikke av rovdyr og politiske rivaler, så i det minste av annet utøy som fluer, lus, lopper og midd. Sukrede skiver eller avkok av roten blandet med melk eller øl ble satt ut mot fluer. Likeledes ble avkok av hele planten brukt til utøyvask av husdyr og i noen grad mennesker, samt mot veggelus. En omfattende avhandling over nordiske navn på planten dokumenterer norske navn som «Lusagras», «Lusarot», «Lusehatt», noe som indikerer at tyrihjelm har vært i bruk som lusemiddel i store deler av landet fra gammel tid. Svenske folkelige navn tyder på tilsvarende anvendelse også i nabolandet. Det er videre angitt i norsk kildemateriale at rota har inngått i skabb- og sårsalve, at tørkede blader ble lagt i sengehalmen mot lopper samt at bladene har blitt brukt som omslag for lindring av ømme føtter.

Til tross for utbredt kunnskap om tyrihjelms giftighet, finnes også flere beretninger om bruk av plantens bladverk som fôr til drøvtyggere. Bladene ble sanket om høsten og enten fôret i tørket tilstand eller brukt til å koke låg (avkok). Følgende utsagn fra Elverum er innhentet på midten av 1900-tallet: «For 70-80 år siden var det vanlig å samle inn lushatt og tørke på hesje. De kokte låg på den om vinteren. Kuene likte denne lågen.» (6-11).

Aconitum-alkaloider

Slekten Aconitum inneholder diterpen-alkaloider som regnes for å være hovedansvarlig for de biologiske effektene. Dette er svært komplekse molekyler som bygges opp av relativt enkle, små, molekyler. Ett viktig mellomprodukt i synteseveien er et molekyl ved navn GGPP (geranylgeranyl pyrophosphat) som kan betraktes som diterpen-alkaloidenes grunnstamme. Avhengig av hvorledes GGPP foldes og hvilke intramolekylære bindinger som dannes, kan man ende opp med et stort antall ulike molekylskjeletter. Etter at et slikt skjelett er dannet, kan det skje intramolekylære ommøbleringer, som for eksempel forflytning av sidekjeder, metylgrupper og protoner. Dette er den struktur-kjemiske bakgrunnen for det store antallet diterpenalkaloider som fore-kommer i planteriket. Når det gjelder Aconitum-artenes alkaloidinnhold, kan det være store ulikheter dem imellom, både hva angår relativ sammensetning og mengde (12), og det karakteriseres og strukturbestemmes stadig «nye» Aconitum-alkaloider, selv i arter som har lang og omfattende brukshistorie i Østens medisinske systemer (13). Her skal vi nøye oss med å påpeke at mens det dominerende alkaloidet i A. napellus er akonitin, skal A. lycoctonum ha et relativt høyere innhold av lappaconitin (14). For begge artene gjelder at alkaloidinnholdet varierer med utviklings-stadium, voksested og miljøforhold, at alle plantedeler inneholder alkaloider, men at konsentrasjonen er spesielt høy i den overvintrende rotstokken.

Virkningsmekanisme og effekter

Symptomene ved tyrihjelm-forgiftning skyldes i all hovedsak interferens med åpnings-, inaktiverings- og lukkings- prosessen til spenningsregulerte Na⁺-kanaler (Na_v) (17). Na_v er trans-membran proteiner som aktiveres ved depolarisering av cellemembranen. Aktiveringen medfører at kanalen åpner for innstrømming av Na⁺-ioner, hvoretter den normalt raskt inaktiveres og lukkes. Na_v er sentrale for fremdriften av aksjonspotensialet i elektrisk eksiterbare celler, som for eksempel nerve- og muskelceller, og bidrar blant annet til overføring av nociceptive signaler og til kontraksjon av glatt-, tverrstripet- og hjertemuskulatur. Selv om det er elektriske signaler som induserer åpning av Na_v, kan kjemiske forbindelser som Aconitum-alkaloider binde seg til proteinet og derved interferere med både åpnings-, inaktiverings- og lukkingsprosessen.

Na_v finnes i flere strukturelle varianter (isoformer). Disse er ofte knyttet til spesielle funksjoner eller typer vev, og de kan ha ulik affinitet til substrater som alkaloider. For eksempel er den humane varianten Na_v1.7 assosiert med nocisepsjon, mens Na^v1.5 hovedsakelig befinner seg i myocytter. Den kardiotoksiske effekten av akonitin er i stor grad knyttet til effekter på Na_v1.5. Akonitin inhiberer også Na_v1.7 og påvirker derfor også smertesignalisering. Dette skjer imidlertid ved høyere konsentrasjon med akonitin enn med lappakonitin. Lappakonitin er ikke isoform-selektiv, og kan derfor ved lave doser virke analgetisk uten å fremkalle de kardiotoksiske effektene knyttet til akonitin (18). Isoform-selektivitet er én av grunnene til spekteret av toksiske effekter ved forgiftning med Aconitum-arter, hvor hovedutfallet i stor grad påvirkes av vedkommende arts alkaloidsammensetning og -konsentrasjon.

Kliniske symptomer

Symptombildet ved forgiftning med Aconitum-arter er særlig inngående beskrevet for A. napellus. Denne arten har som nevnt et høyt innhold av akonitin, et alkaloid med en lang historie som legemiddel både i veterinær- og humanmedisin. Ettersom akonitinpreparatene var dårlig standardisert, hadde lav terapeutisk indeks og kunne gi svært alvorlige bivirkninger, har forgiftningssymptomene blitt grundig beskrevet i litteraturen. På kontinentet var dessuten A. napellus den viktigste Aconitum-arten som forårsaket husdyrforgiftning. I en tysk lærebok i veterinær toksikologi angis hovedsymptomene ved akonitinforgiftning å være kolikk, uro, angst, muskelsitringer, krampeanfall med derpå følgende lammelser (19). Også professor i indremedisin ved NVH Lars Slagsvold (1887-1959) tok i sine forelesninger utgangspunkt i akonitin: «… For Aconitum napellus foreligger mere inngående undersøkelser av giftstoffene, sannsynligvis er forholdet tilsvarende for lushatt …». Etter en presentasjon av hovedsymptomene ved akonitinforgiftning, gir han på bakgrunn av norske kasuistikker en beskrivelse av det spesifikke symptombildet hos storfe ved forgiftning med lushatt (tyrihjelm): «… Kua blir plutselig syk, får trommesyke, sikler, …. Det er sterk uro, kolikksmerter, tynn avføring. Lammelsesaktig tilstand i bakparten, puls og hjerteaksjon svak, uregelmessig, ikke påskyndet. … Det ser dog ut til at sykdommen i de fleste tilfelle forløper dødelig på meget kort tid, og at dyrene når de merker sykdommen søker hjemover, men styrter og dør, således at de ofte finnes liggende på hjemveien. Ved obduksjon finnes gjerne uttalt irritasjon av maver og forreste tarmavsnitt, vommen sterkt luftutspilt – man finner i regelen masser av aconitumblad i formavene …» (20). Også hos andre husdyrarter, som hest, sau, geit og gris, er forgiftninger med tyrihjelm beskrevet, og de mest dramatiske starter med kramper som går over i lammelser og ender med død på grunn av sirkulasjonssvikt og asfyksi.

Moderne lærebøker behandler symptomatologien ved forgiftning med planter som inneholder Aconitum-alkaloider, hovedsakelig ved å beskrive virkningen av akonitin på nerve- og sirkulasjonssystemet.

Husdyrforgiftninger

Ingressen stammer fra en beretning om forgiftning av krøtter i 1902, og står å lese i Norges Officielle Statistik (NOS) (1), en kilde som inneholder en rekke kasuistikker om forgiftning med Aconitum-arter. I noen tilfeller anvendes begrepet aconitum-forgiftning, mens de spesifikke artsnavnene A. septentrionale og A. napellus benyttes i andre. Flertallet av tilfellene angår forgiftning av drøvtyggere med tyrihjelm, og diagnosen er som regel verifisert enten ved funn av plantemateriale i rumen og/eller på grunnlag av beiteinspeksjon. Kasuistikkene i NOS var en viktig del av bakgrunnsmaterialet for professor Lars Slagsvolds forelesninger i indremedisin ved NVH, hvor han beskriver forekomsten av Aconitum-forgiftninger slik: «Her i landet optrer i bestemte distrikter – særlig i tørre innlandsdistrikter – lushattforgiftning hos storfe så å si årlig, .... dyrene rører i almindelighet ikke planten …. I tørre somre når beitet for øvrig er avgnavet, så kan det skje at noen dyr forgriper sig på de saftige lushattplanter …. Der finnes gårder hvor man fra gammel tid kjenner til disse akutte forgiftningstilfelle i visse beiteområder.» (20). Foruten mer eller mindre utførlige kasusbeskrivelser, ble forgiftninger i de årlige statistikkene (NOS) ført for hver dyreart. Dette skjedde imidlertid i form av rent numeriske registreringer og forgiftningsårsaken ble vanligvis ikke spesifisert. Tallmaterialet kan derfor skjule flere Aconitum-forgiftninger.

Fra vår tid finnes en godt dokumentert tyrihjelm-forgiftning av kalv som fant sted i Valdres (21), og en omfattende spørreundersøkelse avdekket at det i 1990 hadde forekommet forgiftninger med tyrihjelm hos både storfe, sau og geit (22). Sommeren 2018 var lang og tørr med derav følgende knapphet på gode beitevekster. Dette førte nok til at beitedyr så seg fristet til å «forgripe seg» på giftplanter de vanligvis skyr, og det ble registrert et uvanlig høyt antall forgiftninger forårsaket av tyrihjelm, blant annet flere fatale forgiftninger av storfe (23). Denne sommeren døde også flere nært beslektede islandshester på et beite hvor tyrihjelm vokste i rikelig mon, og tyrihjelm-forgiftning ble mistenkt som mulig dødsårsak uten at dette ble verifisert (24).

Generelt har planteforgiftninger liten betydning i dagens husdyrhold og forekom langt hyppigere i eldre tider da fôr var et knapphetsgode. Intensiv drift med kontrollert fôring, forbedret beiteskjøtsel og spesifikke frøblandinger er faktorer som har bidratt til denne utviklingen. Slik som i gamle dager kan imidlertid klimatiske forhold, for eksempel en tørr og varm sommer, føre til at veksten av giftplanter oppnår en relativ dominans over foretrukne beiteplanter. Hva forventede klimaendringer vil kunne medføre av temporære eller mer permanente endringer i vår flora, kan vi bare spekulere på. Opprettholdelse og videreutvikling av kunnskap om giftige planter og planteforgiftninger vil derfor alltid være viktig.

Noen refleksjoner knyttet til folkelig bruk av tyrihjelm

Visse momenter i denne korte historien byr på åpenbare utfordringer for tanken. Det gjelder i særlig grad høsting av tyrihjelm til fôr, den utbredte folkelige bruken mot utøy samt anvendelsen av blader til omslag for å lindre ømme føtter.

Lappaconitins utferd fra Kvikkjokk til Orienten – og retur?

Til tross for sitt ry som giftplanter, har en rekke arter innen slekten Aconitum blitt brukt terapeutisk både i human- og veterinærmedisin fra gammel tid. I Østens medisinske systemer er i dag flere arter godt integrert i terapien etter kontinuerlig bruk i flere årtusener. I Vesten, derimot, opphørte bruken, som hovedsakelig var basert på A. napellus, ved slutten av 1800-tallet.

I vår tid er planteriket i ferd med å få en renessanse som kilde til legemidler, enten ved at utvalgte sekundærmetabolitter benyttes direkte eller i kjemisk modifisert form, eller ved at de tjener som modeller for syntese av nye virkestoffer (12, 31). Selv om det er lite trolig at tyrihjelm noen gang vil komme i direkte medisinsk tjeneste, skal en slett ikke utelukke at dens alkaloider vil finne veien tilbake til Vesten og bli utgangspunkt for nye legemidler.

Sammendrag

Tyrihjelm (Aconitum lycoctonum ssp septentrionale) vokser i Norden og Russland, og i Norden har den sin hovedforekomst i Norge. Tyrihjelm inneholder alkaloider som interfererer med spenningsstyrte Na⁺-kanaler og kan forårsake alvorlige, ofte fatale, husdyrforgiftninger. Etter en kort gjennomgang av tyrihjelms botanikk, redegjøres det for historien bak oppdagelsen av tyrihjelms viktigste alkaloid, lappaconitin, samt dets virkningsmekanisme og effekter. Videre gis det en presentasjon av forekomsten av husdyrforgiftning forårsaket av tyrihjelm og forgiftningens symptomatologi. I eldre tider forekom tyrihjelmforgiftning gjerne årlig, mens den i dag kun opptrer sporadisk, gjerne ved varme og tørre somre når vekstforholdene endres i de foretrukne beiteplanters disfavør. Foruten å være årsak til forgiftning, vitner etnobotaniske kilder om at tyrihjelm har hatt en utstrakt bruk mot diverse artropoder, som for eksempel lus, og at planten har blitt benyttet til smertelindring i form av omslag. Tilsynelatende paradoksalt har bladverket også blitt høstet til fôr. Denne folkelige bruken diskuteres i lys av dagens kunnskap om lappaconitin, og det konkluderes med at det bak bruken både som insekticid/repellent og analgetikum ligger et klart fysiologisk rasjonale.

Summary

Eng. tittel: Aconitum lycoctonum ssp septentrionale: Harm and benefits

Aconitum lycoctonum ssp septentrionale is native and endemic to the Nordic countries and Russia. It contains alkaloids that interfere with voltage-gated Na⁺-channels and may cause serious, often fatal, livestock poisonings. Following a brief presentation of the history behind the isolation and naming of the plant´s most important alkaloid, lappaconitine, a summary of livestock poisonings and the symptomatology is provided. In older times poisoning with A. lycoctonum was an almost annual event, while nowadays it occurs only sporadically. According to Norwegian ethnobotanical sources the herb has been used extensively as an insecticide and has also been applied topically for pain relief. Furthermore, despite the widespread awareness of its potential toxicity, the foliage has been harvested for animal feed. The folkloric use of Aconitum lycoctonum is discussed on the background of current knowledge of the toxicological/pharmacological effects of lappaconitine. It is concluded that there certainly is a rationale behind the use of the plant as an insecticide and as an analgesic.