Dyra fortjener bedre

Det brøles for klima. Distriktene brøler mot byene. Byene brøler tilbake. Det er valgkamp og nesten alle brøler, bare ikke dyra. De rauter og mjauer, men åpenbart ikke høyt nok.

Må vi veterinærer virkelig brøle på deres vegne? Det burde være unødvendig, men nå kan vi ikke vente stort lenger. NRK melder allerede at bønder tvinges til å bli lovbrytere for å redde sine dyr når veterinærer ikke er tilgjengelig. Over lang tid, og med jevne mellomrom, har vi opplevd at dyr blir syke, og sågar dør, fordi veterinærer er overarbeidet og vaktlister derfor står tomme. Dermed hender det at hjelpen ikke er nær når nøden er størst.

Og tro for all del ikke at dette kun gjelder for bønder ytterst ute på den nøgne ø, innerst i den trangeste fjorden eller lengst inn i de folketomme skoger. I sommer slo statsforvalterne alarm. Det er krise i store deler av landet:

I Oslo og Viken er rekrutteringen av veterinærer som driver med produksjonsdyr for lav og behovet for stimuleringstiltak stor.

I Innlandet er det store problemer med å få veterinærer til vaktordningen fordi næringsgrunnlaget for veterinærene er for lite.

I Vestfold og Telemark har en rekke områder utfordringer med veterinærdekningen av mange årsaker.

I Agder er det en «utfordring å sikre tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell» selv på dagtid i flere kommuner. Vaktordningen går så vidt rundt.

I Rogaland har Sauda kun en eneste veterinær.

I Vestland har synkende dyretall og større, konsentrert gårdsdrift skapt så store avstander mellom gårdene at det vanskelig å skaffe nok arbeid og inntjening til veterinærpraksiser. Gjennomtrekket er derfor stort.

I Møre og Romsdal uttrykker statsforvalteren fortvilelse over at bevilgningene er mye mindre enn behovet. Flere kommuner sliter med å oppfylle krav til en veterinærvaktordning.

I Troms og Finnmark er næringsgrunnlaget svakt og veterinærer sliter med å tjene penger. Problemer med rekrutteringen og manglende stimuleringsmidler forverrer situasjonen.

Antall bønder går ned og det blir mer glissent med dyr på de gårdene som fortsatt holdes i live. Kommuner over hele landet strever derfor med å opprettholde veterinærtjenester for produksjonsdyr. Både på dagtid og utenfor ordinær arbeidstid. Frem til nå har veterinærer over hele landet gått på med krum hals og forsøkt å være tilgjengelig for syke Blakken, fødende Dagros eller Fido, men snart orker vi ikke mer.

Også veterinærer trenger fritid. Vi kan ikke være på vakt 24/7/365. Det er umulig.Veterinærkrisen er nå så omfattende at landbruksdirektør Magne Totland i Nordland på vegne av statsforvalterne i juni ba Landbruksdepartementet om en full gjennomgang av kommunale veterinærordninger for å finne nye, fremtidige løsninger. Veterinærforeningen støtter det kravet.

En fungerende veterinærvakt sikrer akutt hjelp til alle dyreslag, hele døgnet, over hele landet. Uansett hvor du bor har du rett til å få hjelp til dine dyr. Trygt dyrehold sikrer god dyrehelse. God dyrehelse sikrer trygg mat og god menneskehelse. Nettopp derfor pålegger dyrehelsepersonellovens §3a kommunene å sørge for tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester. Til alle dyr. Både dag og natt. I helger og på julaften. Men loven brytes jevnlig i norske kommuner. Det er derfor behov for sterkere medisin. Følgende bør gjøres og gjennomføres snarest:

Landbruksdepartementet må følge opp statsforvalterens bønn om en gjennomgang av veterinærordningen. Veterinærforeningen har god oversikt over situasjonen i samtlige vaktområder og bidrar gjerne.

Nå haster det å gjennomføre revidering av Dyrehelsepersonelloven. Loven må også rydde opp i ansvarsforhold som i dag er pulverisert. Landbruksdirektoratets, stats-forvalternes, kommunenes og veterinærenes roller, rettigheter, plikter og oppgaver er ikke sammenhengende beskrevet noe sted.

Statsforvalterne må kunne stille tydeligere krav til kommunene om å overholde sine plikter.

Rekrutteringen av veterinærer til klinisk praksis i hele landet må bedres. Kommunene må ta større ansvar, gjøre seg mer attraktive og samarbeide bedre. Veterinærenes omfattende kompetanse om beredskap, miljørettet helsevern og smittevern må tas i bruk lokalt.

Regionale tiltak som trainee-ordning, og vikarordninger må utredes.

Økt, og forutsigbart stimuleringstilskudd til kommunale veterinærtjenester fra år til år, inkludert et tilskudd til organisert etter- og videreutdanning, er en vesentlig forutsetning for at kommunene skal kunne oppfylle sin lovpålagte plikt.

Veterinærkrisen er en varslet krise. Vi har forsøkt å si fra, men har åpenbart ikke brølt høyt nok. Nå håper vi neste regjering, uansett om den blir blå, rød, lilla eller grønn, innser at alle dyr fortjener hjelp fra uthvilte og motiverte veterinærer. Nå må politikerne våkne!

Kronikken er tidligere publisert i Nationen 12. september 2021