Fagaktuelt

Her er diagnosen

En katt med intermitterende bakbeinshalthet

Lumbal overgangssvirvel, bilateral hofteleddsdysplasi, unilateral, medial patellaluksasjon og mulig tidlig lukking av venstre proksimale vekstlinje tibia.

Jon Andre Berg

AniCura Jeløy Dyresykehus

Bente Kristin Sævik

AniCura Jeløy Dyresykehus

Cathrine Trangerud

NMBU Veterinærhøgskolen

Røntgenologiske funn

  1. Den siste lendevirvelen artikulerer med iliumvingene (ala osis illii) bilateralt og asymmetrisk (Figur 4 og 5, blå piler). Dette fører til en mild rotasjon av bekkenets akse.

  2. Begge hofteskålene (acetabulum) er grunne og omslutter ikke lårhodet (caput femoris). Begge lårhodene er subluksert, men mest uttalt på venstre side (Figur 4, lilla piler). I det høyre hofteleddet er det en liten osteofytt på den fremre kanten av hofteskålen (Figur 5, lilla pil).

  3. Patella er luksert medialt i det venstre kneleddet (Figur 4 og 6, rød pil)

  4. Den venstre proksimale vekstlinjen på tibia er smalere sammenlignet med høyre og gir mistanke om for tidlig lukking av denne (Figur 4, gul pil).

Diskusjon

Figur 4. Ventrodorsal projeksjon med ekstensjon av bakbeina. Den siste lende-virvelen artikulerer med iliumvingene (ala osis illii) bilateralt og asymmetrisk (blå piler). Dette fører til en mild rotasjon av bekkenets akse. Begge hofteskålene (acetabulum) er grunne og omslutter ikke lårhodet (caput femoris). Begge lårhodene er subluksert (lilla piler), mest uttalt på venstre side. Patella er luksert medialt i venstre kneledd (rød pil). Venstre proksimale vekstlinje på tibia er smalere sammenlignet med høyre og gir mistanke om for tidig lukking av denne (gul pil).

Lumbal overgangsvirvel (Lumbosacral transitional vertebrae, LTV) er en medfødt abnormitet lokalisert mellom siste normale lendevirvel (vertebrae lumbale) og første normale korsbeinsvirvel (vertebrae sacrale) (1–3). Morfologisk så kan en LTV ligne både en lendevirvel og en korsbeinsvirvel (1,4).

LTV er veldokumentert innen human- medisinen, med en rapportert forekomst fra 4-35,9 %. Forekomsten varierer blant annet ut fra diagnostiske modaliteter og klassifiserings- systemer benyttet (5–7). Det er antatt at noen undergrupper av LTV kan føre til kors- ryggplager hos menneske (8).

Forekomsten av LTV hos hund varierer fra 2,5-40 % avhengig av rase, morfologisk klassi- fiseringssystem og inklusjonskriterier benyttet i studiene, samt genmateriale i de ulike landene eller regioner hvor studiene er utført (4,9–11). LTV fører til en økt risiko for utvikling av degenerativ lumbosakral stenose (DLSS) hos schæferhund, muligens som et resultat av forandringer i biomekanismen ved overgangen mellom siste lendevirvel og første korsbeinsvirvel som kan føre til akselerasjon av degenerative prosesser (1,4). Det er også publisert artikler som setter forekomst av LTV i sammenheng med utvikling av unilateral hofteleddsdysplasi (HD) hos hund (1,2,12).

Ved søk i Google Scholar og PubMed med «transitional vertebrae OR lumbosacral transitional vertebrae AND cat», identifiseres et beskjedent antall med publikasjoner. I retrospektive studier, basert på rasekatter fra England, varierer rapportert forekomst av LTV fra 1- 5,9 % (3,13,14). En mulig forklaring på ulikheter mellom studiene er at ulike billeddiagnostiske modaliteter er benyttet; noen har benyttet computertomografi (CT), som regnes som «gullstandard» sammenlignet med røntgen (15). Det er ingen raser som så langt utpeker seg med en høyere forekomst av LTV, og det er heller ingen indikasjon på at det er noen forskjeller i forekomsten sett i relasjon til kjønn hos katt (3,13,14). Siden det er uvanlig med screening for HD hos katt, så er muligens LTV underrapportert hos denne arten. Nesten alle prevalensstudier av LTV hos hund er retrospektive studier basert på avlesning av HD bilder fra screeningprogrammer.

Figur 5. Ventrodorsal projeksjon med bakbeina i froskestilling («frog view»). Den siste lendevirvelen artikulerer med iliumvingene (ala osis illii) bilateralt og asymmetrisk (blå piler). Dette fører til en mild rotasjon av bekkenets akse. I det høyre hofteleddet er det en liten osteofytt på den fremre kanten av hofteskålen (lilla pil).

Den kliniske betydningen av LTV hos katt er også lite kjent. Newitt et al. (2009) kunne ikke påvise noen sammenheng mellom LTV og DLSS eller HD hos katt i sin studie (3). Imidlertid var det et lavt antall katter med i studien, og spondylosis deformans (SD) ble benyttet som en indikator for DLSS. Dette er en begrensing, siden SD ikke trenger å føre til DLSS. Røntgenundersøkelser gir også et begrenset innblikk i patomekanismen for DLSS eller cauda equina syndromet og det vil være en fordel å benytte tredimensjonal billeddiagnostikk, som magnetisk resonans (MRI) og CT (3,15). Harris et al. (2019) konkluderte med at LTV burde betraktes som en risikofaktor for utviklingen av DLSS hos katter (14). I studien hadde 53,9 % av kattene med diagnosen DLSS også LTV, og i motsetning til mange andre studier så benyttet Harris et al. (2019) MRI i sin studie (14).

Direkte sammenligning av studier som rapporterer forekomst av LTV hos hund og katt er ikke enkelt. For eksempel er det anatomiske forskjeller mellom de to artene. Hund har fusjonerte ryggtagger som danner crista sacralis, og noen av publikasjonene omhandlende hund bruker seperasjon mellom ryggtagg 1 og 2 som ett kriterium for LTV. Hos katt er det derimot normalt med seperasjon mellom ryggtaggene (3). Ett annet viktig element er at ryggmargen hos hund stopper ved L6-L7, mens hos katt så går den til S1-S3 (16), noe som kan være avgjørende for den klinisk presentasjonen og gi opphav til artsforskjeller i så henseende.

Prevalensen av HD hos hund varierer fra 1 % til 75 % avhengig av region og rase (17), mens forekomsten av HD hos katt varierer fra 6 til 37,4 % (18–22). Keller et al. (1999) konkluderte med at det ikke var noen signifikante forskjeller i forekomsten av HD mellom rasekatter og huskatter. Det ble heller ikke påvist noen kjønnsforskjeller (18). Andre publikasjoner viser at forekomsten av HD er høyere i studier hvor rasekatter er inkludert, spesielt hos rasen Maine coon (21). Denne rasen blir også screenet for forekomst av HD. Den rapporterte forekomsten av HD hos Maine coon er 24,9 - 37,4 % (21,22).

Patellaluksasjon er en av de mest vanlige ortopediske problemstillingene hos hunder, spesielt hos miniatyrasene (23). Medial patellaluksasjon hos katt er derimot sjelden som årsak til ortopediske problemer, med en prevalens på 0,10-0,15 % av rapporterte ortopediske problemstillinger (24,25). I en studie av 78 katter med HD, bestående av ni forskjellige raser, ble patellaluksasjon diagnostisert hos 58 %. Av disse hadde 78 % grad 1 patellaluksasjon. Elleve katter (24 %) viste halthet relatert til patellaluksasjonen (24). Rasene Devon rex og Abyssiner er muligens overrepresentert med patellaluksasjon (26, 27). Det er også indikasjoner på at det kan være en sammenheng mellom HD og patellaluksasjon hos katt (19, 24). I en studie konkluderes det med at det er tre ganger så sannsynlig med både HD og patellaluksasjon hos samme katt, enn kun HD eller kun patellaluksasjon (24). Majoriteten av patellaluksasjonene hos hund er et resultat av arvelig utviklingsforstyrrelse, mens 18 % er et resultat av traume (23). Slike årsakssammenhenger er ikke påvist hos katter (28). Det er ikke sett noen sammenheng mellom HD og patellaluksasjon hos hund. Screening for HD hos hund er imidlertid stort sett forbeholdt mellomstore til store raser, som ikke er like utsatt for patellaluksasjon (23).

Figur 6. Mediolateral projeksjon av venstre kneledd. Patella er luksert medialt (rød pil).

Traume til vekstlinjene kan resultere i tidlig lukking av disse, og mulige komplikasjoner avhenger av alder ved lukking og om det er skade på hele eller deler av vekstlinjen. Både katter og hunder vokser mest i 3-6 måneders alder (29), og skader i denne perioden har et større potensiale for komplikasjoner. Fullstendig lukking av en vekstlinje kan til en viss grad bli kompensert av overvekst fra den ipsilaterale vekstlinjen (30, 31). En delvis lukket vekstlinje kan føre til feilstilling av beinet, og graden av feilstilling vil igjen være avhengig av vekstpotensialet til individet (32).

Hos denne katten med intermitterende bakbeinshalthet er det ikke mulig å sikkert si hvilket eller hvilke av de røntgenologiske funnene som betyr mest for den kliniske presentasjonen. Årsakssammenhengen kan også være multifaktoriell. I dette tilfellet er det ikke utenkelig at LTV førte til subluksasjon av den venstre hoften, og at dette sammen med tidlig lukking av vekstlinjen førte til en rotasjon av distale femur/proksimale tibia, som igjen førte til en medial patellaluksasjon. Det er imidlertid lite evidens i litteraturen om både forekomst, klinisk betydning og mulige sammenhenger i utvikling av sykdomstilstandene. En kan derfor heller ikke utelukke at tilstandene er uavhengige av hverandre. Mangel på evidens fører til at eventuell behandling og prognose er usikker.

Referanser

  1. Flückinger MA, Damur-Djuric N, Hässig M, Morgan JP, Steffen F. A lumbosacral transitional vertebra in the dog predisposes to cauda equina syndrome. Vet Radiol Ultrasound 2006;47:39–44.

  2. Flückiger MA, Steffen F, Hässig M, Morgan JP. Asymmetrical lumbosacral transitional vertebrae in dogs may promote asymmetrical hip joint development. Vet Comp Orthop Traumatol 2017;30:137–42.

  3. Newitt AL, German AJ, Barr FJ. Lumbosacral transitional vertebrae in cats and their effects on morphology of adjacent joints. J Feline Med Surg. 11:941–7.

  4. Damur-Djuric N, Steffen F, Hässig M, Morgan JP, Flückiger MA. Lumbosacral transitional vertebrae in dogs: classification, prevalence, and association with sacroiliac morphology. Vet Radiol Ultrasound 2006;47:32–8.

  5. Apazidis A, Ricart PA, Diefenbach CM, Spivak JM. The prevalence of transitional vertebrae in the lumbar spine. Spine J 2011;11:858–62.

  6. Tang M, Yang XF, Yang SW, Han P, Ma YM, Yu H et al. Lumbosacral transitional vertebra in a population-based study of 5860 individuals: Prevalence and relationship to low back pain. Eur J Radiol 2014;83:1679–82.

  7. Paik NC, Lim CS, Jang HS. Numeric and morphological verification of lumbosacral segments in 8280 consecutive patients. Spine 2013;38:E573–8.

  8. Jancuska JM, Spivak JM, Bendo JA. A review of symptomatic lumbosacral transitional vertebrae: Bertolotti’s syndrome. Int J Spine Surg 2015;9:42.

  9. Morgan JP. Transitional lumbosacral vertebral anomaly in the dog: a radiographic study. J Small Anim Pract 1999;40:167–72.

  10. Lappalainen AK, Salomaa R, Junnila J, Snellman M, Laitinen-Vapaavuori O. Alternative classification and screening protocol for transitional lumbosacral vertebra in German shepherd dogs. Acta Vet Scand 2012;54:27.

  11. Flückiger M, Geissbühler U, Lang J. Lumbosakrale Übergangswirbel: welche bedeutung haben sie für die gesundheit von betroffenen hunden? Schweiz Arch Tierheilkd 2009;151:133–5.

  12. Komsta R, Łojszczyk-Szczepaniak A, Dębiak P. Lumbosacral transitional vertebrae, canine hip dysplasia, and sacroiliac joint degenerative changes on ventrodorsal radiographs of the pelvis in police working German shepherd dogs. Top Companion Anim Med 2015;30:10–5.

  13. Newitte A, German AJ, Barr FJ. Congenital abnormalities of the feline vertebral column. Vet Radiol Ultrasound 2008;49:35–41.

  14. Harris G, Ball J, De Decker S. Lumbosacral transitional vertebrae in cats and its relationship to lumbosacral vertebral canal stenosis. J Feline Med Surg 2019;21:286–92.

  15. Ramirez O, Thrall DE. A review of imaging techniques for canine cauda equina syndrome. Vet Radiol Ultrasound 1998;39:283–96.

  16. Burk RL, Feeney DA. The spine. I: Small animal radiology and ultrasonography: a diagnostic atlas and text. 3rd ed. Philadelphia: Saunders, 2003:661–713.

  17. Rettenmaier JL, Keller GG, Lattimer JC, Corley EA, Ellersieck MR. Prevalence of canine hip dysplasia in a veterinary teaching hospital population. Vet Radiol Ultrasound 2002;43:313–8.

  18. Keller GG, Reed AL, Lattimer JC, Corley EA. Hip dysplasia: a feline population study. Vet Radiol Ultrasound 1999;40:460–4.

  19. Hayes, HM. Wilson, GP. Burton J. Feline hip dysplasia. J Am Anim Hosp Assoc 1979;15:447–8.

  20. Langenbach A, Green P, Giger U, Rhodes H, Gregor TP, LaFond E et al. Relationship between degenerative joint disease and hip joint laxity by use of distraction index and Norberg angle measurement in a group of cats. J Am Vet Med Assoc 1998;213:1439–43.

  21. Loder RT, Todhunter RJ. Demographics of hip dysplasia in the Maine Coon cat. J Feline Med Surg 2018;20:302–7.

  22. Low M, Eksell P, Högström K, Olsson U, Audell L, Ohlsson Å. Demography, heritability and genetic correlation of feline hip dysplasia and response to selection in a health screening programme. Sci Rep 2019;9:17164.

  23. Alam MR, Lee JI, Kong HS, Kim IS, Park SY, Lee KC et al. Frequency and distribution of patellar luxation in dogs: 134 cases (2000 to 2005). Vet Comp Orthop Traumatol 2007;20:59–64.

  24. Smith GK, Langenbach A, Green PA, Rhodes WH, Gregor TP, Giger U. Evaluation of the association between medial patellar luxation and hip dysplasia in cats. J Am Vet Med Assoc 1999;215:40–5.

  25. Düzgün O. A retrospective study: Evaluation of patellar luxation cases in cats. Turk J Vet Anim Sci 2005;29:279-83.

  26. Prior JE. Luxating patellae in Devon rex cats. Vet Rec 1985;117:154–5.

  27. Engvall E, Bushnell N. Patellar luxation in Abyssinian cats. Feline Pract 1990;18:20–2.

  28. Rutherford L, Langley-Hobbs SJ, Whitelock RJ, Arthurs GI. Complications associated with corrective surgery for patellar luxation in 85 feline surgical cases. J Feline Med Surg 2015;17:312–7.

  29. Riser WH. Growth and development of the normal canine pelvis, hip joints and femurs from birth to maturity: a radiographic study. Vet Radiol Ultrasound 1973;14(2):24–34.

  30. Schaefer SL, Johnson KA, O’Brien RT. Compensatory tibial overgrowth following healing of closed femoral fractures in young dogs. Vet Comp Orthop Traumatol 1995;8:159–62.

  31. Denny HR. Femoral overgrowth to compensate for tibial shortening in the dog. Vet Comp Orthop Traumatol 1989;2:47–8.

  32. Berg RJ, Egger EL, Konde LJ, McCurnin DM. Evaluation of prognostic factors for growth following distal femoral physeal injuries in 17 dogs. Vet Surg 1984;13:172–80.