Røntgenologiske funn

1. Den siste lendevirvelen artikulerer med iliumvingene (ala osis illii) bilateralt og asymmetrisk (Figur 4 og 5, blå piler). Dette fører til en mild rotasjon av bekkenets akse.

2. Begge hofteskålene (acetabulum) er grunne og omslutter ikke lårhodet (caput femoris). Begge lårhodene er subluksert, men mest uttalt på venstre side (Figur 4, lilla piler). I det høyre hofteleddet er det en liten osteofytt på den fremre kanten av hofteskålen (Figur 5, lilla pil).

3. Patella er luksert medialt i det venstre kneleddet (Figur 4 og 6, rød pil)

4. Den venstre proksimale vekstlinjen på tibia er smalere sammenlignet med høyre og gir mistanke om for tidlig lukking av denne (Figur 4, gul pil).

Diskusjon

Lumbal overgangsvirvel (Lumbosacral transitional vertebrae, LTV) er en medfødt abnormitet lokalisert mellom siste normale lendevirvel (vertebrae lumbale) og første normale korsbeinsvirvel (vertebrae sacrale) (1–3). Morfologisk så kan en LTV ligne både en lendevirvel og en korsbeinsvirvel (1,4).

LTV er veldokumentert innen human- medisinen, med en rapportert forekomst fra 4-35,9 %. Forekomsten varierer blant annet ut fra diagnostiske modaliteter og klassifiserings- systemer benyttet (5–7). Det er antatt at noen undergrupper av LTV kan føre til kors- ryggplager hos menneske (8).

Forekomsten av LTV hos hund varierer fra 2,5-40 % avhengig av rase, morfologisk klassi- fiseringssystem og inklusjonskriterier benyttet i studiene, samt genmateriale i de ulike landene eller regioner hvor studiene er utført (4,9–11). LTV fører til en økt risiko for utvikling av degenerativ lumbosakral stenose (DLSS) hos schæferhund, muligens som et resultat av forandringer i biomekanismen ved overgangen mellom siste lendevirvel og første korsbeinsvirvel som kan føre til akselerasjon av degenerative prosesser (1,4). Det er også publisert artikler som setter forekomst av LTV i sammenheng med utvikling av unilateral hofteleddsdysplasi (HD) hos hund (1,2,12).

Ved søk i Google Scholar og PubMed med «transitional vertebrae OR lumbosacral transitional vertebrae AND cat», identifiseres et beskjedent antall med publikasjoner. I retrospektive studier, basert på rasekatter fra England, varierer rapportert forekomst av LTV fra 1- 5,9 % (3,13,14). En mulig forklaring på ulikheter mellom studiene er at ulike billeddiagnostiske modaliteter er benyttet; noen har benyttet computertomografi (CT), som regnes som «gullstandard» sammenlignet med røntgen (15). Det er ingen raser som så langt utpeker seg med en høyere forekomst av LTV, og det er heller ingen indikasjon på at det er noen forskjeller i forekomsten sett i relasjon til kjønn hos katt (3,13,14). Siden det er uvanlig med screening for HD hos katt, så er muligens LTV underrapportert hos denne arten. Nesten alle prevalensstudier av LTV hos hund er retrospektive studier basert på avlesning av HD bilder fra screeningprogrammer.

Den kliniske betydningen av LTV hos katt er også lite kjent. Newitt et al. (2009) kunne ikke påvise noen sammenheng mellom LTV og DLSS eller HD hos katt i sin studie (3). Imidlertid var det et lavt antall katter med i studien, og spondylosis deformans (SD) ble benyttet som en indikator for DLSS. Dette er en begrensing, siden SD ikke trenger å føre til DLSS. Røntgenundersøkelser gir også et begrenset innblikk i patomekanismen for DLSS eller cauda equina syndromet og det vil være en fordel å benytte tredimensjonal billeddiagnostikk, som magnetisk resonans (MRI) og CT (3,15). Harris et al. (2019) konkluderte med at LTV burde betraktes som en risikofaktor for utviklingen av DLSS hos katter (14). I studien hadde 53,9 % av kattene med diagnosen DLSS også LTV, og i motsetning til mange andre studier så benyttet Harris et al. (2019) MRI i sin studie (14).

Direkte sammenligning av studier som rapporterer forekomst av LTV hos hund og katt er ikke enkelt. For eksempel er det anatomiske forskjeller mellom de to artene. Hund har fusjonerte ryggtagger som danner crista sacralis, og noen av publikasjonene omhandlende hund bruker seperasjon mellom ryggtagg 1 og 2 som ett kriterium for LTV. Hos katt er det derimot normalt med seperasjon mellom ryggtaggene (3). Ett annet viktig element er at ryggmargen hos hund stopper ved L6-L7, mens hos katt så går den til S1-S3 (16), noe som kan være avgjørende for den klinisk presentasjonen og gi opphav til artsforskjeller i så henseende.

Prevalensen av HD hos hund varierer fra 1 % til 75 % avhengig av region og rase (17), mens forekomsten av HD hos katt varierer fra 6 til 37,4 % (18–22). Keller et al. (1999) konkluderte med at det ikke var noen signifikante forskjeller i forekomsten av HD mellom rasekatter og huskatter. Det ble heller ikke påvist noen kjønnsforskjeller (18). Andre publikasjoner viser at forekomsten av HD er høyere i studier hvor rasekatter er inkludert, spesielt hos rasen Maine coon (21). Denne rasen blir også screenet for forekomst av HD. Den rapporterte forekomsten av HD hos Maine coon er 24,9 - 37,4 % (21,22).

Patellaluksasjon er en av de mest vanlige ortopediske problemstillingene hos hunder, spesielt hos miniatyrasene (23). Medial patellaluksasjon hos katt er derimot sjelden som årsak til ortopediske problemer, med en prevalens på 0,10-0,15 % av rapporterte ortopediske problemstillinger (24,25). I en studie av 78 katter med HD, bestående av ni forskjellige raser, ble patellaluksasjon diagnostisert hos 58 %. Av disse hadde 78 % grad 1 patellaluksasjon. Elleve katter (24 %) viste halthet relatert til patellaluksasjonen (24). Rasene Devon rex og Abyssiner er muligens overrepresentert med patellaluksasjon (26, 27). Det er også indikasjoner på at det kan være en sammenheng mellom HD og patellaluksasjon hos katt (19, 24). I en studie konkluderes det med at det er tre ganger så sannsynlig med både HD og patellaluksasjon hos samme katt, enn kun HD eller kun patellaluksasjon (24). Majoriteten av patellaluksasjonene hos hund er et resultat av arvelig utviklingsforstyrrelse, mens 18 % er et resultat av traume (23). Slike årsakssammenhenger er ikke påvist hos katter (28). Det er ikke sett noen sammenheng mellom HD og patellaluksasjon hos hund. Screening for HD hos hund er imidlertid stort sett forbeholdt mellomstore til store raser, som ikke er like utsatt for patellaluksasjon (23).

Traume til vekstlinjene kan resultere i tidlig lukking av disse, og mulige komplikasjoner avhenger av alder ved lukking og om det er skade på hele eller deler av vekstlinjen. Både katter og hunder vokser mest i 3-6 måneders alder (29), og skader i denne perioden har et større potensiale for komplikasjoner. Fullstendig lukking av en vekstlinje kan til en viss grad bli kompensert av overvekst fra den ipsilaterale vekstlinjen (30, 31). En delvis lukket vekstlinje kan føre til feilstilling av beinet, og graden av feilstilling vil igjen være avhengig av vekstpotensialet til individet (32).

Hos denne katten med intermitterende bakbeinshalthet er det ikke mulig å sikkert si hvilket eller hvilke av de røntgenologiske funnene som betyr mest for den kliniske presentasjonen. Årsakssammenhengen kan også være multifaktoriell. I dette tilfellet er det ikke utenkelig at LTV førte til subluksasjon av den venstre hoften, og at dette sammen med tidlig lukking av vekstlinjen førte til en rotasjon av distale femur/proksimale tibia, som igjen førte til en medial patellaluksasjon. Det er imidlertid lite evidens i litteraturen om både forekomst, klinisk betydning og mulige sammenhenger i utvikling av sykdomstilstandene. En kan derfor heller ikke utelukke at tilstandene er uavhengige av hverandre. Mangel på evidens fører til at eventuell behandling og prognose er usikker.