Pels, laks og etikk i politikken

Myndighetene har vedtatt å legge ned norsk pelsdyrnæring fra 1. februar 2025. Vedtaket ble gjort i 2019. Størrelsen på kompensasjonen til oppdretterne (cirka 1,2 milliarder) diskuteres fortsatt.

Til sammenligning hadde det nye sjukehuset i Møre en kostnadsramme på 2,1 milliarder. Det politiske initiativet til vedtaket ble tatt av partiet Venstre. Venstre hadde ved stortingsvalget i 2017 slagordet «Folk først» på fremsiden av sitt program. Venstre profilerer seg som et parti som tar vare på de små næringer. Vedtaket ble gjort med bakgrunn i at hold av pelsdyr ikke er forenlig med god dyrevelferd, siden pelsdyroppdrett betyr at ville dyr må holdes i bur.

Ifølge tidligere partileder Trine Skei Grande brukte Venstre avvikling av pelsdyrnæringa som «en brekkstang» for å se hvor langt de andre regjeringspartiene kunne gå. Da Sveinung Rotevatn fikk spørsmål av NRK om han hadde vært i en pelsdyrfarm, var svaret nei. Han hevdet at dette var irrelevant fordi pelsdyr var ville dyr som ble holdt i bur. Det hevdes fra flere hold at pelsdyr aldri kan bli tamme. Det er ikke riktig. Tamhet kan avles frem i løpet av få generasjoner. Dette er vist på rev i Russland.

Pelsdyrholdet ble i mange år sett på som en viktig næring for produksjon av kvalitetsklær. Alternativ til pels er klær av bomull, ull, lin, eller kjemiske produkter som polyester. Sistnevnte stoff fremstilles av olje. Pelsdyrene var et viktige ledd i næringskjeden som fôres med slakteavfall og utnytter avfallet på en hensiktsmessig måte. Pelsdyroppdrett er derfor et godt eksempel på sirkulær økonomi.

Begrunnelsen for avviklingen av næringa var avsløring av mye sårskader på dyr hos enkelte oppdrettere. Dette er ikke bra, og disse farmene burde vært avviklet. Men de som produserer pels, vet selvsagt at pels med sårskader gir lav lønnsomhet. Som veterinær vet jeg også at matt pels er blant de første symptom på at dyr har dårlig ernæring eller vantrives. En pelsdyroppdretter må altså sørge for både god velferd og ernæring om produktet skal bli bra.

Dårlig dyrehold må avvikles, men det er ikke riktig å iverksette en kollektiv avstraffelse av en husdyrnæring fordi enkelte produsenter driver dårlig, eller ikke tilfredsstiller kravene satt i lovverket. Etter år 2000 er det vel knapt en næring som har jobbet så systematisk med å forbedre dyrevelferden som pelsdyrnæringen. Norges Pelsdyravlslag kunne i sin høring dokumentere at 99,8 prosent av dyrene var uten skade og var friske.

—Dårlig dyrehold må avvikles, men det er ikke riktig å iverksette en kollektiv avstraffelse av en husdyrnæring fordi enkelte produsenter driver dårlig, eller ikke tilfredsstiller kravene satt i lovverket, skriver forfatteren.

De som har argumentert for avvikling av pelsdyrnæringa, har brukt Den norske veterinærforening, Veterinærinstituttet og dels også Rådet for dyreetikk som «sannhetsvitne». Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) gjennomførte en utredning om pelsdyroppdrett for Mattilsynet i 2008.

Konklusjonen her var mer positiv, men at det var rom for forbedring. Det synes derfor som om myndighetene blant annet har sett bort fra konklusjonen til VKM, et organ som skal gi objektive faglige vurderinger som grunnlag for politiske beslutninger. Avviklingen synes bygge på en selektiv argumentasjon.

Hva så med en annen produksjonsdyrnæring, oppdrettsnæringen? Laksenæringen er stor, og gir Norge omfattende eksportinntekter. Den vil ikke bli mindre viktig om den skal ekspandere som erstatning for norsk oljenæring når denne bygges ned? Laksen er som rev og mink et rovdyr fordi den spiser andre.

Laksen vandrer over store havområder i naturlig tilstand, men i oppdrett er den stengt inne i et bur, en merd. Den er altså på samme måte som pelsdyrene frarøvet sin naturlige frihet. Men i motsetning til pelsdyrene som blir fôret med naturlige diett, er laksen i ferd med å bli planteeter, fordi det ikke finnes nok fiskeressurser til fôr.

Cirka 70 prosent av norsk soyaimport går til lakseoppdrett og cirka 19 prosent av fôret består av soyakonsentrat. Sårskader på grunn av lakselus er vanlig. Laksens bevegelsesmønster i merdene, ligner de vi kan se hos andre viltlevende dyr i fangenskap. Dødeligheten hos oppdrettsfisk er stor cirka 20 prosent. Det anslås en dødelighet på 50 millioner fisk i Norge per år. I tillegg har vi problematikken rundt rensefisk.

Fôrrester og avfall fra laksen blir liggende på bunnen eller driver rundt i havet og påfører miljøet organisk belastning. Fosfor er et næringsstoff det blir mangel på. Fosfor og andre næringsstoffer som ender i havet er ikke gjenvinnbar. Det må settes store krav til fremtidens lakseoppdrett for å forbedre dyrevelferden, samt gjøre næringen mer bærekraftig med hensyn på fôrkilder og miljø.

Det er interessant å sammenligne lakseoppdrettsnæringen med pelsdyroppdrettet. Noen få pelsdyrprodusenter drev utenfor regelverket. Konsekvensen var en kollektiv avstraffelse med avvikling av hele næringen. Pelsdyrnæringa er liten, men likevel eksempel på en sirkulær og bærekraftig økonomi som gav eksportinntekter.

De argumentene en har benyttet for å kvitte seg med pelsdyrnæringa, gjelder tydeligvis ikke for oppdrettsnæringa. Oppdrettslaks er som pelsdyrene rovdyr innestengt i bur. Oppdrettslaksen fôres dessuten med en unaturlig diett. Etter objektive kriterier er dyrevelferden åpenbart dårligere hos oppdrettslaks enn hos pelsdyr. Det er derfor betimelig å reise spørsmål ved etikken rundt avvikling av norsk pelsdyroppdrett. Er det slik at små næringsaktører kan ofres for å gjennomføre symbolpolitikk i kampen om stemmer?

Jeg mener selvsagt ikke at laksenæringen skal avvikles. Tvert imot mener jeg at den må utvikles. Den må forbedres i forhold til dyrevelferd, sirkulær økonomi og ressursforvaltning. Pelsdyroppdrett burde hatt samme mulighet. Dersom argumentasjonen for pelsdyravviklinga er relevant er det logisk at også oppdrettsnæringa avvikles. Er det rett å tillate helt forskjellige dyrevelferdsrammer i ulike næringer små eller store? Dette handler om etikk og politikk.

Debattinninnlegget er tidligere publisert i Nationen 23. august 2021.