Slik er pensjonen kuttet hvert år

En ting var at da myndighetene laget prognoser for økt levealder i framtida, så baserte de beregningene på den femårsperioden som hadde høyest vekst i levealder. Det førte til at prognosene overvurderte hvor mange år pensjonistene ville komme til å heve pensjon. Det gjorde at behovet for å redusere pensjonene ble overvurdert.

En annen ting var at prognosene for framtidig lønnsvekst ble basert på de årene rundt årtusenskiftet som hadde usedvanlig høy reallønnsvekst. Arbeidsgiverne hevdet at det ville føre til at pensjonistene ville få reallønnsvekst hvis de skulle få samme pensjonsøkning i prosent som de yrkesaktive, og det hadde ikke pensjonistene samme behov for som de yrkesaktive.

Etterpå ble forhandlingsretten til pensjonistene fjernet.

I forlengelsen av dette ble det derfor vedtatt at pensjonistene skulle få 0,75 prosent i mindre årlig pensjonsvekst enn de yrkesaktive fikk i lønnsvekst. Beregningsmåten for pensjonene ble finurlig lagt opp slik at først skulle man komme fram til lønnsveksten for de yrkesaktive. Så skulle man fra denne trekke 0,75 prosent. Dette betyr at fratrekket også skal gjøres av det påslaget som de yrkesaktive har fått og som pensjonistene ikke får. I praksis har det ført til at ved de fleste påfølgende lønns- og pensjonsoppgjørene har fratrekket for pensjonistene vært mellom 0,8 og 0,9 prosent.

Som en av få fagforeninger gikk Veterinærforeningen ut mot dette og krevde samme prosentvise vekst i pensjon som i lønn. Utgangspunktet for det var at Veterinærforeningens beregninger over lønnsoppgjørene viste at trenden for reallønnsveksten hadde vært avtakende i en del år. Det førte til at lønnsveksten på dette tidspunktet var kommet ned til nesten samme prosent som prisveksten. Om man reduserte pensjonsveksten i forhold til lønnsveksten som vist ovenfor, ville det gi tap i kjøpekraften for pensjonistene i de aller fleste år framover.

Veterinærforeningen fikk ikke gjennomslag for sitt syn den gangen, men ettertiden har vist at Veterinærforeningen vurderte riktig.

Virkningene i reduksjonen av pensjonene kan illustreres. For enkelhets skyld runder vi av fra 0,8-0,9 til 1 prosent per år slik at det blir en enklere framstilling:

Første året som pensjonist taper du en prosent.

Andre året taper du en prosent til. Da har du tapt en prosent første år og en + en prosent andre år som gir to prosent det andre året. Da har du tapt til sammen tre prosent på to år.

Fortsetter du regnestykket, vil du det tjuende året tape 20 prosent av den pensjonen du hadde i utgangspunktet etter at du allerede har tapt 190 % av ett års pensjon de foregående 19 årene, til sammen over to års pensjon av utgangspunktet.

Hvis vi korrigerer for avrundingen, vil det i praksis bety at det vil ta om lag 22 år som pensjonist å tape to års pensjon. Tilfeldigvis er det nettopp kostnaden ved å måtte betale pensjon i 22 år som er skremmescenarioet til noen av de som hevder at pensjonistene belaster samfunnet for mye.

Nå har imidlertid Stortinget vedtatt at på grunn av reduksjonene i pensjonistenes kjøpekraft de senere årene skal pensjonene i framtida justeres årlig med gjennomsnittet av veksten i priser og lønninger. Det vil føre til omtrent det samme som Veterinærforeningen foreslo i 2011.

Det hevdes at etterpåklokskap er den mest eksakte form for klokskap. I dette tilfellet ser vi at en god analyse av framtida kan gi samme resultat.

Vi har lyst til å ta med en replikkveksling fra forhandlingene om ny pensjonsordning. Det var da klart at det ville ta mange år før de foreslåtte reduksjonene ville gi full effekt. En av statens representanter spurte under det første krevende møtet hvorfor vi var så mot pensjonsreduksjonene, for det var jo ikke vi som ville bli mest rammet av dem. Svaret kom kjapt: Vi har barn.

Til slutt kan vi nevne at ved dette årets lønnsoppgjør krevde NHO reduksjon i kjøpekraften for de yrkesaktive.

Det er viktig at Stortingets vedtak ikke må vente for lenge på å bli iverksatt.