Stortingsmeldingen om dyrevelferd og ny lov

Cecilie var sentral i arbeidet med stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd (2002/2003), som var oppstarten for arbeidet med en helt ny dyrevelferdslov. Hun bidro også i utredningsarbeid som grunnlag for den nye dyrevelferdsloven som ble vedtatt i 2009. I etterkant av lovarbeidet skrev Cecilie Dyrevelferdsloven- Kommentarutgave(2011) sammen med jurist Inger Helen Stenevik. Boka har en online-versjon som oppdateres årlig og kan abonneres på. I rettsvesenet har hun bidratt som sakkyndig og som fagkyndig meddommer.

– Den nye dyrevelferdsloven skjerpet strafferammen for vanskjøtsel og mishandling av dyr, og kriminalitet mot dyr prioriteres nå klart høyere av politi og rettsapparat enn tidligere, sier Cecilie.

Hun var sekretær i Rådet for dyreetikk gjennom 15 år, og synes at arbeidet med et bredt sammensatt råd, hvor medlemmene har ulik bakgrunn, var interessant og givende.

– Tverrfaglighet utfordrer egne holdninger og utvider egen horisont, sier Cecilie. Hun har også sittet i Vitenskapskomiteens faggruppe for dyrehelse og dyrevelferd og er medlem av Nasjonal forskningsetisk komite for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Holde faglig høyt nivå

Cecilie sitter i redaksjonskomitéen til Norsk veterinærtidsskrift.

– Vår oppgave som redaksjonskomité er å bidra til at Veterinærtidsskriftet holder faglig høy standard og oppleves som relevant av leserne, norske veterinærer. Det er viktig at tidsskriftet kan engasjere og inspirere norske veterinærer i deres hektiske hverdag, selv om de jobber innen ulike fagområder. Min hovedoppgave er å fremme dyrevelferdssaker. Jeg har dessuten alltid vært fagpolitisk interessert og mener det er viktig å engasjere seg i saker som angår veterinærer, påpeker hun.

Trives godt på Veterinærinstituttet

Hun har publisert over 60 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter og har bidratt i flere bokutgivelser. Hun har en enorm stå-på-vilje og er meget produktiv.

– Jeg trives meget godt på Veterinærinstituttet. Oppgavene føles viktige og inspirerende, og det er fristende å involvere seg i alt det spennende som foregår. Resultatet blir ofte at jeg har for mye å gjøre og får dårlig samvittighet for oppgaver som må skyves på. Et gjentakende nyttårsforsett er å bli flinkere til å si nei til nye forespørsler. Dessuten ønsker jeg mer tid til hobbyer og fritidsaktiviteter. Jeg liker å gå tur i skog og fjell med bikkja både til fots og på ski og jeg har hest som jeg rir regelmessig. Om sommeren er jeg mannskap på båten til mannen min, Halvor Hektoen. Jeg ønsker dessuten tid i hverdagen til å holde kontakt med venner og familie.

Forkjærlighet for dyr

Cecilie er født i Trondheim og vokste opp i Porsgrunn som yngst av tre søsken. Far var sivilingeniør og forsker ved Hydros anlegg på Herøya mens mor var lærer. Hun er glad i dyr og den eneste i familien som var genuint dyreinteressert, en interesse som favnet både små og store, ville som tamme dyr.

– Jeg måtte gråte meg til kjæledyr. Først ble det skilpadder, deretter undulat og til slutt hund. Jeg gikk dessuten på rideskole og var fuglekikker. Allerede i tidlig barndom hadde jeg lyst til å bli dyrlege.

Konsentrasjonsleirfange

I voksen alder fikk Cecilie kjennskap til farens opplevelser som «Nacht und Nebel-fange» i Tyskland under krigen.

– Her skulle han arbeide til han døde. Far var ingeniørstudent og motstandsmann i Trondheim. Han ble tatt til fange av nazistene og sendt til Falstad, deretter til Grini før han ble sendt til Tyskland hvor han var innom flere av de verste konsentrasjonsleirene. Fangeopplevelsene preget ikke vår barndom og han snakket lite om dem. Førti år seinere skrev han om sine opplevelser, og først da forsto jeg hvilket «helvete» han hadde vært gjennom. Jeg er imponert over hvor godt han håndterte jobb og familie. Han mistet troen på menneskets godhet og forlot tidlig sin gudstro. Som eldre mann innhentet marerittene ham.

– Historien viser at mennesker er i stand til å utføre de grusomste handlinger om forholdene ligger til rette for det, og satt i system kan det få katastrofale følger. Det er viktig at unge mennesker tør å være kritiske og stå alene, og ikke lar seg lede blindt av autoriteter, enten det er i gjenger eller under totalitære samfunnssystemer.

Politisk engasjert

Cecilie kom inn på Veterinærhøgskolen i 1977 og fullførte utdanningen i 1982. Siden hun ikke var fra gård måtte hun først ha obligatorisk landbrukspraksis. Den fikk hun i Øyer, ti måneder med melkeproduksjon og to måneder med svine- og sauehold.

– Som byjente opplevde jeg praksisåret som meget nyttig. Praksiskravet var omdiskutert på Veterinærhøgskolen og ble senere strøket. Datidens rektor, Weiert Velle, mente det var sløsing med unge menneskers intellekt å jobbe ett år på gård.

- I studietiden var jeg politisk aktiv og deltok i arbeidsgrupper og allmøter. Diskusjonene gikk høyt og lavt om miljøvern, kvinnesak og internasjonal politikk. Jeg satt på studenttinget, og var studentrepresentant i professorrådet og seinere NVHs kollegium og kollegieutvalg. Rektor var opptatt av sosiobiologi - det evolusjonære grunnlaget for sosial atferd hos dyr - inkludert mennesker. Men han hadde meget konservative synspunkter til datidens kvinnebevegelse og likestilling, og mente det var unaturlig at jenter ville bli veterinær.

I 1978, to år etter Maos død, var jeg med på den «store Kina-turen» arrangert av veterinærstudenter og ferdig utdannede dyrleger. Vi var en gjeng på 22 personer, hvorav mange som seinere har hatt sentrale stillinger. Både Halvor og jeg var engasjert i Palestinafronten og i 1979 reiste vi til en liten palestinsk landsby i Galilea og overleverte innsamlede midler til et kulturhus. Seinere har jeg også engasjert meg i Veterinærforeningen, der jeg har sittet i styret i flere lokalforeninger, vært fagforeningsrepresentant på arbeidsplassen og vært leder av Yrkesetisk råd.

Dyr føler like mye som oss

– Da jeg begynte på Veterinærhøgskolen, skulle jeg bevise at ei spinkel jente var like godt egnet som dyrlege som noen gutt. Jeg fulgte det professorene (lærerne) sa vi skulle gjøre, uten protester. Den gang var det vektlagt at veterinæren skulle behandle dyr for å sikre bondens økonomiske utbytte, for eksempel redde kjøttverdien av et dyr. For produksjonsdyr var det mindre oppmerksomhet på livskvalitet. Jeg synes på mange måter at jeg ble «avlært» empati med dyr. I studietida lærte vi for eksempel at fisk ikke var i stand til å føle smerte. I min praksis har jeg kastrert mange grisunger uten bedøvelse og uten bekymring for at det gjorde vondt. Det var bare sånn det det var. I dag får veterinærstudentene undervisning i dyrevelferd, og smertelindring er en viktig del av behandlingsprotokollen. Alle vet at dyr føler smerte og frykt. Likhetstrekkene mellom mennesker og dyr er mange, og det er viktig å huske at mennesket bare er en art blant pattedyrene. Det betyr imidlertid ikke at dyr har akkurat de samme behov som oss mennesker. Hver art har særegne behov og preferanser, og det er svært viktig å ha kunnskap om og ta hensyn til artsspesifikk atferd, sier Cecilie.

– I tillegg kommer individuell variasjon, som heller ikke må glemmes. I dag har vi nok kunnskap til å kunne lage husdyrmiljøer som i mye større grad enn tidligere tar hensyn til dyras behov.

Sammen i tykt og tynt

Cecilie er gift med Halvor Hektoen. Han er tidligere president i Veterinærforeningen, og har vært prorektor både på NVH og det sammenslåtte NMBU, og er nå pensjonist.

– Vi har vært et par siden studietida. Halvor ble ferdigutdannet dyrlege noen år før meg. Da jeg ble ferdigutdannet, reiste vi til Ørnes på Helgelandskysten der han ble distriktsveterinær og jeg var privatpraktiserende dyrlege. Der var vi i fire opplevelsesrike år. Mye av tiden dekket Ørnes-veterinærene tre langstrakte kommuner. Det var ingen klinikker i rimelig nærhet, og vi tok hånd om alle oppgaver på alle dyreslag fra hund, katt og hest til produksjonsdyr som ku, sau, gris, pelsdyr og oppdrettsfisk. Distriktet besto av mange øyer og det var mye bruk av skyssbåt.

– Jeg ble god til å drikke kaffe i bølger, smiler Cecilie. Dyrenes atferd var noe som engasjerte meg mer og mer. Under min første svangerskapspermisjon studerte jeg etologi (atferdsbiologi) som fjernstudent på Universitetet i Trondheim. Da vi flyttet fra Ørnes til Bø i Telemark, med spedbarn i baksetet og unghest på hengeren, stoppet vi i Trondheim hvor jeg avla eksamen (og besto med glans). I Bø i Telemark var Halvor distriktsveterinær og jeg privatpraktiserende, i tillegg til at jeg jobbet deltid i næringsmiddeltilsynet ved slakteriet på Notodden. Det neste ble doktorgrad i immungenetikk ved NVH, og deretter ett år som veterinærinspektør i Landbruksdepartementet hvor jeg jobbet med dyrevern. Så flyttet vi til Tynset, hvor våre tre sønner fikk mesteparten av sin oppvekst, og der vi lærte å håndtere kulde.

I denne perioden var Cecilie ansatt som prosjektleder i VESO og satt med fast hjemmekontor. Hun driftet sekretariatet for Rådet for dyreetikk, var koordinator for to forskningsprogrammer i Norges forskningsråd, og gjorde diverse utredningsoppgaver om dyrevelferd for Statens dyrehelsetilsyn og LMD. Hun fikk også tatt en eksamen ved UiO i medisinsk forskningsetikk. Etter hvert fikk hun lyst på større faglige utfordringer, og fikk jobb på Veterinærinstituttet i Oslo. Første året pendlet hun, men Halvor ble året etter ansatt som leder på institutt for produksjonsdyrmedisin ved NVH, og begge flyttet til Oslo.

Cecilie har en variert arbeidserfaring, og hun sier at dette samlet har gitt henne et bredt perspektiv som hun finner nyttig i dyrevelferdsarbeidet.

Oppdrettsnæringens spede begynnelse

Som resten av norskekysten på 1970 og -80-tallet, opplevde Cecilie fremveksten av oppdrettsnæringen på godt og vondt. Langs hele norskekysten vokste næringen raskt, kunnskap manglet og sykdomsproblemene var store. Tonnevis med antibiotika ble sluppet ned i merdene.

– Daglig skrev vi ut antibiotikaresepter, og oppdretterne blandet selv medisinen i laksefôret. I studietida hadde vi knapt lært om fiskesykdommer, og vi visste lite om faren for utvikling av legemiddelresistens med slik medikamentbruk. To foregangsmenn innen fiskehelse og seinere -velferd, Trygve T. Poppe og Tore Håstein på Veterinærhøgskolen/Veterinærinstituttet, kurset på harde livet veterinærer i fiskesykdommer og fiskehelsearbeid. Det ble etter hvert utviklet virksomme vaksiner mot viktige bakterieinfeksjoner.

- Antibiotikabruken er i dag svært lav. Men det er andre problemer som må tas tak i, ikke minst forholdene for rensefisk, sier Cecilie. Det er helt nødvendig å få kontroll med lakselussituasjonen. Det må utvikles lusebehandlingsmetoder som er skånsomme mot laksen selv, og ikke skader annet dyreliv eller miljøet.

Dyktig forskningsgruppe på dyrevelferd

Cecilie har bidratt i å bygge opp en forskningsgruppe i dyrevelferd på Veterinærinstituttet.

-- Det betydde mye at Veterinærinstituttet valgte å utvikle kompetansen på dyrevelferd gjennom en strategisk satsning i 2015-2019, sier hun. Gruppen består nå, foruten Cecilie, av fire forskere i Oslo, Julie F. Johnsen, Kristian Ellingsen-Dalskau og Solveig Marie Stubsjøen, og en i Trondheim, Kristine Gismervik, som på fulltid jobber med dyrevelferd på fisk. I tillegg er det mange flere ved Veterinærinstituttet som har arbeidsoppgaver innen dyrevelferd, ikke minst patologene som ofte har dyrevernsaker.

– Vi jobber i utgangspunktet med alle dyreslag. I forskningssammenheng har det nok blitt mest storfe, hest, sau og laks, selv om vi også deltar i prosjekter på fjørfe, gris og hund. Et viktig artsovergripende forskningstema der vi satser er utvikling av dyrevelferdsindikatorer. Kollegaene mine er svært dyktige, og det gjør jobben morsom. Jeg er overhodet ikke bekymret for fagkunnskapen ved Veterinærinstituttet når jeg slutter, sier Cecilie.

– Da dyrevelferd ble tema for noen tiår siden, var det mange som mente det baserte seg på føleri og ikke vitenskapelige fakta. I dag er dyrevelferd satt på den politiske dagsorden og noe samtlige politiske partier har med i sine partiprogrammer.

– Dyrevelferd er anerkjent som et eget fagområde, et tverrfaglig forskningsområde som favner både naturvitenskap og samfunnsvitenskap/humaniora, og der alle benytter vitenskapelige metoder. Siden vi i forskningsgruppen har utdanningen vår fra veterinærmedisin eller husdyretologi, samarbeider vi ofte med fagfolk med annen bakgrunn. Når det gjelder vurderinger av hva som er god nok dyrevelferd, kommer også etiske hensyn inn. Sekretariatet for Rådet for dyreetikk er tillagt Veterinærinstituttet og vår faggruppe. Arbeidet gir viktig kontakt med hva som rører seg i samfunnet.

Bærekraftig husdyrproduksjon

For at husdyrproduksjonen skal ha samfunnets aksept og være bærekraftig i et samfunnsperspektiv, må det omfatte god dyrevelferd.

– Driftsformer som tidligere ble sett på som uproblematiske, kan bli vurdert i et nytt lys etter hvert som man får mer kunnskap om dyrs artsspesifikke behov, sier Cecilie. Holdninger og oppfatninger om rett og galt endres over tid, og gjenspeiles etter hvert i regelverket.

– Det er ingen tvil om at god dyrehelse er viktig for god dyrevelferd. Men å være fysisk frisk er ikke tilstrekkelig. Husdyrmiljøet må i tillegg sikre dyrs mentale helse, ved å ta hensyn til deres atferdsbehov og kognisjon. De siste årene har det skjedd en gradvis holdningsendring til bruk av dyr i samfunnet. Stortinget har bestemt å avvikle pelsdyrnæringa fordi man mener at det er uetisk å holde dyr i bur kun for pelsens skyld. Når det gjelder melkeproduksjon, kan det spørres om det er greit å ta den nyfødte kalven fra kua, og holde kalven isolert i en liten binge til den er åtte uker gammel, selv om det er vanlig og helt lovlig. På 1970-tallet bevilget politikerne penger til landbruket og bygging av nye og funksjonelle fjøsanlegg, som gjorde bondens hverdag lettere. Dessverre kom hensynet til dyrevelferd i bakgrunnen. I denne perioden fikk vi eksempelvis båsfjøs med 0-beiting og kutrener. Nå, når det skal bygges nytt, er tiden inne for å prioritere gode miljøer for husdyra. Som allerede nevnt finnes det mye kunnskap om hva dyr trenger og hva de foretrekker. Dette er kunnskap som bare venter på å bli omsatt til praktiske løsninger.

Nærkontakt mellom ku og kalv

De senere årene har praksisen med å skille ku og kalv kommet i søkelyset. Allerede i stortingsmeldingen om dyrehold og -velferd (2002-2003) ble temaet tatt opp. Julie F. Johnsen tok sin doktorgrad på dette i 2015, og møtte den gang stor skepsis både fra mange kollegaer og næring. De siste årene har det «løsnet». Over hele Europa lar nå flere og flere melkeprodusenter ku og kalv ha nærkontakt. Næringa med International Dairy Federation (IDF) har satt det på sin dagsorden. I en leder i Nationen i fjor sto det at «norsk matproduksjon må ha et våkent øye til forbrukernes oppfatninger om dyrevelferd», samtidig som det advares mot å «projisere menneskelige følelser og tanker over på dyr». Nationen framholdt at dyrevelferdsarbeidet må skje på vitenskapens og erfaringens grunn, og ønsket forsøk og forskning på ku og kalv velkommen.

– I fjor ble forskningsprosjektet SUCCEED igangsatt, med finansiering over Matfondavtalen (FFL/JA). Formålet med prosjektet er at melkekyr får mer kontakt med kalven sin gjennom å utvikle vitenskapelig baserte og praktiske løsninger for dagens og morgendagens fjøs. Dette tror vi vil gi dem et bedre liv, men det er selvfølgelig mange utfordringer og mye vi ennå ikke vet, sier Cecilie, som er prosjektleder.

– Prosjektet er delt inn i flere delprosjekter. Vi ser på samvær mellom ku og kalv innendørs og der kjører vi forsøk i forsøksfjøset til NMBU, Ås Gård. Vi ser også på hold av ku og kalv sammen på beite. I det tredje delprosjektet undersøkes langtidseffekter på dyras helse og produksjon. Vi kartlegger dessuten holdninger langs verdikjeden, fra gårdbruker til forbruker, til å la ku og kalv være sammen. Foruten Veterinærinstituttet er NMBU, NIBIO, Norsøk, Ruralis (tidligere Bygdeforsk), tre utenlandske forskningsinstitusjoner og seks norske bedrifter med Tine i spissen, med i det treårige prosjektet.

– Vi har også fått inn et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd. Der skal vi utvikle indikatorer på positiv velferd hos kalver. De fleste av dagens anerkjente velferdsindikatorer avdekker kun dårlig velferd, eller fravær av dårlig velferd. Vi mener at det er viktig å kunne dokumentere velferd på den positive enden av skalaen, velferd som er bedre enn det som følger av minimumskravene.

Restriktiv fôring av kalv

– En annen av mine dyktige medarbeidere, Kristian Ellingsen-Dalskau, tok doktorgrad på stell av kalv, herunder melkefôring. Det har vært en utbredt oppfatning at kalven ikke skulle få for mye melk av gangen for da kunne den havne i vomma og forårsake fordøyelsesproblemer. Bøndene var derfor forsiktige med å gi de minste kalvene for mye melk - kun 1 ½ liter pr. måltid. Vi visste jo at diekalver drakk det mangedobbelte av gangen, og vi fant ingen holdepunkter for denne begrensningen i den vitenskapelige litteraturen. Kristian ville undersøkte dette nærmere, og blandet røntgenkontrast i melka før han lot kalvene få drikke så mye melk de ville ha. Flere kalver drakk mer enn seks liter i ett måltid. Vi røntgenfotograferte buken etter hver andre liter og etter at kalven var mett. All melk lå i løpemagen, slik den skal. Forsøket vårt viste at mengdebegrensningen var en myte, uten hold i virkeligheten. Vi mener at det er trygt å gi kalven fire liter melk per måltid og gjerne tre ganger om dagen.

Tegnspråk for hester

Cecilie har produsert mange artikler/bokkapitler. På spørsmål om det er noe hun ønsker å fremheve, svarer hun:

– Artikkelen om hvordan vi lærte hester et enkelt tegnspråk, slik at de kunne fortelle når de ville ha på seg dekken eller ikke, er nok den som ligger mitt hjerte nærmest. I flere år hadde vi (Knut Bøe ved UMB/NMBU og Grete Jørgensen ved NIBIO) jobbet med temperaturregulering hos hester på utegang og deres bruk av leskur. Vi ønsket nå å undersøke hesters preferanser for bruk av dekken, og diskuterte ulik metodikk. Vi endte opp med å kontakte Turid Buvik som driver Trondheim hundeskole og er profesjonell dyretrener. Hun mente det var mulig å lære hestene å kommunisere ved hjelp av enkle symboler, og vi la metoden inn i et delforsøk i et større prosjekt. Det fungerte over enhver forventning. Hestene lærte tre symboler, der trykk med mulen på vannrett strek betød «jeg vil ha dekken på», loddrett strek «jeg vil ha av meg dekkenet» og trykk på en hvit plate betød «jeg vil være som jeg er». De forsto også konsekvensen av valget, det vil si det symbolet de berørte, og egen termisk komfort. Hele innlæringen var unnagjort på knapt 14 dager med 10-15 minutter daglig trening. Vi lærte opp 23 hester, som deretter ble testet under ulike værforhold.

Verdenspressen fulgte opp hestemetoden

– I 2016 ble artikkelen om innlæring av tegnspråkmetoden publisert. Artikkelen inkluderte noen videoer og viste resultatet av valgene hestene gjorde på noen varme og noen kalde/regnfulle dager, for å vise at valgene de gjorde var signifikant forskjellig fra tilfeldig trykking. Etter et par uker ble artikkelen valgt ut til å gjengis i en nyhetsavis for vitenskapsjournalister. Det førte til at nyheten og videoene gikk sin seiersgang i media over hele verden. Halvor og jeg var på fjelltur i Tynset-traktene da jeg ble ringt opp av BBC World News. Det ble toppsaken til BBC World News den dagen, og der intervjuet med meg ble etterfulgt av et intervju med president Barack Obama, ler Cecilie.

– Det ble totalt nesten 100 mediaoppslag verden over. Prosjektet reiste flere spørsmål om hesters kognitive evner, faktisk ut over det vi selv hadde forutsett i utgangspunktet. To ganger har vi vært invitert til MIT i Boston for å fortelle om metoden på et seminar om «interspecies communication». Vi vil gjerne fortsette med metoden i forskning om hesters preferanser. Vi søker derfor midler på alle aktuelle utlysninger, sier Cecilie.

I sommer har hun hatt en velfortjent pause fra jobb og faglige utfordringer for å nyte sommeren på fjell- og båtturer før hun til høsten fortsetter det viktige arbeidet med dyrevelferd.