Norsk lundehund

Norsk lundehund er en norsk kulturarv fra svært gammel tid, og er en av de mest unike hunderasene man kjenner til. Rasen er nært knyttet til kystkulturen i Norge, som en svært viktig hjelper ved jakt på lundefugl i ur og huler langs kysten. De eldste beskrivelsene av lundehunden er fra middelalderen, rundt 1500-tallet, men det er ikke usannsynlig at slike hunder fantes allerede under vikingtiden (1).

Lundefuglen hekker i kolonier og graver ut jordganger på 1-2 m med et lite hulrom innerst hvor de bygger reiret. De kan også legge reiret i små naturlige hulrom, i steinur eller bergsprekker. Lundehundens fortreffelighet i jakt på lundefugl skyldes helt unike anatomiske særtrekk som skiller den fra alle andre hunderaser. Den har flere godt bevegelige tær med beinfeste både på forbein og bakbein enn vanlige hunder (polydactyli) som gjør den godt egnet til å klatre i ur, og den har hyperfleksibilitet både i nakke og lemmer som gjør at den kan komme til på steder hvor det ville vært tilnærmet umulig for andre hunder.

Lundehunden har vært gjennom flere genetiske flaskehalser gjennom historien. Problemene startet da jakt med hund ble erstattet av jakt med garn som ble spent over ura hvor lundefuglen bodde inne i sine huler. Lundehunden var ikke lenger viktig for jakten, og antallet ble kraftig redusert. Deretter førte valpesykeepidemier rasen inn i to svært alvorlige genetiske flaskehalser. I 1943 tok valpesyken livet av de aller fleste hundene som var igjen i Lofoten; det er angitt at kun 3 hunder overlevde der. En oppdretter på Hamar, Eleanor Christensen, hadde fattet interesse for denne svært spesielle rasen, og hadde i 1939 startet et oppdrett av rasen. Etter valpesykeepidemien sendte hun noen hunder tilbake til Svolvær; disse hundene ble grunnlaget for en ny stamme. Men så kom valpesyken til Østlandet, og kun én hund overlevde på Hamar. I 1960-64 ble Måstad, stedet hvor lundehundene fremdeles fantes, tilnærmet avfolket. To kullsøsken, en tispe og en hannhund, samt to halvbrødre ble sendt til Østlandet. I tillegg fantes en ubeslektet hannhund i Midt-Norge. Disse fem hundene er grunnlaget for dagens lundehunder. Raseentusiaster har gjort en formidabel innsats for å bygge opp igjen rasen og bevare dens helt unike egenskaper, men den genetiske variasjonen i rasen er naturlig nok svært lav. Siste fem år er det årlig registrert gjennomsnittlig 115 lundehunder i NKK. Gjennomsnittlig kullstørrelse er i underkant av 3 valper (2, 3).

I 2014 startet Norsk Lundehund Klubb (NLK) i samarbeid med NKK og fagmiljøer ved Veterinærhøgskolen og NMBU et krysningsprosjekt for å redde fremtiden for denne norske kulturarven. Målsetningen er å øke den genetiske bredden og bedre lundehundens helse og velferd ved å øke fertiliteten og redusere risikoen for å utvikle tarmsykdommen intestinal lymfangiektasi, som er svært utbredt i rasen. Gjennom seleksjon og kontrollert avl vil rasens anatomiske særtrekk bli bevart.

I samarbeid med fagmiljøene ble det besluttet å krysse inn tre raser: norsk buhund, norrbottenspets og islandsk fårehund. På grunn av lundehundens relativt dårlige fertilitet og fordi innkrysningsrasene er større enn lundehunden, besluttet raseklubben å bruke tisper fra disse andre rasene som så ble paret med lundehund hanner. Hunder fra disse kombinasjonene blir i de senere generasjonene paret med lundehund. Alle kombinasjoner må godkjennes av NLK og NKKs veterinærer, i samarbeid med NMBU. Alle krysningsvalper blir registrert i et X-register hos NKK og forvaltet som en egen sidepopulasjon. Valpene i X-registeret vurderes nøye med hensyn til helse, gemytt og eksteriør. Utvalgte individer fra førstegenerasjon krysningshunder pares med ordinære lundehunder og danner nye generasjoner i X-registeret. Innregistrering av etterkommere av krysningene i det ordinære registreringssystemet kan bare gjøres når vurdering av eksteriør og temperament samt undersøkelse av helse viser at målet med krysningsprosjektet er oppnådd og resultatet er godkjent av NLK og NKK. To hunder av norsk buhund er krysset inn i rasen, med 8 valper i første generasjon (F1), 38 i andre generasjon (F2) og 7 i tredje generasjon (F3). Det er krysset inn to islandske fårehunder (F1: n=4, F2: n=4, F3: n=3) og foreløpig kun en norrbottenspets (F1: n=4) (4, 5).

Norske harehundraser

I motsetning til jakten av lundefugl med lundehund som tidligere foregikk i Norge, har jakt av hare med harehunder vært drevet i det meste av Europa gjennom mange hundre år. Mange land har sine egne nasjonale harehundraser, og det finnes følgelig en lang rekke harehundraser.

Norge er hjemland for tre harehundraser: dunker, haldenstøver og hygenhund. De er alle tallsmessig små, og rasene finnes nesten utelukkende i Norge. For å bedre jaktegenskaper og helse og for å øke den genetiske bredden i rasene ble det i 1989, etter initiativ fra Norske Harehundklubbers Forbund (NHKF) åpnet for å starte krysningsprosjekter hos de norske harehundene. Prosjektene gjennomføres i et samarbeid mellom de respektive raseringene i NHKF, NKK og Veterinærhøgskolen (v/Frode Lingaas).

Felles for disse krysningsprosjektene er at innkrysning bare kan gjennom-føres etter en langsiktig plan som sikrer ivaretagelse av gode jakt-egenskaper, mentalitet og helse, samtidig som man sikrer viktige rasetypiske karaktertrekk og god genetisk bredde i rasen.

«Specialklubb for Norske Harehunde» ble stiftet i 1902. På den tiden var de norske harehundene en sammensatt gruppe av uensartede typer, og formålet var «å redde fra fullstendig ødeleggelse de rester vi har igjen av våre gamle harehundstammer». De norske harehundene ble da delt i to raser: Dunker (etter kaptein W C Dunker som hadde avlet frem «dunkertypen» på 1800-tallet), og «hygentypen» (etter prokurator Hans Fredrik Hygen som hadde avlet frem rød/hvite hunder). Disse to rasene ble i en kort periode slått sammen til norsk harehund i 1925, men ble skilt igjen i 1934 (6).

Dunker er den tallmessige største av de norske harehundrasene, med gjennomsnittlig 135 registrerte valper pr år siste 10 år. De første innkrysningene i dunkerrasen ble gjort med hamiltonstøver, og senere også med finsk støver og hygenhund. I rasen hygenhund er det, i tillegg til dunker, også krysset inn hamiltonstøver og finsk støver. Haldenstøver er, i tillegg til norske rasene, krysset med finsk støver.

En kryssparing skal godkjennes av avlsrådet i samarbeid med Veterinærhøgskolen. Valpene i et krysningskull blir i NKK registrert i X-registeret. I krysninger mellom de norske rasene avgjør avlsrådet hvilken av de to rasene den enkelte valpen i kullet skal registreres som. Ved andre krysninger, som med hamiltonstøver eller finsk støver, registreres valpene som den norske rasen de er krysset inn i. X-registrerte hunder kan brukes i avl etter godkjenning av avlsrådet. Valpene i denne generasjonen blir registrert i NKKs vanlige register.

Årsaken til at krysninger i de norske harehundrasene ikke må igjennom flere generasjoner med X-registrering for å inngå i den opprinnelige rasepopulasjonen, er at disse rasene i utgangspunktet er ganske like raser. De har i stor grad samme opprinnelse og bruksområde. Selv om populasjonene er relativt små, gjør krysningsprosjektet at den genetiske bredden er god. Hundene blir gamle og har lite helseproblemer. Gjennomsnittlig kullstørrelse ligger mellom 6,5 og 8 valper for de ulike rasene (2,6).

Det er viktig å huske at et krysningsprosjekt vanligvis ikke skal være en «engangshendelse», men kan være noe som foregår med jevne mellomrom. Hvis en krysser inn bare en eller noen få hunder som «brukes i hele rasen» kommer man ikke stort lenger. For de norske harehundrasene er det nettopp det som skjer; man bruker krysninger som en mulighet til jevn tilførsel av genetisk materiale, det vil si en tilfører genetisk materiale først en gang, og gjør det på nytt «etter en passe tid». Fordelen er at raseklubbene ikke må forhaste seg og har god tid til å sørge for at en tar vare på rasetypiske egenskaper og gir god tid til å vurdere aktuelle avlskandidater. Det gir også en god mulighet til å ta inn «de beste» hundene fra andre raser. Tanken er at en har muligheten til å bruke hannhunder som er mye brukt i en annen rase. Det betyr at en ved å se på avkom av hunden i den andre rasen, kan få et godt bilde av jaktegenskaper, helse og atferd i en «avkomsgransking» i den andre rasen. Samtidig unngår en fare for matadoravl ved at en slik veldokumentert hannhund ikke er brukt i de norske rasene før. Ved neste anledning velger en å gjøre samme øvelse med en annen veldokumentert hannhund, gjerne fra en annen rase. På denne måte kan en sørge for jevn tilførsel av ønskede egenskaper, opprettholdelse av rikelig med genetisk mangfold, samtidig som man tar vare på rasetypiske egenskaper ved de norske rasene/genressursene. For de norske rasene blir det litt som å «skifte motor» i et viktig kulturhistorisk karosseri.