Kliniske tegn på BOAS og historien til de mest utsatte rasene

Selektiv avl for å redusere hodeskallens beinstruktur til mindre enn en tredjedel av den opprinnelige størrelsen, har alvorlige konsekvenser for respirasjon og termoregulering (6). Begrepet BOAS omfatter en klinisk manifestasjon av en rekke sykdommer som involverer delvis eller fullstendig obstruksjon av de øvre luftveiene (3). Forskning har vist at risikoen for BOAS øker betydelig når den relative lengden på snuten minker (5). Internasjonalt er det rapportert at BOAS påvirker mer enn ti brakykefale raser (7). Men på grunn av variasjon i definisjonen og beskrivelsen av graden av brakykefali er det ingen definitiv liste over brakykefale raser. Definisjonen er derfor mer anvendelig på individuell basis enn for å beskrive en rase (3).

Kliniske tegn på BOAS kan oppdages så tidlig som ved 6 måneders alder, er ofte alvorlige ved 12 måneders alder og livslange deretter (5). Hunder med BOAS har nedsatt mosjonsevne, varmeintoleranse, økt respiratorisk lyd ved anstrengelse, søvnforstyrrelser inkludert episoder med apné og i alvorlige tilfeller cyanose, synkope og død (3). De kliniske tegnene, forårsaket av primære og sekundære abnormiteter i øvre luftveier, medfører en begrenset respirasjonsevne (3). De tre mest berørte rasene med hensyn til BOAS er engelsk bulldogg, fransk bulldogg og mops (5).

Engelsk bulldogg fikk navnet på grunn av rollen i oksekamper («bull-baiting») som var veldig populært i England på begynnelsen av 1800-tallet (8). Disse bulldoggene var imidlertid betydelig slankere og høyere enn dagens bulldogger (9) (Figur 2). De hadde mindre hoder, lengre snuteparti, færre ansiktsfolder og lang hale; et utseende som langt fra ligner utseendet til dagens bulldogger. Etter forbudet mot oksekamper i 1835 mistet bulldoggene sin opprinnelige funksjon og gjennomgikk en eksteriørmessig forvandling til å bli mer attraktiv som selskapsdyr (9). Sterk seleksjon og innavl har resultert i en abnormal utforming av hodet med store helsemessige konsekvenser for individet (8). Engelsk bulldogg er nå rangert som en av rasene med høyest antall medfødte defekter og tilhørende valpedødelighet. Uten menneskelig innblanding ville den engelske bulldoggen, som hverken kan parre seg eller føde uten menneskelig hjelp, ikke ha overlevd (2). Dette reiser spørsmålet om livskvaliteten til rasen engelsk bulldogg er så begrenset at avl bør forbys (9).

Situasjonen i utvalgte land

I enkelte land har myndighetene etterkommet krav fra dyrevernsgrupper, veterinærer og andre interessenter og fornyet lovverket om avl og dyrevelferd. Sammenlignes tiltakene som er foretatt i noen land med myndighetenes avståelse fra å ta ansvar i andre land, er det et trist faktum å erkjenne at noen land ikke er oppdatert. England og Sverige er gode eksempler på nasjoner hvor det er iverksatt tiltak og der god praksis er innført.

I oktober 2018 trådte en ny lov om genetiske velferdsproblemer hos hunder i England i kraft (10). Fornyelsen av dyrevelferdsforskriften var foranlediget av den økte populariteten til brakykefale hunder. Tiltaket representerer et gjennombrudd i håndteringen av genetisk forårsakete velferdsproblemer. Loven er utformet for å gi hundene bedre beskyttelse mot smerte, lidelse, skade og sykdom. Den sier følgende: «Ingen hunder kan holdes for avl dersom det med rimelighet kan forventes på grunnlag av dens genotype eller helsetilstand at avl kan ha en skadelig innvirkning på dens helse eller velferd, eller på helse eller velferd til avkommet» (10).

I Sverige har Svenska Kennelklubben (SKK) fra april 2018 ikke lenger villet registrere valper født av en brakykefal hund som har gjennomgått korrigerende inngrep relatert til luftveisproblemer (11). Den svenske dyrevelferdsloven tillater ikke avl på hunder som har nedsatt funksjonsevne (11). Dette betyr at avl på hunder som har gjennomgått luftveisoperasjoner på grunn av kliniske problemer forårsaket av dens brakykefale fenotype ikke lenger er tillatt. Ifølge svensk lovgivning er avl også forbudt på tisper som har gjennomgått to keisersnitt (11). Svenske veterinærer kan rapportere alle prosedyrer knyttet til luftveisproblemer direkte til SKK. Disse vil bli registrert i en åpen, offentlig journal for den aktuelle hunden. Veterinærer kan også registrere dødsfall/eutanasi relatert til respirasjonsproblemer og/eller manglende evne til å opprettholde normal kroppstemperatur (11). I tillegg er det innført et valpesertifikat produsert av en arbeidsgruppe med representanter fra SKK, den svenske veterinærforeningen, oppdrettere og fra veterinærer (11). Dette sertifikatet er beregnet for valper opp til 6 måneder, og det lar veterinærer registrere alle fenotypiske avvik.

Etikk og lovverk

Hva er etisk avl? Er avl av brakykefale hunder i samsvar med gjeldende dyrevelferdslovgivning eller bør lovverket oppdateres for å sikre forsvarlig avl av friske dyr? Disse spørsmålene gir opphav til pågående debatter over hele Europa. Raserelaterte helseproblemer hos hunder har fått økt oppmerksomhet i media og i veterinærlitteratur det siste tiåret. Dessverre har denne diskusjonen blitt fulgt av et «offentlig skyldspørsmål». Det er utvilsomt fortsatt behov for økt bevissthet blant oppdrettere, veterinærer, hundeeiere, valpekjøpere, kennelklubber, utstillingsdommere og i samfunnet generelt. Til tross for økt bevissthet og pågående debatter er det fortsatt et klart behov for at det oppnås enighet blant de ulike interessentene om strategien videre. Det er nok informasjon tilgjengelig, og forskning om emnet har skapt nyttige verktøy som kan iverksettes i helse- og avlsstrategier.

Veterinærenes rolle

En begrensning for forbedret hundevelferd er oppfatningen om at kliniske tegn og defekter relatert til BOAS er «normale for rasen» (7). Dette kan direkte påvirke velferden til et individ på grunn av eierens inntrykk av at behovet for veterinærmedisinsk intervensjon ikke er til stede. En studie gjort for å kvantifisere eiernes gjenkjennelse av kliniske tegn på BOAS og om det ble oppfattet som et problem, viste at mer enn halvparten av eierne gjenkjente kliniske tegn på BOAS hos hundene sine (7). Eierne avfeide imidlertid disse espirasjonsvanskene som «normale for rasen». Uttrykket «normalt for rasen» brukes ikke bare av dyreeiere og oppdrettere, men også av veterinærer. Den gradvise endringen som selektiv avl har medført og som har ført til en høy forekomst av enkelte lidelser hos visse raser, har resultert i en kultur for «aksept av det uakseptable» (7). Denne misoppfatningen er skadelig for dyrevelferden og bremser prosessen mot forbedret velferd for de brakykefale hunderasene. Å bemerke helsemessige avvik relatert til luftveisplager hos hunder som presenteres for veterinæren grunnet andre plager, bør være en selvfølge i veterinærpraksis. Økt offentlig bevissthet om brakykefale helseproblemer bør prioriteres høyt.

Potensielle valpekjøpere som søker veterinærråd i forkant av anskaffelse av hund bør gjøres oppmerksomme på implikasjonene og kostnadene ved å eie en brakykefal hund. De bør oppfordres til å ta en informert beslutning, til å være kritiske i valg av rase og i valg av oppdretter. Potensielle kjøpere må også oppmuntres til å etterspørre sunne individer av den aktuelle rasen slik at oppdrettere blir oppmuntret til å avle for sunnhet og helse i stedet for eksteriør.

Veterinærer bør etterstrebe å ha et positivt engasjement og vilje til å samarbeide med oppdrettere. En åpen kommunikasjon og imøtekommende holdning drevet av en felles interesse for å forbedre velferden til brakykefale hunder er sannsynligvis den mest fornuftige strategien. I 2019 ble en ny test for gradering av respiratorisk funksjon hos brakykefale hunder lansert, utviklet av BOAS Research Group ved Universitetet i Cambridge (12). Testen er et praktisk og tilgjengelig verktøy utviklet for å vurdere grad og forekomst av BOAS hos brakykefale hunder. Den er for tiden tilgjengelig for de tre mest berørte rasene; mops, engelsk bulldogg og fransk bulldogg. Denne screeningtesten gjør det mulig for veterinærer å identifisere hunder som er i faresonen. Den gir eiere og oppdrettere den informasjonen som er nødvendig for å ta informerte beslutninger om behovet for behandling, eller for valget av hvilke dyr som skal inkluderes eller ekskluderes fra avlsprogrammer (12). Veterinærer som har deltatt på NKKs kurs i BOAS-gradering kan teste hundens respiratoriske funksjon og gradere hunden fra 0-3. Grad 3 hunder skal ikke brukes i avl. BOAS-ordningen støttes med retningslinjer for oppdrettere for å hjelpe dem til å forstå graden som gis og risikoen forbundet med mulig parring av hunden deres (12).

I Norge er det 97 veterinærer (Oppdatert 23.02.2023) som utfører denne testen. Resultatene av testingen registreres i NKKs digitale portal for veterinærer, som er offentlig tilgjengelig i Dogweb.

Lanseringen av BOAS-graderingen er et viktig skritt i retning av å forbedre velferden til brakykefale hunder og det vil gi uvurderlig informasjon med hensyn til pågående forskning på dette feltet. Alle som driver oppdrett av mops, engelsk bulldogg eller fransk bulldogg bør be om en BOAS-gradering og dermed støtte reduksjon av respirasjonsproblemer i rasen (12). I tillegg oppfordres eiere som er bekymret for at hundene deres kan utvikle BOAS til å be om denne graderingen.

Rollen til oppdrettere, kennelklubber og utstillingsdommere

Oppdrettere har mulighet til å velge hvilke fenotypiske egenskaper som skal overføres til fremtidige generasjoner. Deres valg av individer å avle på har en direkte innvirkning på helsen til fremtidige avkom. Oppdretterne har derfor et stort ansvar for rasens velferd. Deres valg må brukes i dyrenes beste interesse, og oppdrettere bør ha lav terskel for å søke råd hos veterinærer og genetikere for å øke sin kunnskap for å oppnå det beste resultatet av parringen.

Oppdrettere må være villige til å akseptere endringer i utseendet til rasen deres. I tillegg må de være villige til å ta ut av avlsprogrammet alle individer med svært overdrevne eksteriørtrekk. Oppdrettere av brakykefale hunder har blitt beskyldt for å vise motvilje mot å endre eksteriøret på hundene sine, og å hevde at uten deres særegne utseende vil individene ikke ligne rasen lenger. Men la oss «frafalle anklagene» og anta at interessen for forbedret velferd for brakykefale hunder er felles for alle parter. Det er behov for et strengere regelverk og tilsyn med hensyn til avlspraksis og valg av hunder til avl, samt å anbefale at raseklubbene fremmer endringer i rasestandarder. Rasestandarder bør gjennomgås for å beskrive hunder uten ekstremt eksteriør. Diagrammer, kvantitative forhold og begrensninger bør inkluderes for å definere rasestandarden og for å unngå feiltolkninger (13). Ekstremt eksteriør og organstrukturer som kan skade helse og livskvalitet må forbys.

Utstillingsdommere bør ha tilstrekkelig kunnskap til å forstå helsespørsmål og velferdsimplikasjoner knyttet til ekstreme fenotypiske egenskaper. Utstillingsaktivitet bør inspiseres nøye for alle brakykefale raser og kun friske hunder bør belønnes (13).

Det må også aksepteres at kryssavl (introduksjon av en annen rase) må betraktes som en strategi for noen, om ikke for alle brakykefale raser. For å fremme genetisk og fenotypisk mangfold og samtidig redusere velferdsproblemene i rasepopulasjonen, er det stor sannsynlighet for at kryssavl er den mest målrettede og effektive løsningen.

Det genetiske aspektet ved selektiv avl

For å fremme helse og velferd til brakykefale raser bør det utvikles en forbedret strategi for avl av disse hundene. Spørsmålet er hvordan vi kan bruke det vi allerede vet innen genetikk til å velge den beste veien videre. Noen av helseproblemene hos brakykefale hunder er arvelige, andre er relatert til en begrenset opphavspopulasjon, rasebarrierer og følgelig et snevert genetisk mangfold (2). I tillegg er genetikken forbundet med brakykefali i mange tilfeller ikke avklart (14), noe som gjør det utfordrende å finne den beste avlsstrategien. Brakykefali har ikke oppstått som en naturlig selektert egenskap, men som en følge av en menneskebestemt seleksjon (4). Dette har resultert i BOAS og tilhørende velferdsproblemer (5). Mangel på genetisk mangfold konserverer usunne egenskaper og gjør det vanskeligere å rette opp helseproblemer.

Engelsk bulldogg er et godt eksempel på at begrenset genetisk mangfold og et bredt spekter av helseproblemer er resultatet av en liten opphavspopulasjon (estimert til 68 individer) kombinert med en genetisk begrensning skapt av mennesker (4). Begrenset antall opphavsindivider og genetisk begrensning har vist seg å være viktigere årsaker til tapt genetisk mangfold enn innavl i seg selv, og slike populasjoner er mer utsatte for akkumulering av skadelige egenskaper (4). Skadelige egenskaper kan være vanskelige å fjerne i en populasjon som mangler genetisk mangfold. Avl av den engelske bulldoggen for ekstrem brakykefali, hudfolder og kondrodystrofi har gjort den engelske bulldoggen til en av de mest usunne hunderasene og likevel dessverre en av de mest populære (4). For å forbedre helsen til engelsk bulldogg må det avklares om det er nok fenotypisk og genetisk mangfold igjen til å gjøre det ved seleksjon innen rasen eller om kryssavl er den eneste løsningen. Selv om det er fenotypisk variasjon innen rasen, er individer som kan reprodusere seg uten assistanse, bevege seg greit og puste normalt unntaket (4). Så lenge helseproblemene til engelsk bulldogg og andre brakykefale hunderaser er en følge av en menneskeskapt seleksjon for å fremme et ekstremt eksteriør, vil det uten tvil være en vanskelig oppgave å prøve å forbedre velferden til disse hundene uten å endre de fenotypiske trekkene.

Den tradisjonelle måten å avle på er basert på valg av to individer med ønskede egenskaper og eksteriør. Når det dreier seg om brakykefale raser, er dette i stor grad begrenset til hodets utforming. Brakykefali er en diskret skjelettmutasjon som resulterer i en forkortning av den basokraniale aksen, og som i tillegg er assosiert med flere arvelige lidelser i hodet hos berørte dyr (5).

Hodeskalleformen er i stor grad kontrollert av et lite antall gener hos brakykefale raser (14). Ifølge dette kan den forkortede hodeskallen derfor bare endres ved kryssavl med hunder med lengre hodeskalle.

Når det gjelder BOAS er mange flere gener involvert, og arveligheten har vist seg å være cirka 40-60 %, avhengig av rase (14). Denne informasjonen forteller at rasepopulasjonen kan gjøres sunnere ved selektiv avl over mange generasjoner hvis egnede DNA-tester er tilgjengelige (14). Det er imidlertid begrensninger i verdien av DNA-tester. Fjerning av en allel på ett genetisk locus fra genpoolen, kan føre til en økning i frekvensen av en annen skadelig recessiv variant som deler samme locus (2). I tillegg vil eliminering av dyr fra avlsbestanden basert på en genetisk test redusere populasjonsstørrelsen og føre til ytterligere innavl (2). Seleksjon innenfor raser medfører ikke bare risiko for innavl, men det er også en svært langsom og ineffektiv metode å løse problemet på (14). I lys av det presserende behovet for en forbedret velferd for mange brakykefale raser, vil denne metoden alene ikke være nok. En forskergruppe ved The Royal Veterinary College ledet av Dr. Rowena Packer utførte fra 2009-2013 en studie som bekreftet et direkte forhold mellom BOAS og en brakykefal, kraniofacial forkortet hodeform (5). Uavhengig av rasen som ble vurdert, viste en økt snutelengde en reduksjon i BOAS graden. Dette forholdet forble uendret til tross for at ikke alle brakykefale raser er nært beslektet, og at noen raser er mer utsatt enn andre. Studien konkluderte med at det er svært usannsynlig at en delt genetisk egenskap disponerer hunder for BOAS, bortsett fra likheten i den kraniofaciale hodeformen. Videre forsterker det mistanken om at forholdet mellom BOAS og denne spesielle hodeformen er veldig sterkt. Dette var den første studien som demonstrerte at jo mer ekstrem brakykefali, dess høyere er risikoen for å utvikle BOAS. Spesifikke estimater av risikofaktorer for noen av BOAS-rasene med høyest risiko ble også gjort i studien.

Faktorer med størst innvirkning på helsen inkluderer CFR (Cranio Facial Ratio, forholdet mellom lengden av nesen og lengden av hodet), nakkeomkrets og BCS (Body condition score), hvorav CFR hevdes å være faktoren med størst innvirkning (Figur 3). Disse resultatene kan brukes til å gi anbefalinger angående avl, basert på kvantitative mål som definerer hvilken grad av brakykefali som er akseptabelt å avle på innenfor en bestemt rase. Oppdrettere kan også bruke disse dataene til å estimere risikoen for avlsbestanden deres og til å basere sine beslutninger på hvilke dyr de skal bruke i fremtidige generasjoner. Avl mot relativt lengre CFR vil mest sannsynlig redusere risikoen for BOAS, uavhengig av rase. Spørsmålet gjenstår nok en gang om det er nok dyr med moderat morfologi innenfor den aktuelle rasen til at denne seleksjonsmetoden er gjennomførbar. Kryssavl med raser med lengre hodeskallemorfologi for å øke fenotypisk mangfold er sannsynligvis den mest effektive, om ikke den eneste løsningen for noen raser (5).

Kryssavl kan være en effektiv metode for å redusere tilstedeværelsen av en uønsket egenskap eller skadelig allel i en rase (2). Et relevant eksempel er dalmatiner som er homozygot for en mutasjon som forårsaker en defekt i urinsyre transportsystemet med økt fare for urinstein (2). Denne mutasjonen er nært knyttet til et locus som er ansvarlig for den flekkete pelsfargen som er karakteristisk for rasen. Tung seleksjon for dette særegne mønsteret økte forekomsten av urinstein. Problemet ble løst ved å krysse en dalmatiner med en pointer som var homozygot for det funksjonelle allelet. Påfølgende tilbakekrysning til dalmatiner linjen resulterte i individer som var heterozygote for mutasjonen og derfor fri for sykdom, men med overveiende genetisk bakgrunn fra dalmatiner (2).

En mulig løsning for forvaltning av brakykefale raser kan være et avlsopplegg der individer fra den aktuelle rasen blir krysset med individer fra en nær beslektet rase med bedre helse (2). Deretter krysses de sterkeste individene fra den nye generasjonen med nært beslektede individer fra den opprinnelige bestanden, såkalt tilbakekryssing («backcrossing»). Denne metoden vil kunne øke det genetiske mangfoldet og samtidig opprettholde hovedegenskapene til rasen (2). Resultatet vil være et individ med mindre ekstrem kraniofacial morfologi og derfor med markant lavere risiko for å utvikle BOAS. Det neste trinnet ville være å lage en avlsplan for å sikre at kun individer med mindre ekstrem morfologi blir brukt i videre avl, og dermed skape en sunnere populasjon som basis for fremtidige generasjoner.

Kennelklubber vil måtte håndheve begrensninger på antall avkom fra samme hannhund for å opprettholde genetisk mangfold (2). Innavl kan også kontrolleres ved å inkludere gentester for registrerte hunder (2). For at denne strategien skal fungere, må kennelklubber og oppdrettere akseptere at økt velferd vil innebære å lempe på strenge rasestandarder og gi dyrevelferd høyeste prioritet. Denne strategien er imidlertid ikke uten risiko. Det er alltid en potensiell fare for utilsiktet å introdusere en helseskadelig mutasjon assosiert med den egenskapen man ønsker å videreføre. En slik uønsket mutasjon vil kunne forårsake sykdom hos homozygote individer (2). En avlsordning bør derfor overvåkes nøye av en arbeidsgruppe som involverer ulike interessenter, inkludert veterinærer og genetikere. På denne måten kan mulige uventede problemer løses før konsekvensene kommer ut av kontroll.

Forsøk på å forbedre helsen til engelske bulldogg ved hjelp av kryssavl ble først gjort av David Leavitt i 1971 (15). Leavitt innså at den moderne engelske bulldoggen ikke lignet på sine forfedre fra 1800-tallet som hadde bedre helse og mindre grad av den ekstreme morfologien vi ser i dag (15). Leavitt sin idé var å gjenskape den originale bulldoggen. Det gjorde han ved å bruke en avlsmetode kjent fra storfeavl for å lage «the Leavitt bulldog», bedre kjent som «Olde English Bulldogge». Han krysset engelsk bulldogg med amerikansk bulldogg, bullmastiff og amerikansk pitbullterrier (15). Dette resulterte i en mer atletisk hund med mindre helseproblemer og lengre forventet levetid enn engelsk bulldogg (9, 15).

I 2001 krysset en sveitsisk oppdretter en engelsk bulldogg med en Olde English Bulldogge, og skapte en ny rase som han kalte Continental Bulldog (16). Målet var igjen å skape en rase som lignet mer på den originale engelske bulldoggen, med mindre helseproblemer som oppfylte dyrevernloven. Denne rasen har et mindre hode, bredere snute og nesebor og mindre ansiktsfolder sammenlignet med engelsk bulldogg (16).

En stadig mer populær trend innen hundeavl er utviklingen av såkalte «designer dogs». «Designer dogs» er blitt til ved å krysse to, ofte ganske distinkt forskjellige raser og deretter prøve å fastsette egenskapene til den første generasjonen i en ren raselinje for å skape en ny definert rase (2). De to best kjente eksemplene er antagelig «labradoodle» (Labrador retriever + standard puddel) og «Cockapoo» (cocker spaniel + miniatyrpuddel). Det er også flere eksempler som involverer brakykefale raser (Figur 4), som «puggle» (mops + beagle), «pugalier» (mops + cavalier king charles spaniel), «jug» (mops + jack russell terrier), «chug» (mops + chihuahua) og «frug» (mops + fransk bulldogg).

Noen av disse kombinasjonene kan virke som en vilkårlig kombinasjon av raser der det avles på utseende snarere enn på helse. Det er derfor naturlig å stille spørsmål om hvilken gevinst som oppnås ved å krysse to raser med store helseutfordringer som mops og fransk bulldogg? På den annen side er det mer sannsynlig å se potensialet i å krysse to raser med svært forskjellige hodeformer, som mops og jack russel terrier eller beagle.

Kryssavl vil øke heterozygositeten og redusere forekomsten av skadelige alleler, men avl bør være basert på å skape et bredt genetisk mangfold og ikke på ønsket om et spesifikt utseende (2). Det må foretas nøye vurderinger av hvilke individer som skal brukes ved avl for første generasjon i nye krysninger dersom det skal settes rasebarrierer. Valg av foreldre bør baseres på genetiske tester og diagnostisk screening for å skape en så frisk som mulig opphavspopulasjon (2). Hybridkraften avtar etter første kryssing, derfor må fremtidig parring nøye overvåkes for å opprettholde genetisk mangfold i de nye avstamningene (2).

Populariteten til nye krysninger kan tolkes positivt når disse rasene blir etterspurt. I beste fall kan det medføre en redusert etterspørsel etter etablerte raser med helseproblemer. En lignende avlsstrategi kan brukes for å skape sunnere brakykefale hunder. For at en slik strategi skal fungere best mulig bør den baseres på et regulert avlsopplegg, satt sammen og nøye overvåket for å dekke alle aspekter av kunnskap som trengs.

En annen metode som er verdt å se nærmere på er estimert avlsverdi («Estimated Breeding Value», EBV). EBV måler potensialet et dyr har til å overføre spesifikke egenskaper til sitt avkom (2). Beregningen av EBV er en etablert teknologi i produksjonsdyr for å forbedre effektiviteten av seleksjon av avlskandidater for å videreføre ønskede egenskaper (17). Denne metoden har allerede blitt introdusert i hundeavl, og dens potensiale bør anses som et nyttig verktøy da de fleste hunderaser har flere genetiske lidelser eller uønskede arvelige egenskaper som bør få oppmerksomhet (2).

En publikasjon fra 2013 utforsket potensialet for EBV-basert seleksjon med målsetting om å forbedre velferden og redusere forekomsten av hofteleddsdysplasi hos australske schæferhunder (17). Studien viste en økt nøyaktighet ved beregningen av genetisk avlsverdi sammenlignet med fenotypisk evaluering alene. Ifølge denne studien har bruken av EBV i utvalg av avlskandidater potensiale til å gi mer pålitelig informasjon om genetisk risiko for sykdom for en større andel av bestanden. I dag er EBV for hofte- og albueleddsdysplasi tilgjengelig for en rekke hunderaser i flere land (17). Rasepopulasjoner utfordres ofte av begrenset genetisk mangfold, noe som begrenser evnen til å tåle et seleksjonspress (17). Dette er et faktisk tilfelle for mange brakykefale raser, spesielt for de med mer ekstrem anatomi og derav helseproblemer. Derfor er nye måter å forbedre hundens velferd på som ikke krever unødvendig og unøyaktig bruk av seleksjonspress, uvurderlige. Bruk av EBV i kombinasjon med gjeldende screeningsordninger og stamtavleinformasjon kan være et fordelaktig verktøy for seleksjon av gode avlskandidater for å forbedre helse og velferd hos brakykefale raser, uten ytterligere å redusere det genetiske mangfoldet i bestanden (17).

Til slutt bør det nevnes at det er observert at enkelte individer unntaksvis er mindre påvirket av BOAS til tross for ekstrem brakykefali. Disse dyrene kan potensielt ha anatomiske eller fysiske tilpasninger som det er mulig å selektere for (5). For eksempel har det blitt observert at noen mops som lever i Singapore har økt evne til å tåle varme og fuktighet til tross for en høy grad av brakykefali (18). Import av avlsmateriale og innkrysning av gener fra slike populasjoner kan være en alternativ og mulig raskere fremgangsmåte for å forbedre velferden i enkelte populasjoner på (18).