Underet

– Når du kjører gjennom Elvål, skal du holde pusten, sier Slanken til meg.

– Hvorfor skal jeg gjøre det? spør jeg.

– Det er så mange skumle sykdommer der! sier Slanken, hestehandleren og vagabonden fra Hanestadkjølen.

Han sier mye rart. Slanken er en erfaren mann og en morsom fyr. Jeg har prøvd å holde pusten når jeg kjører gjennom Elvål, men jeg greier det ikke. Hvis jeg begynner ved Syringsmoen, må jeg puste tre ganger innen jeg når Svartmoegga. Jeg har ikke hestelunger.

Men det er faktisk noe i det Slanken sier. Sykdommene på Elvål gir meg problemer og grå hår i hodet. Ta nå for eksempel kua til Einar på Fløtten. Hva i himmelens navn er det som feiler den?

Fløtten er en liten gard på Elvål, grenda som ligger trygt på furumoene der Tysla og Unsetåen møtes ved foten av Fonnåsfjellet.

I det lave og gammeldagse trefjøset på Fløtten står fem, seks kuer. En av dem er Vårfru. Det er en særdeles vakker ku av edel østerdalsrase. Den har et langt smalt ansikt og lyreformede horn. Den ligner på de kuene en ser avbildet på veggmalerier i egyptiske pyramider og på leirtavler fra Assyria og Babylonia.

Navnet Vårfru er svært gammelt. Det går helt tilbake til den katolske tiden og betyr Vår Frue, Jesu hellige mor, selveste Jomfru Maria.

Vårfru vil ikke ete. Det vil si, litt eter den, men så slutter den plutselig å tygge og står bare og stirrer ut i luften. Jeg har undersøkt kua på kryss og tvers. Temperaturen er normal og pulsen litt lav, ellers er det ikke meget å finne, men jeg har inntrykk av at formagene ikke fungerer som de skal. Einar på Fløtten har forsøkt å kurere kua på egen hånd. Han har skrapt hestesvette fra innsiden av seletøyet, blandet det med vann og glaubersalt og helt det i kua.

– Dette er rene hedendommen, sier jeg. Hvor har du det fra at hestesvette og glaubersalt kan kurere syke kuer? Har du lest Svarteboka?

– Jeg har det fra selveste sogneprest Koren! sier Einar og slår ut med hånden. Han var både prest og dyrlege!

– Dette tilfellet er vanskelig, og vi må gå vitenskapelig til verks, sier jeg og forordner følgende resept:

Radix gentiana og Rhizoma kalami er bittermidler og viktige veterinærmedikamenter. De skal øke magesaftsekresjonen og helbrede kua.

Det blir snart kjent at kua på Fløtten er syk. Slektninger og naboer kommer for å gi gode råd. Paula og Kristian i Motrøen innfinner seg. Det gjør Lars i Gammelgarden og Anna på Zakrismoen også. Det er en fin skikk at folk søker sammen når det er fare på ferde. Ganske nylig hadde grisen til Neline i Østagrenda fått lungebetennelse. Den hadde ligget i bingen sin, kortpustet og glovarm. Harald, sønnen til Neline, lå borte på skogen, og Neline hadde sagt til meg med angst i stemmen:

– Trur du det er best at je henter’n Harald?

Da hadde jeg svart:

– Ja, det er best du henter’n Harald. Du kan ikke være alene med et slikt ansvar.

Det går ikke riktig bra med Vårfru på Fløtten. Det ser ikke ut til at medikamentene har noen virkning. Kua står der likedan og eter dårlig.

Nok en gang er jeg i fjøset på Fløtten. Jeg sitter på fjøskrakken, betrakter den arme pasienten og grubler. I den siste tiden synes jeg Vårfru er blitt noe større på venstre side. Jeg ser det tydelig når jeg betrakter kua bakfra.

Det demrer noe langt inne i hodet mitt. Kan det tenkes at det er noe i veien med nervene til denne kua? Hva var det nå den het, denne nerven til formagene – Nervus Vagus?

Så kommer jeg på det. Det som hendte under eksamen den gangen.

Det er lenge siden, men jeg husker det godt. Jeg satt ved det grønne bordet og skulle opp til eksamen i anatomi, var uheldig og trakk den gale lappen.

«De tolv hjernenervene»
stod det med store grusomme bokstaver på det hvite arket. Jeg ble grå i ansiktet. Det stod ikke særlig bra til med mine kunnskaper om de tolv! Jeg kunne navnene på de tolv disiplene. Det var verre med navnene på hjernenervene. Nå måtte det skje et under! Jeg tror professoren, Henrik Edland, ante elendigheten, for han la sin jernspadebladstore neve over hånden min og sa:

– Så, så, det går nok bra . . . !

Det lynte oppe i hodet mitt. Jeg kunne ikke så meget, men den tiende hjernenerven, den med det vakre navnet Nervus Vagus, visste jeg noe om. Professoren sa:

– Kandidaten kan selv bestemme hvilken av de tolv han vil begynne med!

– Da foreslår jeg den tiende, sa jeg og var kald og rolig.

En ørliten stund følte jeg meg som Napoleon Bonaparte i den røde morgentimen før slaget ved Waterloo, da det ennå var håp . . . !

– Den tiende hjernenerve er en blandet nerve, sa jeg. Den inneholder motoriske og sensitive tråder. Når den kommer ut av kraniet, avgir den grener til svelget og luftrørshodet, løper nedover halsen sammen med de store blodårene og går inn i brysthulen. Her gir den grener til hjertet og lungene. Så fortsetter den inn i bukhulen sammen med oesophagus og innerverer maven, tarmkanalen, milten og nyrene.

Det var alt jeg visste! Jeg forsøkte å lire av meg den samme leksen en gang til for å dra ut tiden, men da sa professoren tørt:

– Dette har du sagt én gang før!

Jeg kom på litt til. «Vagus» kommer av «vagabundus», sa jeg. Det betyr vagabond, den som streifer omkring, landstrykeren! Aha! Jeg hadde lest Landstrykere av Knut Hamsun, den artige historien om August og Edevart. Jeg begynte forsiktig å gjengi litt av innholdet i Landstrykere, men da ble professoren irritert og sa:

– Denne eksamen gjelder de tolv hjernenervene og ikke Knut Hamsuns samlede verker!

Nå gikk det raskt nedoverbakke. Jeg visste litt om annen hjernenerve, Nervus Opticus, den som hadde med lyset å gjøre, og kunne også navnet på den syvende, Nervus Facialis, smilenerven. Ellers var det sørgelige greier. Professoren kunne navnet på alle tolv. Det var en trist forestilling. Kattens lek med musen. Da vi endelig hadde slept oss fram til den siste nerven, sa professoren:

– Den heter Nervus Hypoglossus!

– Det var et vakkert navn, sa jeg og var andektig.

Det ble Nervus Vagus som reddet meg. Jeg tror professoren resonnerte som så: Det var i tynneste laget, men kandidaten visste forbausende meget om den tiende hjernenerve, og Nervus Vagus er svært viktig for en praktiserende dyrlege . . !

Underet skjedde . .

Han slapp meg gjennom nåløyet!

Jeg fôr opp fra fjøskrakken. Nervus Vagus! Selvfølgelig var det Nervus Vagus, nerven til formagene på kua som ikke fungerte! Det var ikke lenger tvil om diagnosen, den var brennsikker!

Einar på Fløtten og samboeren Ragna ble kalt inn på fjøsgulvet, og jeg holdt følgende foredrag:

Det er Nervus Vagus som er ute av drift. Det er kanskje en byll eller en hoven kjertel som trykker på nerven så impulsene ikke kommer fram. Derfor fungerer ikke magen. Derfor tygger ikke Vårfru drøv! Tenk dere veien fra Elvål og opp til Unset. Det går et ras. Grus og kampesteiner sperrer veien. Ingen kommer verken hit eller dit!

– Du store Gud for i oløkke! sier Einar på Fløtten og slår ut med hånden.

– Blir a Vårfru god att? snufser Ragna og er oppe i øyekroken med striforklesnippen.

– Det kan skje et under, sier jeg.

Tre dager senere skjer underet. Einar på Fløtten ringer meg og sier:

– Nervus Vagus er restaurert. A Vårfru eter som en gamp!

Tyve minutter senere står jeg i fjøset på Fløtten. Vårfru vender sitt smale egyptiske hode mot meg og tygger så det durer i veggene.

Jeg går ut på gardsplassen. Akkurat da glir månen fram bak en nattsvart sky. Jeg syns den smiler mot meg.

Det har kanskje gått hull på en byll. Hvem vet. Eller Gud selv har rørt ved Nervus Vagus med sin lillefinger. Vårfru er jo en av hans egne. Kalt opp etter selveste Jomfru Maria!