Inger Nafstad

Professor Inger Nafstad gikk bort den 22. mai. Med henne har norsk veterinærmedisin og toksikologi mistet en sentral pionér og tidligere medarbeidere på Veterinærhøgskolen en kjær venn og kollega.

Inger var født i Hemsedal i 1934. Hennes far var reingjeter av sørsamisk slekt, moren var hemsedøl og drev en liten fjellgård. De var ti søsken, og måtte klare seg med svært lite i oppveksten. Men Inger var lynskarp, effektiv og arbeidsom. Hun kom inn på norrønlinja ved Voss landsgymnas, og vurderte ulike yrkesvalg, før hun valgte Norges veterinærhøgskole. Der begynte hun i 1955 som én av to kvinner på kullet. I 1958 giftet hun seg med kullkameraten Per Nafstad. Begge arbeidet ved NVH resten av yrkeslivet.

Inger spesialiserte seg først innen patologi, deretter i farmakologi og toksikologi. Hun var den første kvinne i Norge som tok veterinærmedisinsk doktorgrad i 1970, på en avhandling om E-vitaminmangel hos gris. Hun var en pionér i den forskningen i Norge. Hennes studier på gris dokumenterte også den forebyggende effekten av kostfiber mot magesår, et funn som har allmenn medisinsk interesse. Innen toksikologien arbeidet hun både med effekter av legemidler og av tungmetaller og andre miljøgifter, med særlig vekt på skader på embryo og foster, og på distribusjonen av legemidler og toksiner i kroppen. Hun introduserte også adferdsforskning som metode i toksikologien. Hun publiserte nær 80 vitenskapelige artikler og en lang rekke andre faglige arbeider.

Hun var en høyt verdsatt underviser, og ikke minst en engasjert og dyktig veileder for mellom 15 og 20 doktorgradsstudenter nasjonalt og internasjonalt. I 1978-80 arbeidet hun ved University of Nairobi, og ble en sentral drivkraft i utviklingen av veterinærutdanning og toksikologi både i Kenya og andre afrikanske land.

Ingers dyktighet og effektivitet gjorde henne til en verdsatt samarbeidspartner i mange sammenhenger. Hun var med i NVHs professorråd, i sentralstyret i Den norske veterinærforening og i et 40-talls komiteer og utvalg nasjonalt og internasjonalt; både offentlige, for akademiske institusjoner og for Veterinærforeningen. Hun var medlem av Det norske Vitenskapsakademi, ble æresdoktor ved Norges Landbrukshøgskole i 1997 og ble tildelt Poulsson-medaljen av Norsk Selskap for Farmakologi og Toksikologi i 2000.

Politisk var Inger konservativ, både i partitilknytning og i fagligpolitiske spørsmål. Samtidig var hun sterkt opptatt av kvinners stilling, og var aktiv i den norske Soroptimistorganisasjonen. Selv ble hun en inspirerende foregangskvinne. Og hun var en meget god kollega: Blid og vennlig, full av humor, språkmektig med poetiske tilslag og med omsorg for alle. For noen ble hun en uvurderlig mentor og meget nær venn. Inger vil bli husket med varme og respekt.

På vegne av kolleger ved NVH

Tore Sivertsen og Janneche Utne Skåre