Helmut Recknagel, Øst-Tyskland

Han var født 20.03.1937 i Thüringen. Fra 1957 til 1962 var han verdens beste skihopper og etter at han la opp i 1964 fikk han sin veterinærutdannelse bekostet av den østtyske stat. Han hadde en spesiell stil der armene var strukket fram i svevet.

Svevbildet er fra første omgang i Vinter-OL i Squaw Valley i 1960 der han etter et hopp på 93,5 meter tok en suveren ledelse. Det var bare en hoppkonkurranse den gang og dette er etter mitt skjønn et av de flotteste hoppbilder i vinterlekenes historie. Han vant selvfølgelig, men var nok mindre fornøyd med at han måtte representere Tyskland og ikke Øst-Tyskland. For IOC ble det sett på som en stor politisk seier at de i 1956-1964 lyktes i å få Øst- og Vest-Tyskland til å stille felles tropp. For ordens skyld bør det nevnes at Squaw Valley høsten 2022 skiftet navn til Olympic Valley. Begrepet squaw oppfattes nå som støtende og måtte erstattes.

Helmut Recknagel slo for alvor igjennom da han vant Holmenkollrennet i 1957, noen dager før han fylte 20 år. Han gjentok denne seieren i 1960 og fikk i dette året Holmenkollmedaljen som den første utøver utenfor Norden. Under VM i 1958 fikk han bronse og i VM 1962 vant han stor bakke og tok bronse i liten bakke. Han vant den tyskøsterrikske hoppuka tre ganger i 1958, 1959 og 1961.

Recknagel drev en veterinærklinikk i Øst-Berlin, men fikk problem med økonomien da muren falt. En periode arbeidet han i næringsmiddelhygienen, senere i forsikring, men ble så arbeidsledig. Jeg har et avisutklipp fra Berliner Kurier den 03.01.1993 der et portrettintervju med den gamle skistjernen innledes med overskriften: «Hvem har en jobb for meg?» Det ble et stort fall for han som nesten aldri falt i skibakken, men han klarte seg fram til pensjonsalderen, mye takket være inntekten til hans kone. Under Holmenkollrennet i 2007, to dager før sin 70-års dag, dukket han opp med de hoppskiene som han vant med i 1957 og donerte de til Skimuseet.

Anne Briand, Frankrike

Hun er født 02.06.1968 i Mulhouse i det østre Frankrike. Skiskyting for kvinner kom for første gang med på det olympiske program under vinterlekene i Albertville i 1992.

Franske skiskyttere var heller ukjente før 1992, men så skjedde den helt store sensasjonen på 3x7,5 km stafett for kvinner. Inn til siste skyting ledet de to favorittene Tyskland og SUS (Samveldet av uavhengige stater). Begge begynte å bomme og bakfra i god fart kom den 23 år gamle franske ankerkvinnen Anne Briand og skjøt fjellstøtt ned alle de fem blinkene. Til stor applaus for hjemmepublikummet gikk hun laget inn til gull, 23 sekunder foran Tyskland.

Tre uker senere var jeg i Oslo på et møte i DNV. Der møtte jeg vår president Arnt Minsaas. Han kjente til min sportsinteresse og spurte om jeg hadde lest det franske veterinærtidsskriftet La Dépéche veterinaire. Det hadde jeg selvsagt ikke, men der sto det om Anne Briand. Hun var i slutten av sitt veterinærstudium i Lyon og etter gulltriumfen fikk hun en hederspris av den franske landbruksministeren. Denne seremonien var det bilde av i tidsskriftet. Så ville tilfeldighetene at verdenscupen i skiskyting i Holmenkollen måtte avlyses på grunn av håpløse forhold. På kort varsel ble arrangementet flyttet til Valdres Skisenter i Skrautvål. Første øvelse var en torsdag, to dager etter møtet med Minsaas, og jeg oppsøkte Anne Briand mens hun forberedte innskytingen. Til min skuffelse snakket hun bare fransk og mye av mine franskkunnskaper var gått i glemmeboken, men jeg fikk gjort meg litt forstått. Distriktsveterinær er et internasjonalt ord. Mine gode venner på standplass ga meg etterpå skylden for at hun skjøt så dårlig på innskytingen. Dagen etter lå veterinærmagasinet i posten og på lørdag møtte jeg på ny Anne Briand før start. Hun fikk da for første gang se fargebildet av henne og den franske landbruksminister. Det er langt fra departementet i Paris til et lite idyllisk skisenter i Skrautvål, og det var lett å se at dette var en spesiell opplevelse for henne. Etter dette presterte hun en meget god 15 km og ble nr. to. Speaker Besseberg kalte da fram distriktsveterinæren for å dele ut premien til Anne Briand. Noen uker senere fikk jeg tilsendt et kort med bilde av de tre franske gullvinnerne.

På baksiden av kortet hadde hun skrevet: «En souvenir de la medaille d’Or, de la Norvége et ses Veterinaires! Amicalement ABriand».

Anne Briand fullførte sin veterinærutdannelse i 1993 og under innmarsjen på Lillehammer i 1994 var hun flaggbærer for det franske laget. På Lillehammer fikk hun sølv på 15 km bak den mystiske vinneren Myriam Bédard fra Canada. Bédard studerte landbruksvitenskap, så her var det et faglig fellesskap på seierspallen. På stafetten var Anne på ny ankerkvinne og gikk laget inn til en bronsemedalje. I VM 1995 vant hun gull på sprintdistansen og hun vant også den totale verdenscupen dette året.

Hun spesialiserte seg i faget ernæring/fôring etter å ha fullført en grad i 1997. Anne giftet seg med den franske skiskyttertreneren Stéphane Bouthiaux og har nå navnet Anne Briand Bouthiaux.

Tre veterinærer har erobret gull i olympiske sommerleker:

James Snook, USA

Født i 1879, en veterinær som ble professor i kirurgi. Han oppfant et kirurgisk instrument til bruk ved kastrering, The Snook Hook.

Som pistolskytter deltok han i OL i Antwerpen i 1920. Der vant han to gullmedaljer i lag med seier for USA i 30 meter militærpistol og i 50 meter militærpistol.

Professor James Snooks privatliv ble mildt sagt dramatisk. Fra 1926 hadde han et kjærlighetsforhold til medisinerstudenten Theora Hix. Han installerte henne i en egen leilighet der de fortsatte en tre års lang kjærlighetsaffære mens Hix fortsatte sin medisinske utdannelse. I 1929 kom de opp i en heftig krangel som endte med at veterinærprofessoren slo henne i hjel med en hammer. Rettssaken som fulgte er omtalt som en av de mest grusomme mordrettssakene som noen gang er iscenesatt i en amerikansk rettssal. I 2010 utga Diana Britt Franklin boken Gold Medal Killer om Snook og hans dramatiske liv.

Forfatteren forteller for første gang denne historien om den oppsiktsvekkende og brutale forbrytelsen som etter sigende skandaliserte en hel nasjon.

Hvordan kunne en 49 år gammel profilert professor i veterinærmedisin ende opp i en mordrettssak? I 1929 hadde Snook kone med et spedbarn, sin faglige posisjon og to olympiske gullmedaljer. Rettssaken brakte fram de skremmende detaljene.

Snook vitnet om sitt forhold til Theora Hix. «Vi elsket ikke hverandre, vi bare tilfredsstilte hverandres seksuelle behov». Hix sine behov ble etter hans beretning sjokkerende glupske. Hun brukte kokain, likte å slå og true han og tok seg også andre elskere, inkludert en annen universitetsprofessor. Hans forklaring om deres stormfulle forhold skandaliserte universitetet. Under en kjøretur i juni 1929 avviste han Hix og ville ikke tilbringe helgen med henne under henvisning til sine hjemlige forpliktelser. Hun ble da rasende og truet med å drepe fru Snook samtidig som det haglet med slag mot Snook. Han tok da en kulehammer fra bilverktøysettet og slo henne og fortsatte å slå til hun var nærmest livløs. For å avslutte hennes lidelser stakk han henne i halsen med en lommekniv, som en nåde. Snook vitnet om at han var sikker på at hun hadde en pistol i vesken og at hun ville drepe han og at hans eneste tanke var at han ville stoppe henne.

James Snook ble dømt til døden og den 28.02.1930 ble han henrettet i den elektriske stol i Columbus Ohio.

Han er så vidt jeg vet den eneste OL-vinner som er henrettet i den elektriske stol og er trolig også den eneste veterinæren.

John Robert (Bob) Braithwaite, Storbritannia

Veterinær kirurg fra Preston nær Liverpool. 43 år gammel (født 28.09.1925) vant han gull i trap (lerdue) i OL i Mexico City i 1968. På de første 13 skuddene bommet han på to, og skjøt deretter treff på 187 skudd på rad.

I den svenske olympiaboken omtales hans gullmedalje som en sensasjon. Braithwaite startet med lerdueskyting på grunn av at han ikke lenger ville jakte på levende fugler og se dem lide. Han døde 26.02.2015.

Tillegg

Av dagens aktive veterinærer er det skotske Laura Muir som er nærmest OL-gullet. Hun kom på sølvplass på 1 500 meteren i OL i Tokio 2020. Neste mulighet for gull kommer i Paris i 2024. Hun er født 09.05.1993 og ble ferdig utdannet veterinær ved Universitetet i Glasgow i 2018.

Gudbrand G. Skatteboe

Gudbrand G. Skatteboe hører ikke med i denne serien, men han hadde en sønn som var distriktsveterinær på Fagernes fra 1936 til og med 1972. G. G. Skatteboe (1875-1965) er den første nordmann som vant individuelt gull i olympiske leker. Han vant øvelsen i frigevær i Athen i 1906. Dette var en helmatch med tre obligatoriske stillinger: stående, knestående og liggende. Den greske kong Georg var så imponert over Skattebo at han spontant forærte han en revolver og en spesiell dolk. Skatteboe vokste opp i Øystre Slidre, men 16 år gammel flyttet han til Oslo. Per Jorsett skrev i 1996 en jubileumsbok om olympiske leker og der hadde han et eget kapittel om Skatteboe. Jeg fikk oppdraget med å lese korrektur av denne boken. Forlaget mente at dette kapittelet var litt for kort og det lå et spørsmål til meg: «Kan det sies noe mere om han?». Jeg svarte da i all beskjedenhet følgende: «Det kan sies at det gikk bra med sønnen hans, han ble distriktsveterinær på Fagernes.»

Dette kom ikke med i boken, men nå fikk jeg endelig anledningen til å rette det opp.