Er vi veterinærer dyrenes stemme?

«Å verne dyra er å gagne menneskene», står det på et maleri som hang i velferdsbygget på den gamle veterinærhøgskolen på Adamstuen. Sitatet er fra Émile Zola. I mange sammenhenger er det heldigvis nettopp slik: At det å hjelpe dyr med å holde seg friske og sunne er til nytte for oss mennesker. Samtidig er det også svært mange tilfeller der dyrs interesser står i direkte motsetning til menneskenes behov og ønsker. Dyrene kan ikke snakke for seg selv. I dyrevelferdsåret 2024 kan det være på sin plass å spørre: Er vi som veterinærer i tilstrekkelig grad dyrenes talspersoner?

Som veterinærer blir vi ofte del av næringer med lange tradisjoner, mange uskrevne sannheter, og ikke sjelden mye penger involvert. Dyrenes eiere er våre kunder, og vi er avhengig av deres tillit for å gjøre jobben vår. Fordi vi står så nær kundene våre, er det lett å forstå og føle sympati med dem. Vi kan ha medlidenhet med hundeeierne som ikke forstår at det er et problem når den kortnesede hunden deres snorker. I produksjonsdyrpraksis er vi daglig vitne til at kundene våre, bøndene, jobber hardt, ofte til dårlig lønn og lav status.

Når dyreeierne gjør sitt beste innenfor rammene av systemet de er en del av, kan det være en utakknemlig oppgave å påpeke feil eller forbedringspotensial. Vi kan bli husblinde og tenke at det vi er vant til å se, er normalt og derfor godt nok. Men bør ikke vi veterinærer først og fremst representere dyrene? At noe er vanlig, betyr ikke nødvendigvis at det er rett. En hundeeier med en brachycephal rase kan for eksempel tenke at det er søtt og normalt at hunden snorker fordi de fleste gjør det. Da bør vi som veterinærer vite bedre. For en som sjelden ser aktive og nysgjerrige griser i et naturlig miljø, er det lett å tenke at en passiv gris i en binge oppfører seg normalt. Også her bør vi som veterinærer vite bedre. Som profesjon har vi et ansvar for å basere oss på vitenskapelig kunnskap om dyrenes behov når vi snakker om dyrevelferd.

Gjennom dyrevelferdsforskningen vet vi i dag svært mye om hvordan mennesker best mulig kan møte behovene til dyrene vi har i vår varetekt. Men mange av dagens systemer for dyrehold vokste frem i en tid da kunnskapen om dyrevelferd var liten. I hundeavlen reflekterte få over de helsemessige konsekvensene av å avle primært for utseende. Mange av dagens praksiser i landbruket vokste frem i etterkrigstiden med ensidig fokus på effektiv produksjon. Systemene fra den gang har vist seg å gå grunnleggende på akkord med dyras behov. Å binde kua på bås, sette grisen på betongunderlag, eller avle hunder nesten utelukkende for utseende, ville neppe blitt ansett som en god idé om det ble foreslått for første gang i dag. Dessverre er systemene tungrodde, og vi sliter derfor med stor avstand mellom kunnskap og dagens praksis.

God omsorg og stell fra hundeeieren, selv med hjelp av den beste veterinær, er ikke alltid nok for å bøte på lidelsen den uetiske hundeavlen fører til. Og uansett hvor flink og omsorgsfull bonden er, endrer det ikke på at båskua ville fått det bedre med en bonde som drev godt i løsdrift. På samme måte hjelper det ikke hvor gode intensjoner man har for å produsere slaktekylling med god dyrevelferd, når rasen er genetisk disponert for helseproblemer på grunn av den ekstreme veksten (1).

Debatten om dyrevelferd eksisterer ikke i et vakuum. Den påvirker, og påvirkes av, svært mange andre hensyn, som for eksempel distriktspolitikk, selvforsyning, lønns- og arbeidsforhold og mattrygghet. Men som fagpersoner bør vi være tydelige: Hva sier vitenskapen om kuas behov, og hva er vår personlige vurdering av det som er «godt nok» basert på en avveining mot andre hensyn? For noen kan hensynet til et levende landbruk i hele landet veie tyngre enn kuas rett til å kunne bevege seg fritt i løsdrift. Men å hevde at båsfjøs er like godt for dyrevelferden, vil være fullstendig i strid med dagens kunnskap. Når hensynet til dyrene står i motsetning til økonomi, tradisjoner eller annet, hvem skal snakke for dem? Et minimum bør være at vi er tydelige på hva vi kommuniserer: er det egne holdninger og meninger eller faglige vurderinger av dyrevelferden.

Det er dessverre eksempler på at veterinærer forsvarer eksisterende systemer og status quo, istedenfor å fremme oppdatert kunnskap om dyrevelferd. Mange veterinærer var i sin tid mot innføring av krav til smertelindring og bedøvelse ved kastrering av gris. Argumenter som at «grisen skriker like mye uansett» ble fremført, til tross for at det manglet støtte fra både forskningen, basal fysiologi og sunn fornuft.

I dag er det heldigvis få veterinærer som vil forsvare kastrering av gris uten bedøvelse. Men kanskje kan eksempelet være grunnlag for refleksjon: Hvilke av dagens praksiser vil vi om ti år se tilbake på, slik vi nå tenker på kastrering uten bedøvelse? Er det mulig for oss som veterinærer å praktisere innenfor dagens systemer og yte god hjelp til kundene våre, samtidig som vi i større grad enn i dag er pådrivere for fremskritt til fordel for dyrene? Vi tror det er mulig, og vi håper og tror at veterinærstanden om ti år har bidratt til å minske gapet mellom dyrevelferdsvitenskapen og praksis betydelig. Dyrevelferdsåret 2024 kan gjerne være startskuddet for dette. Vi veterinærer bør være dyrenes stemme, også når det ikke gagner menneskene.