Bakgrunnen for prosjektet

Ideen til NORVET-studien kom litt tilfeldig. I tillegg til veterinærmedisin har jeg alltid vært interessert i psykologi. I 2016 skrev jeg et debattinnlegg i Norsk veterinærtidsskrift: Vi må tørre å snakke om psykisk helse (1). Jeg hadde opplevd panikkangst allerede som veterinærstudent, men i studietiden snakket ingen om psykisk helse. Så viste det seg at mange hadde kjent på lignende utfordringer. Jeg tenkte at vi bør sette det på agendaen. Senere samme år møtte jeg psykiater og professor Reidar Tyssen på et seminar om psykisk helse i regi av lokalforeningen i Oslo og Akershus. Han inviterte på kaffe for å diskutere muligheten for å forske på veterinærer. Denne kaffekoppen utviklet seg til et ph.d.-prosjekt, og høsten 2020 sendte vi ut NORVET-undersøkelsen til alle veterinærene i Norge. 75 % av dere svarte! Tusen takk til alle dere gode kolleger! Oppmerksomheten og kunnskapen om psykisk helse har økt. Et viktig mål med NORVET-prosjektet har vært å skaffe en kunnskapsbasis for diskusjonene om psykisk helse og trivsel i yrket.

Interessen og engasjementet for prosjektet har vært overveldende. Siden 2020 har det vært omtrent 50 avisartikler, både i Norge og internasjonalt. Jeg har også deltatt i TV, radio og flere podkaster i Norge, Sverige, Australia og USA. Det har blitt nesten 50 foredrag i inn- og utland. Vi har gått fra å knapt snakke om psykisk helse til at det inkluderes i studieplanen, seminarer og etterutdanning. Jeg håper at arbeidstrivsel og psykisk helse blir like naturlig å diskutere på arbeidsplassen som ergonomi og forebygging av hundebitt eller spark fra store dyr. For det er like viktig. Jeg har fått mange personlige tilbakemeldinger fra kolleger og studenter. En av dem var fra en veterinærstudent som nærmet seg eksamen (gjengitt med tillatelse): “Jeg er så takknemlig for arbeidet dere gjør for å minske stigmaet rundt psykisk helse i profesjonen. Om 1 år er jeg ferdig utdannet, og må ut i “voksenverdenen”. Det skremmer meg, men samtidig gleder jeg meg veldig. Selv har jeg slitt med angst og depresjoner i snart 10 år, men jeg kunne ikke tenkt meg et annet yrke. Arbeidet dere gjør skaper plass – for psykisk helse (og uhelse) og muligheten for å snakke om hvordan man har det. Tusen takk.”

Jeg disputerte ved Universitetet i Oslo i juni 2023, og i januar 2024 ble den siste artikkelen i doktorgraden publisert i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift (2). Det har gått åtte år siden jeg først skrev om psykisk helse i Norsk veterinærtidsskrift, og jeg er takknemlig for å ha bidratt til et skifte i hvordan vi snakker om psykisk helse i profesjonen vår. Det er viktig å diskutere disse temaene, men det er også viktig å snakke fram yrket vårt. Det er flott å være veterinær! Vi skal jobbe med å finne den gode balansen. Da må vi tørre å ha to tanker i hodet samtidig – redusere det negative og fremme det positive.

«Det er flott å være veterinær. Vi skal jobbe med å finne den gode balansen. Vi må tørre å ha to tanker i hodet samtidig, redusere det negative og fremme det positive.»

Arbeid og psykisk helse

Flere studier har funnet en forhøyet selvmordsrate hos veterinærer, også i Norge (3-5). Det er viktig å understreke at årsakene til selvmord alltid er komplekse (6), og yrke eller yrkesbelastning vil aldri være eneste forklaring på hvorfor noen tar livet sitt. Det er ofte fire årsaker som blir nevnt som mulige forklaringer på forhøyede selvmordsrater i enkelte yrkesgrupper; 1) økt forekomst av psykiske lidelser, 2) selv-seleksjon av sårbare individer, 3) jobbstress og 4) tilgang til selvmordsmetode (7). Tilgang til selvmordsmetode har vært fremhevet som en viktig årsak til forhøyet selvmordsrate blant leger (8), og dette er sannsynligvis også relevant for veterinærer. Det har ikke blitt gjort landsdekkende undersøkelser blant veterinærer i Norge tidligere.

I de fleste industrialiserte land er psykiske lidelser den viktigste årsaken til sykefravær og langvarig arbeidsuførhet (9). Det er rapportert betydelige kostnader knyttet til utbrenthet også blant dyrehelsepersonell (10). En nylig oversiktsartikkel fant 15 stressfaktorer knyttet til klinisk veterinærpraksis, hvor de vanligste var økonomisk usikkerhet, utfordringer med dyreeiere/kunder, relasjonelle utfordringer med medarbeidere og balanse mellom jobb og privatliv (11). Man vet lite om hvilke faktorer som har sammenheng med selvmordstanker hos veterinærer. Negativ jobb/hjembalanse (12,13), høyt ansvar og arbeidsmengde (12-14), relasjoner på arbeidsplassen (13), og tap av tilknytning og traumer (15) har blitt rapportert som bidragsytende til selvmordstanker.

Eutanasi av dyr som potensiell yrkesspesifikk risikofaktor for selvmord

Eutanasi av dyr har vært foreslått som en yrkesspesifikk risikofaktor for selvmord hos veterinærer (16,17). Det er også mulig at eutanasi av dyr kan påvirke veterinærers holdninger til døden, inkludert holdninger til dødshjelp hos mennesker (16). Dødshjelp hos mennesker vil si at man tar livet av en person på personens frivillige forespørsel, eller hjelper en person til å ta sitt eget liv. Det er ulovlig i Norge, men temaet blir stadig diskutert. Holdninger til dødshjelp hos mennesker kan kanskje si oss noe om hvilke holdninger man har til døden. Palliativ behandling og dyrehospitser er også økende i veterinærmedisinen (18). Kun én tidligere studie har undersøkt en mulig sammenheng mellom eutanasi av dyr og positive holdninger til dødshjelp hos mennesker (19). De fant ingen slik sammenheng. Vi vet foreløpig lite om en eventuell sammenheng mellom eutanasi av dyr, selvmordstanker og holdninger til døden blant veterinærer.

Å søke hjelp for psykiske problemer

Hittil vet vi lite om hjelpsøking og hva som påvirker hvorvidt veterinærer søker hjelp. Selvmordsforsøk blant veterinærer og i andre medisinske profesjoner kan oftere lede til selvmord enn hos personer uten medisinsk kompetanse (20). Dette understreker hvor viktig det er at personer i medisinske profesjonsyrker søker og får hjelp når de sliter, og at vi vet mer om hva som har sammenheng med hjelpsøking.

Hva har NORVET-studien undersøkt?

De fleste undersøkelser av veterinærer og psykisk helse som er gjort hittil har lav responsrate (21-24), har skjeve utvalg (22,23,25), eller undersøker bare veterinærer i klinisk praksis (14). NORVET-undersøkelsen er den første landsdekkende undersøkelsen med et representativt utvalg, som inkluderer veterinærer i alle stillingstyper. Vi undersøkte følgende:

1. Hva er 12-måneders prevalensen av selvmordstanker og psykiske problemer blant veterinærer i Norge?

2. Er det sammenheng mellom arbeidsfaktorer og alvorlige selvmordstanker?

3. Hva mener veterinærene selv er bidragsytende faktorer til alvorlige selvmordstanker og psykiske problemer?

4. Hva er veterinærenes holdninger til dødshjelp hos mennesker, og er det sammenheng mellom arbeidsfaktorer, som eutanasi av dyr, og slike holdninger?

5. Hvor mange av veterinærene med psykiske problemer eller alvorlige selvmordstanker har søkt hjelp, og er det sammenheng mellom arbeidsfaktorer og hjelpsøking?

Utvalg og representativitet

Det opprinnelige utvalget inkluderte alle veterinærer i Norge med gyldig autorisasjon per mai 2020 (n = 4256). Vi ekskluderte veterinærer som ikke hadde norsk adresse (n = 527), veterinærer som jobbet utenlands (n=62), avdøde (n=7), og der vi ikke fant adresse (n=196). Dette resulterte i et endelig utvalg på 3464 veterinærer. Av disse fikk vi svar fra 2596 (75% responsrate), 70% kvinner og 30% menn. Den hyppigst rapporterte alderskategorien var 41–45 år. Det var en høyere andel yngre kvinner, og 65% av mennene var eldre enn 50 år (Tabell 1). Fullstendig informasjon finnes i de enkelte artiklene (2,27,28). En full drøfting av representativiteten finnes i avhandlingen (26), side 36-40.

Statistikk

Siden alle utfallsvariablene var binære, ble det brukt logistisk regresjon for å analysere en eventuell sammenheng mellom uavhengige variabler og utfallsvariabler. Bivariate og multivariable logistiske regresjonsmodeller ble brukt for å estimere odds ratio (OR) for assosiasjoner mellom uavhengige variabler og utfallsvariabler. Signifikansnivået ble satt til 5 % (p<0.05) for alle analyser. De statistiske analysene ble utført ved hjelp av IBM® SPSS®(Statistical Package for the Social Sciences), versjon 27 og Stata® versjonene 16 og 17 (StataCorp LLC, USA). Utfyllende informasjon om statistiske prosedyrer finnes i avhandlingen.

Brukerinvolvering

Den norske veterinærforening utnevnte en brukergruppe for dette prosjektet bestående av syv veterinærer fra hver av særforeningene, samt én student og én pensjonist. Gruppen har bidratt med verdifulle innspill både til utformingen av spørreskjemaet, samt hypoteser og formålet med undersøkelsen. De var også del av en pilotgruppe som mottok spørreskjemaet før den landsdekkende undersøkelsen.

Forekomst av selvmordstanker og –atferd

I løpet av det siste året rapporterte 27 % at de hadde følt at livet ikke var verdt å leve, 19 % rapporterte selvmordstanker og 5 % rapporterte alvorlige selvmordstanker (planer for selvmord). 0,2 % hadde gjort selvmordsforsøk (Tabell 2). Omtrent halvparten av veterinærene med alvorlige selvmordstanker rapporterte at arbeidsfaktorer hadde vært bidragsytende til at de hadde det så vanskelig. Dobbelt så mange kvinner som menn rapporterte arbeidsfaktorer som bidragsytende til selvmordstankene. I statistiske modeller der vi kontrollerte for en rekke faktorer, var det å være enslig, oppleve negative livshendelser og symptomer på angst og depresjon av størst betydning for alvorlige selvmordstanker. Økonomiske problemer var den mest signifikante negative livshendelsen i forbindelse med slike tanker. Dette er faktorer som er kjent fra tidligere forskning. Stillingstype og jobbstress hadde ikke sammenheng med alvorlige selvmordstanker. Hele artikkelen er publisert hos BMJ Open (27).

Eutanasi av dyr, selvmordstanker og holdninger til dødshjelp hos mennesker

Femtifem prosent av veterinærene var enige i at eutanasi bør tillates hos mennesker med en dødelig sykdom og kort forventet levetid (Tabell 3). Vi fant at veterinærer som jobbet med familiedyr hadde mer positive holdninger til eutanasi hos mennesker enn andre veterinærer. Hyppig eutanasi av dyr hadde ikke sammenheng med positive holdninger til dødshjelp hos mennesker, men veterinærer som avlivet dyr ofte hadde høyere sannsynlighet for å ha alvorlige selvmordstanker sammenlignet med veterinærer som avlivet dyr sjeldnere (Tabell 4). Hele artikkelen er publisert hos BMC Psychiatry (2).

Hjelpsøking for psykiske problemer

Tretti prosent av veterinærene rapporterte å ha hatt psykiske problemer det siste året, dobbelt så mange kvinner som menn. Av disse hadde halvparten søkt profesjonell hjelp, kvinner hyppigere enn menn. Blant veterinærer med alvorlige selvmordstanker hadde halvparten søkt hjelp. Veterinærene selv rapporterte oftest arbeidsfaktorer som bidragsytende til de psykiske problemene. Det å være kvinne, arbeide i offentlig forvaltning, akademia/forskning, eller «annen» stillingstype, og positive holdninger til psykiske lidelser hadde sammenheng med mer hjelpsøking. Det å jobbe i produksjonsdyrpraksis hadde sammenheng med mindre hjelpsøking. Hele artikkelen er publisert hos BMC Public Health (28).

Forekomst av selvmordstanker og psykiske problemer

Det finnes ingen data om forekomsten av selvmordstanker i befolkningen generelt i Norge. Sammenlignet med leger og politi har veterinærer høyere forekomst av selvmordstanker (29,30). Forekomsten av selvmordsforsøk var lav blant veterinærer og sammenlignbar med den blant leger og politi. Forekomsten av selvmordstanker blant veterinærer i Norge er på nivå med forekomsten blant veterinærer i andre land (22,23). Det var også høyere forekomst av psykiske problemer enn hos leger (31). Høyere forekomst av selvmordstanker og psykiske problemer blant kvinner enn menn er i tråd med befolkningen generelt (32,33). Derfor bør høyere forekomst av selvmordstanker og psykiske problemer blant kvinnelige veterinærer sannsynligvis ikke tolkes som yrkesspesifikt for veterinærprofesjonen.

Hva mener veterinærene selv er bidragsytende faktorer til alvorlige selvmordstanker og psykiske problemer?

Veterinærene selv rapporterte hyppigst arbeidsrelaterte problemer som bidragsytende til både psykiske problemer og alvorlige selvmordstanker. Kvinner rapporterte dette oftere enn menn.

Siden vi ikke definerte ‘arbeidsrelaterte problemer’ i spørreskjemaet vet vi ikke hva veterinærene tolket dette som. I tidligere studier rapporterte leger oftest personlige problemer og familiære problemer som bidragsytende til selvmordstanker, og det var ingen forskjell mellom kjønnene (29).

Når vi så nærmere på hvilke livshendelser som hadde sammenheng med alvorlige selvmordstanker blant veterinærene, fant vi at alvorlige økonomiske problemer var den enkeltstående livshendelsen som hadde sterkest sammenheng med alvorlige selvmordstanker, mens det for leger var familiære og relasjonelle livshendelser. Dette kan tyde på at økonomi kan spille en sterkere rolle blant veterinærer sammenlignet med leger.

«Faglig isolasjon og mangel på sosial støtte har blitt fremhevet som risikofaktorer for selvmord blant veterinærer. Derfor er det viktig å vie oppmerksomhet til tiltak som forebygger slik alenejobbing.»

Har arbeidsfaktorer sammenheng med selvmordstanker?

Både individuelle og arbeidsrelaterte faktorer hadde sammenheng med alvorlige selvmordstanker blant veterinærene.

De individuelle faktorene som hadde sammenheng med selvmordstanker er kjent fra øvrig litteratur (34). Opplevd kollegastøtte hadde sammenheng med lavere sannsynlighet for alvorlige selvmordstanker blant veterinærene. Veterinærer har tradisjonelt sett jobbet mer alene enn andre medisinske profesjonsyrker, kanskje spesielt i distriktene. Faglig isolasjon og mangel på sosial støtte har blitt fremhevet som risikofaktorer for selvmord blant veterinærer (35). Derfor er det viktig å vie oppmerksomhet til tiltak som forebygger slik alenejobbing.

I NORVET-undersøkelsen hadde ikke smådyrveterinærer høyere sannsynlighet for alvorlige selvmordstanker sammenlignet med andre. To tidligere studier har funnet høyere forekomst av selvmordstanker blant smådyrveterinærer sammenlignet med veterinærer som jobber i andre stillingstyper (14,36). Vi vet fortsatt for lite til å kunne konkludere om enkelte stillingstyper har høyere selvmordsrisiko enn andre. Jobbstress hadde heller ingen sammenheng med alvorlige selvmordstanker blant veterinærene. Dette er i tråd med tidligere studier blant leger. Likevel er det velkjent at psykososiale forhold på arbeidsplassen kan spille en rolle for psykisk helse (37), og at for eksempel stress henger sammen med hvordan man oppfatter jobben sin (38).

«Det er et nytt funn at avliving av dyr kan ha sammenheng med selvmordstanker.»

Det er et nytt funn at avliving av dyr kan ha sammenheng med selvmordstanker. Siden NORVET-undersøkelsen er en tverrsnittsundersøkelse, vet vi ikke noe om retningen på denne sammenhengen. Vi vet heller ikke om det er en kausal sammenheng mellom avliving av dyr og selvmordstanker. Vi definerte heller ikke begrepet “avliving” i spørreskjemaet. Det er ikke utenkelig at ulike former for eutanasi kan påvirke hva man svarer (for eksempel eutanasi av friske dyr sammenlignet med syke dyr). I tillegg kan vi ikke utelukke en kognitiv skjevhet hos veterinærer med alvorlige selvmordstanker, som igjen kan ha ført til en overrapportering av eutanasifrekvensen (39). Tidligere studier har ikke funnet noen sammenheng mellom eutanasi av dyr og selvmordstanker blant veterinærer (40,41). Vi mener likevel at funnene våre er mer robuste, ettersom vi har et landsdekkende, representativt utvalg. Likevel må funnene våre bekreftes i flere studier, og vi vet fremdeles for lite om hvordan eutanasi kan spille inn i selvmordsrisiko for veterinærer.

Selv om vi kontrollerte for flere variabler i analysene er det selvfølgelig flere variabler som kan ha sammenheng med selvmordstanker blant veterinærer. Selvmord er et komplekst fenomen, og derfor vil ingen enkeltfaktor kunne forklare selvmordstanker eller selvmord (42). Av dette følger også at heller ikke veterinærspesifikke risikofaktorer, som eutanasi av dyr, kan være den eneste risikofaktoren for selvmordstanker eller selvmord blant veterinærer.

Hva er veterinærenes holdninger til dødshjelp hos mennesker, og påvirker arbeidsfaktorer, som eutanasi av dyr, slike holdninger?

Holdninger til dødshjelp hos mennesker har blitt undersøkt blant leger og blant befolkningen i Norge. Det har vært antydet at kunnskap om hva dødshjelp innebærer fører til mer restriktive holdninger til slik praksis (43). Veterinærer hadde holdninger til dødshjelp på linje med befolkningen (44), og mer liberale holdninger enn leger (45). Det er viktig å påpeke at det er flere overordnede “spor” i diskusjonen om dødshjelp (46), for eksempel juridiske og medisinske hensyn. Siden noen av alternativene i spørreundersøkelsen var “delvis enig” eller “delvis uenig” betyr dette i praksis at en relativt stor andel av veterinærene neppe har en ekstrem holdning for eller imot dødshjelp. Aksept for dødshjelp har økt i de fleste vesteuropeiske land (47), og resultatene våre kan gjenspeile en generell trend i samfunnet og ikke nødvendigvis en veterinærspesifikk trend. Kunnskap om eutanasi av dyr blant veterinærene ser imidlertid ikke ut til å føre til restriktive holdninger til dødshjelp hos mennesker.

En mulig sammenheng mellom arbeidsfaktorer blant veterinærer og holdninger til eutanasi hos mennesker har knapt blitt undersøkt. At veterinærer i smådyrpraksis har større sannsynlighet for å ha positive holdninger til eutanasi hos mennesker, kan muligens forklares med at dyrene de behandler ofte regnes som familiemedlemmer. Smådyrveterinærer har derfor erfaring med å ta beslutninger sammen med dyreeier om «det riktige tidspunktet» for eutanasi, og har en inngående kunnskap om selve eutanasiprosedyren. Det kan bety at veterinærer som er vant til å ta avgjørelser om avliving av dyr, har mer positive holdninger til å ende menneskers liv ved alvorlig sykdom og lidelse.

Hyppigheten av eutanasi av dyr hadde imidlertid ikke sammenheng med positive holdninger til eutanasi hos mennesker. Oppsummert kan funnene våre tyde på at det ikke er frekvensen av eutanasi som påvirker veterinærers holdninger, men snarere deres kunnskap og erfaring med eutanasiprosessen.

Hvor mange av veterinærene med psykiske problemer eller alvorlige selvmordstanker har søkt hjelp, og påvirker arbeidsfaktorer hjelpsøking?

Bare halvparten av veterinærene med psykiske problemer hadde søkt hjelp, dette var også tilfellet blant veterinærene med alvorlige selvmordstanker. Tilsvarende hjelpsøkingsgrad er rapportert også blant leger i Norge (31). Veterinærer som jobbet med produksjonsdyr, søkte mindre hjelp enn andre grupper. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men lange avstander og manglende vikarordning ved fravær kan være faktorer som bidrar til mindre hjelpsøking blant praktikere i distriktene.

Sett i sammenheng med den relativt høye forekomsten av psykiske problemer og selvmordstanker blant veterinærene, virker det å være et behandlingsgap for psykiske problemer og selvmordstanker blant veterinærer. Hvorfor er det så få som søker hjelp? På gruppenivå har veterinærer trolig begrenset kompetanse til å vurdere egen psykisk helse, i alle fall sammenlignet med leger, og kjenner ikke nødvendigvis til ‘varselsignalene’ for psykisk uhelse. Manglende kunnskap om psykisk helse er en kjent barriere for å søke hjelp (48).

Til tross for en relativt lav grad av hjelpsøking for psykiske problemer, hadde majoriteten av veterinærene positive holdninger til behandling av psykiske lidelser. Årsaken til disse tilsynelatende motstridende funnene er ikke kjent. Det kan hende at veterinærer flest har positive holdninger, men at det er vanskelig å ta fri for å oppsøke psykisk helsehjelp.

«Bare halvparten av veterinærene med psykiske problemer hadde søkt hjelp. Veterinær som jobbet med produksjonsdyr, søkte mindre hjelp enn andre grupper.»

Styrker og svakheter

Det er flere metodologiske aspekter som er viktige når man skal tolke resultatene våre. Dette er beskrevet i detalj i avhandlingen (26), side 63-68. Av systematiske feil er seleksjonsskjevhet viktig å belyse. Dersom frafall i NORVET-utvalget skyldes at den psykiske helsen til veterinærene er enten veldig god eller veldig dårlig, kan dette ha innført en seleksjonsskjevhet i materialet. De fleste studier om såkalt ‘ikke-deltakelse’ har imidlertid funnet at frafall sjelden medførte betydelig skjevhet (49). Det er heller ingen konsensus om at de som ikke svarer på slike undersøkelser er mer syke enn de som svarer (50). I tillegg ville sannsynligheten for skjevhet i vår studie trolig vært høyere hvis svarprosenten var lavere (51). Vi kan heller ikke utelukke en såkalt «framing effect» i undersøkelsen vår, siden oppmerksomheten rundt psykisk helse og prosjektet var ganske omfattende før undersøkelsen ble distribuert.

Hva nå?

For å kunne si noe mer om eventuelle årsakssammenhenger for selvmordstanker og selvmord blant veterinærer er man avhengig av longitudinelle studier. Kvalitative studier, som intervjuer, kan også være av stor betydning for å øke forståelsen av et så komplekst fenomen som suicidalitet.

Veterinærer er en yrkesgruppe der selvmordsforsøk oftere kan ende i selvmord sammenlignet med personer uten medisinsk kompetanse. Høy forekomst av selvmordstanker, lav selvmordsforsøksrate og lav grad av hjelpesøking kan tyde på at det er nyttig å gjøre forebyggende tiltak. Utdanningsinstitusjoner og tilbydere av etter- og videreutdanning bør vurdere å implementere mer av de ikke-tekniske ferdighetene, som klinisk kommunikasjon, grunnleggende psykoedukasjon og stressmestring. Overgangen fra veterinærstudent til yrkeslivet er stor. I motsetning til legene har ikke veterinærer et “turnusår” etter endt utdanning. Videreutvikling av mentornettverket for nyutdannede veterinærer er viktig.

«Overgangen fra veterinærstudent til yrkeslivet er stor.»

Selvmordsforebyggende tiltak kan gjøres på flere nivåer. Siden selvmord er et komplekst fenomen, er det ingen enkelttiltak som vil bidra til en betydelig nedgang i selvmordsrater (6). Dette betyr imidlertid ikke at enkelttiltak ikke kan være nyttige. Økt kunnskap om selvmordstanker og suicidalitet er relevant både for personer med selvmordstanker, og for deres familier, venner og kolleger (8). I tillegg til å øke kunnskapen, kan andre forebyggende tiltak være for eksempel “portvakt”-opplæring (gjenkjenne personer som uttrykker selvmordstanker) på arbeidsplassen, og begrensning av tilgangen til potensielt dødelige stoffer (52). Det er også viktig at personer som viser tegn på selvmordstanker oppfordres til å søke hjelp. Kollegahjelpen i Den norske veterinærforening tilbyr støtte og samtaler med kolleger. Veterinærforeningen jobber også med å etablere et tilbud for veterinærer som trenger hjelp og støtte blant annet ved Villa Sana (Modum Bad). Dette tilbudet har vist å ha positiv effekt på utbrenthet blant leger (53).

Det er viktig å ikke individualisere psykiske problemer i en yrkesgruppe. Blant legene har tradisjonelt sett ansvaret for å forbedre den psykiske helsen blitt lagt på legene selv, for eksempel gjennom å øke personlig resiliens (psykologisk motstandskraft), mestringsmekanismer og økt egenomsorg (54). Selv om vi alle har et individuelt ansvar for å forebygge psykisk uhelse, har også organisasjonene der veterinærer jobber et ansvar. Arbeidsgiver har en lovfestet plikt om å sikre et helsefremmende arbeidssted (55). Organisatoriske tiltak og rammebetingelser for yrkesgruppen er viktig å løfte, også i den politiske diskusjonen, for å sikre en mer bærekraftig profesjon. I tillegg er det viktig å lære av organisasjoner og arbeidsplasser hvor trivselen er høy, og der teamene jobber godt sammen, med høy grad av psykologisk trygghet.

Til slutt spiller vår profesjonelle kultur en viktig rolle når det gjelder forventninger til hvordan det er å jobbe som veterinær. Den medisinske kulturen blant leger har vært foreslått å være en bidragsyter til mange av utfordringene i legeyrket (56). Vi har et felles ansvar for å ikke skape eller vedlikeholde uoppnåelige standarder i yrkesutøvelsen. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå før psykisk helse er en integrert del av arbeidshelse blant veterinærer, har NORVET-undersøkelsen forhåpentligvis bidratt til et steg på veien.