Innledning

Mange spør seg hvorfor vi hadde så veldig høy forekomst av ketose fra 70-tallet og fram til årtusenskiftet. I etterpåklokskapens klare lys er det mange som undrer seg over at vi ikke klarte å håndtere denne produksjonssjukdommen med effektiv forebygging framfor en utstrakt behandling. Forklaringen på dette er etter vår mening sammensatt. I denne artikkelen prøver vi å belyse ulike forhold som bidro til at ketose ble så utbredt hos norske melkekyr, og hvilke faktorer som har gjort sitt til at ketose ikke lenger er noen dominerende produksjonssjukdom.

«Vårknipe» og husmannssjuke på femti- og sekstitallet

I etterkrigstida og framover mot slutten av 60-tallet var ytelsen lav og fôrressursene begrenset i norsk mjølkeproduksjon. Besetningene var små, og det var stort sett vårkalving. Ketose var ganske vanlig på grunn av at det måtte spares på vinterfôret framover mot våren. Det var vanlig å kalle situasjonen for «vårknipa». Mange steder i landet ble ketose kalt for husmannssjuke, i andre områder ble sjukdommen kalt matleie eller mangelsjuke. Navnet husmannssjuke har nok sin bakgrunn i at fattige husmenn i sin tid hadde knapt med vinterfôr til dyra sine. Kraftfôr var dyrt, og utgjorde en ganske beskjeden andel av totalrasjonen. Høy var det dominerende grovfôret. I tillegg ble det brukt bl.a. rotvekster, poteter og luta halm i mange områder. I fjellbygder, som hadde tilgang på reinlav, var det vanlig å sanke denne om høsten og kjøre den hjem på vinteren. Næringsverdien av dette fôret var begrenset.

Det eksakte omfanget av ketose vet vi lite om. Både fordi det ikke var sikre registreringer, og fordi mange kyr med ketose ikke fikk behandling, men gjennomgikk selvhelbredelse ved at kuas mjølkeytelse ble naturlig redusert. Kyr som kom ut på beite like etter kalving, greide seg langt bedre. Seine vårer forsterket den negative effekten av «vårknipa».

Effektivisering av drifta og ketosen florerte

Framover på 70-tallet ble det store endringer i mjølkeproduksjonen i Norge. Stortingets opptrappingsvedtak i 1976 var en viktig milepæl. Vedtaket inneholdt en økonomisk opptrappingsplan for bønder, og dette ble en viktig driver for effektivisering av mjølkeproduksjonen. Det resulterte i større besetninger, økende ytelse og mer kraftfôr i rasjonen. Høyet ble etter hvert erstattet med surfôr, og det var svært ensidig fôring i mange besetninger. Sjøl om grovfôrproduksjonen ble modernisert og avlingene økte, gjorde knapphet på arealer at mange gårder produserte mindre grovfôr enn det som egentlig trengtes i forhold til den økende ytelsen. I en viss grad ble dette kompensert med økende kraftfôrtildeling. Tidligere var vårkalving det vanlige, men nå ble det mer og mer vanlig med konsentrert høstkalving. Dette forsterket ketoseproblemene.

Helsekortordningen ble innført på 70-tallet, og vi fikk etter hvert sikre data for antall ketosebehandlinger i Norge. Som en ser av figur 1, var ketoseinsidensen for hele landet fra sist på 70-tallet til begynnelsen av 90-tallet på mellom 15 og 25 %. I enkelte utsatte områder og i enkeltbesetninger var forekomsten vesentlig høyere.

Klinisk og subklinisk ketose som følge av energiunderskudd påvirket fruktbarheten i mange besetninger. Arne Ola Refsdal i NRF dokumenterte dette allerede på 70-tallet (1), og det ble etter hvert satt i gang tiltak, som er omtalt seinere i artikkelen.

Forfatterne drev praksis i Nord-Østerdal i denne epoken, og vår hverdag var sterkt preget av å behandle ketosekyr. En vanlig besetning på den tiden hadde 10-20 mjølkekyr, og det var ikke uvanlig at flere dyr på samme fjøs hadde ketose samtidig. Noen ble behandlet kun en gang, men flere måtte ha gjentatte behandlinger. Kortisonsprøyta var i flittig bruk. Behandlingene virket, bonden var fornøyd og ketosen var et solid økonomisk fundament for oss praktiserende veterinærer.

Kunnskapen fantes, men mange bønder fikk det ikke til

Patogenesen knyttet til ketose var godt kjent allerede på 60-70-tallet. Karl Halse ved Norges veterinærhøgskole (NVH) ga studentene på den tiden en inngående forståelse av hva som var utfordringen. Enkelt sagt oppsto det et misforhold mellom energitilgang og energibehov i de første ukene etter kalving.

For bonden var utfordringen å få i kyrne nok energi. Med en ensidig fôrseddel bestående av kraftfôr og grassurfôr, måtte en gi betydelige kraftfôrmengder for at kyrne skulle være i energibalanse. Fôrplanene baserte seg på at en skulle øke kraftfôrrasjonen fram mot kalving og trappe opp med en halv kilo per dag de første par ukene etter kalving.

En registrerte store geografiske forskjeller i ketoseforekomsten mellom flatbygder og fjellbygder slik figur 2 viser (2). Som det framgår av figuren var det særlig på 80-tallet at denne forskjellen var markert. Mange kystkommuner hadde også mye ketose. En viktig forklaring på denne forskjellen var at flatbygdene med lengre vekstsesong og mildere klima hadde mulighet til å dyrke andre fôrmidler, som resulterte i en mer variert grovfôrseddel (figur 3).

Fôringsmessig balanserte mange med surfôr som eneste grovfôr på en knivsegg. Skulle en lykkes, krevde det at en hadde nok og godt surfôr, og at en hadde reell apetittfôring. Store kraftfôrrasjoner kunne lett gi vomacidose og nedsatt appetitt. Det var derfor anbefalt å gi kraftfôret i mindre porsjoner gjennom døgnet, og helst etter at en hadde gitt surfôr eller høy. I praksis var ikke dette så enkelt med datidens driftsopplegg, der båsfjøs var den dominerende driftsformen. Dette innebar at oppfølging av fôringa i tråd med anbefalingene var arbeidskrevende. Det krevde ofte omlegging av fôringsrutinene, der en måtte legge inn ekstra runder i fjøset, både for å gi kraftfôr og etterfylle med grovfôr.

En opplevde også at fôrskifter, med variasjoner i grovfôrkvaliteten, var nok til at en fikk redusert grovfôropptak. Dette kunne utløse ketose hos sårbare kyr. Mange produsenter syntes også de anbefalte kraftfôrmengdene var for høye og fulgte ikke disse. Halvor Dale et al (3) fant i sin undersøkelse at mange satte tak på kraftfôrmengdene.

For å avdekke om fôrplanene ble etterlevd, og hvordan fôringa faktisk ble gjennomført, krevdes en detaljert oppfølging. Dette tok verken veterinærene eller fôringsrådgiverne skikkelig tak i. Rådgivinga var ofte generell og rettet mot enkeltindivider. Det faktum at behandlinga var så effektiv, og at det økonomiske tapet opplevdes som begrenset, gjorde også at motivasjonen for å redusere ketoseforekomsten var laber hos mange produsenter.

En viktig årsak til at behandling var så vanlig, var også at det enda ikke var pålegg om tilbakeholdelse av melk etter ketosebehandling. Tilbakeholdelsesfrister for kortikoider kom først i 1992.

Ordin Møller og Karl Halse (4) dokumenterte god effekt av å gi glykogendannere, både forebyggende og terapeutisk. Ulike typer glykogendannere ble brukt i betydelig grad til enkeltdyr, men hovedsakelig som etterbehandling. Spesialkraftfôr og fôrtilskudd ble også utviklet, men dette fikk ikke noen dominerende utbredelse i forebyggingen.

Hvorfor varierte ketoseforekomsten så mye fra besetning til besetning?

Som praktiserende veterinærer opplevde vi at ketoseproblemet varierte mye i samme distrikt. Årsaken til denne variasjonen kunne for enkelte besetninger være ganske opplagt, men i mange tilfeller var det ikke lett å forklare denne store forskjellen. Norges veterinærhøgskole, med Egil Simensen og Karl Halse i spissen, utfordret oss to praktiserende veterinærer i Alvdal og Tynset til å gjennomføre et feltforsøk, for om mulig å avsløre den variable ketoseforekomsten på besetningsnivå. Husdyrkontrollen lokalt og sentralt bidrog i deler av prosjektet. Studien ble gjennomført i Tynset og Alvdal, i besetninger med høy (H-besetninger) og lav (L-besetninger) ketoseinsidens. Ytelsen var på samme nivå, og driftsopplegget var ganske likt i alle besetningene. Blodprøver, veiing og analyser av surfôr og diverse andre registreringer ble gjennomført.

Vi fant at L-besetningene i gjennomsnitt gav 1 FEm mer grovfôr enn H-besetningen. Noen få L-besetninger supplerte med høy og rotvekster i tillegg i surfôr og kraftfôr. I de fleste besetningene i begge grupper avslørte vi en viss overforing med råprotein. Metabolisering av proteinoverskudd gir høye ureaverdier. I dag vet vi at dette er relativt energikrevende, og kan være et vesentlig bidrag til negativ energibalanse. Undersøkelsen viste også at det daglige surfôropptaket kunne variere fra 30 til 60 kg surfôr, tilsvarende fra 4 til 8 FEm per ku, fra en dag til en annen. Variasjonen kunne tilskrives store kvalitetsforskjeller i surfôret, spesielt mellom 1. og 2. slått. På bruk med plansiloer fikk en stadig skifte i grovfôrkvalitet med tilhørende variasjon i fôropptaket.

Studien avslørte også en del overbehandling av ketose, særlig i tidlig postpartum periode. En del kyr i begge besetningsgrupper som ble behandlet, hadde lave acetonverdier i blod på behandlingsdagen. Disse dyra vraket kraftfôret og ble behandlet, til tross for svake eller manglende utslag på ketotest. Behandlingen hadde tilsynelatende god effekt, men den riktige diagnosen var nok i mange tilfeller vomacidose eller en annen form for indigestion. Resultatene fra denne studien ble publisert Acta Veterinaria Scandinavica (5).

Forebygging krevde grundig analyse

Studien av H- og L-besetninger gav oss noen viktige svar som vi kunne bruke i utformingen av et besetningsopplegg for forebygging av ketose. For å utarbeide og få erfaringer med et forebyggende opplegg, valgte vi ut besetninger i Tynset og Alvdal som hadde mye ketose (insidens på > 40%). Ingen av besetningene hadde åpenbare enkeltårsaker til den høye ketoseforekomsten. Alle besetningene hadde hovedsakelig høstkalving. Opplegget innebefattet to hovedbesøk i besetningene, ett om våren og ett om høsten. Fôringsrådgiver og rådgiver fra forsøksringen var viktige samarbeidspartnere. Fôrkontroll, prøvetaking og diverse registreringer gav grunnlag for forslag til en tiltaksplan om våren, og denne ble fulgt opp under høstbesøket. Disposisjonsplan for ulike fôrslag (fig. 4) ble et viktig verktøy i analyse og planlegging av tiltak. Planen ga en god oversikt over hvordan fôringa til enhver tid ble gjennomført i foregående sesong, relatert til når kyrne kalvet, og når ketosebehandlingene ble foretatt. Denne historiske oversikten avslørte ofte feil og mangler i disponering av fôrslag og feilaktig forberedelsesfôring. Den dannet grunnlaget for anbefaling om hvordan neste års fôrressurser kunne utnyttes på en best mulig måte. De vanligste forebyggende tiltakene vi endte opp med var endring av fôringsrekkefølge, mykere fôroverganger, disposisjon av tilgjengelig grovfôr, introduksjon av nye grovfôrslag, forberedelsesfôring før kalving og hyppigere tildeling av kraftfôr. I figur 5 vises en oversikt over hvilke tiltak som ble gjennomført i de ulike besetningene. Våre studier i disse besetningene ble publisert i Norsk Veterinærtidsskrift (6).

Besetningssopplegget ga resultater og ble tatt i bruk

Vi fulgte opp disse besetningene i etterkant. Eierne gjennomførte helt eller delvis anbefalte råd, og alle besetningene hadde en betydelig nedgang i ketosebehandlinger de påfølgende år. Det forebyggende opplegget fungerte godt og ble tatt i bruk i flere besetninger med ketoseproblemer i Nord-Østerdal. Flere besetninger i våre praksisområder fikk etter hvert en reduksjon i antall ketosebehandlinger som følge av systematisk forebygging. Våre erfaringer med utredning og forebygging i ketosebesetninger ble forelest for studentene ved NVH i flere år etter denne utprøvingen. På begynnelsen av 90-tallet ble opplegget mal for Helsetjenesten for storfe sitt opplegg for ketoseforebygging.

På nittitallet snudde utviklingen

Utover på nittitallet skjedde det flere ting som til sammen bidro til at vi opplevde at ketosefrekvensen begynte å synke. Forbyggende tiltak på besetningsbasis ble mer vanlig, samtidig som en fikk nye verktøy og mer informasjon om besetningene. Innføringen av nytt fôrvurderingssystem for energi og protein, Aminosyrer Absorbert i Tarm (AAT) og ProteinBalansen i Vomma (PBV), bidro til riktigere fôring og mindre overfôring med protein. Sist på 80-tallet startet NRF med tilbud til produsenter om måling av urea og aceton i melk. Dette var et viktig hjelpemiddel for styring av energi og protein i fôringa (7). Særlig ureamålinger fikk stor utbredelse. Høye ureaverdier avslørte negativ energibalanse i mange besetninger, mens i andre kunne det være overfôring med protein. Etter hvert innførte Tine rutinemessig analyse av urea i tankmjølk og fra enkeltkyr.

Sist på 90-tallet ble det utviklet en egen metode for holdvurdering av NRF-kyr (8). Dette gjorde at systematisk holdvurdering etter hvert ble innført i mange besetninger. Gillund et al viste at feite kyr og dyr med stort holdtap etter kaving hadde økt risiko for å få ketose og nedsatt fruktbarhet (9). Dette ga økt bevissthet rundt å sikre at kua hadde riktig hold gjennom laktasjonen. Ikke minst var en opptatt av å redusere fôrstyrken i sintiden. Innføring av løsdrift ble vanligere og etter hvert påbudt ved nybygg. En fikk dokumentasjon på at ketoseforekomsten var lavere i løsdriftsfjøs enn i båsfjøs (10). Faktorer som bidro til dette, var at kyrne i løsdrift fikk mer mosjon og hadde fri tilgang til fôrbrettet. Kraftfôrautomater sikret individuell kraftfôrtildeling i mindre porsjoner, og en kunne gruppere dyr i egen sinkuavdeling.

Det ble økt fokus på grovfôrkvalitet og tidligere høstingstidspunkt. Innføring av rundballer som konserveringsmetode var for mange en forbedring, da innhøstinga gikk raskere. Mange benyttet fortørking og fikk dermed høyere tørrstoffinntak. Det var også enklere å disponere fôr av ulik kvalitet. Men rundballer kunne ha svært varierende kvalitet, og som ofte ellers var det stor forskjell på hvor påpasselig bonden var for å sikre godt grovfôr.

Ketose ble tidlig integrert i NRF sitt avlsmål. I en «sekkepost» sammen med tilbakeholdt etterbyrd og mjølkefeber ble ketose på 80-90-tallet vektet med 8-9 % i avlsprogrammet. Avlsframgang tar tid, men effekten kom utover på 90-tallet.

Automatisering og digitalisering i nyere tid

På 2000-tallet gjorde digitaliseringen sitt inntog i mjølkeproduksjonen. Innføring av mjølkeroboter ga automatisk registrering av melke-mengder ved hver mjølking. Da kunne en justere fôrplanene løpende, mens på 80-tallet ble nye fôrplaner satt opp i forbindelse med den månedlige mjølkeveinga. Mange som har investert i robot har også mulighet for å registrere hold eller vekt.

Fortsatt er det mange båsfjøs i drift. Mange av disse har fått installert kraftfôrvogner som sikrer automatisert individuell kraftfôrtildeling gjennom døgnet. I mange fjøs er det også langt bedre kontroll med grovfôrtildelinga. I sum betyr dette at mye av det som var praktiske utfordringer på 70 og 80-tallet nå er blitt erstattet med tekniske løsninger, som ikke krever ekstra innsats fra produsenten.

I tillegg er informasjonen om både det enkelte dyr og besetningen blitt stadig mer omfattende gjennom nye og forbedrede digitale styringssystemer, både i regi av Husdyrkontrollen og robotleverandører. Dette gir langt bedre muligheter for besetningsstyring, inkludert mer presis fôring tilpasset det enkelte individs behov.

Avslutning

Utviklingen av ketoseforekomsten fra 70-tallet og fram til i dag er et godt eksempel på at endrede rammebetingelser i mjølkeproduksjonen kan påvirke forekomsten av produksjonssjukdommer. Opptrappingsvedtaket i 1976 skapte optimisme og stor satsing, ofte utover det garden hadde ressurser til. Denne utviklingen gikk raskt, og førte til endringer som verken produsentene, veterinærene eller fôringsrådgiverne var forberedt på å håndtere. Etter hvert som vi fikk endrede landbrukspolitiske føringer med offentlige krav til nybygg og innføring av nye tekniske løsninger, har dette bidratt til at ketose ikke lenger er en dominerende produksjonssjukdom hos norske mjølkekyr. Samtidig har det vært lagt ned et solid faglig arbeid for å sikre en riktigere fôring av høytytende mjølkekyr. Dette kombinert med en planmessig avl har gjort NRF-kua bedre i stand til å tilpasse seg de kravene som stilles i dagens mjølkeproduksjon.