Kun én av to veterinærer

– Det er jo rett og slett fryktelig stas! Og jeg ser også på det som et kvalitetsstempel for patologiavdelingen her på Veterinærhøgskolen, sier han.

Prisen kan deles ut for både humanpatologisk og veterinærmedisinsk arbeid, men i statuttene står det at humanpatologiske arbeider skal foretrekkes. Veterinær og professor Johan Høgset Jansen ved NMBU Veterinærhøgskolen er den eneste veterinæren som tidligere har fått prisen. Han fikk den i 2000.

Skedsmo hadde ikke selv mye kunnskap om verken professor Leiv Kreyberg eller prisen da han fikk den gledelige beskjeden.

– Det hadde imidlertid mine eldre kolleger på patologen. Responsen fra dem har gjort det ekstra stas å få denne utmerkelsen, sier han.

Sykdom i nervesystemet

Det eneste absolutte kravet for at avhandlingen kan vurderes for prisen er at man har jobbet med morfologiske teknikker, altså teknikker for å studere den mikroskopiske oppbyggingen av vev.

Skedsmo får prisen for sin avhandling fra 2020 om hvordan proteinforstyrrelser hos Alaskan malamute-hunder og norske melkegeiter kan føre til skader i myelinet, det isolerende materialet som omgir nervefibrene, noe som igjen gir sykdom i det perifere nervesystemet, såkalte nevropatier.

Han har studert prionproteinet PrP^C og proteinet NDRG1. Begge proteinene er normalt forekommende hos både dyr og mennesker, men er også knyttet til alvorlige sykdommer.

Mutasjoner i genet som koder for NDRG1-proteinet forårsaker arvelige nervelidelser hos mennesker og enkelte hunderaser, som Alaskan malamute. Feilfolding av PrP^C er årsak til utvikling av prionsykdommer som kugalskap hos storfe, skrapesyke hos småfe og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker.

Skader på myelinet gir nerveskader

Selv om disse proteinene er mye studert, vet vi lite om hva som er de naturlige funksjonen til disse proteinene.

– Mitt arbeid gikk i første omgang ut på å beskrive hva slags forandringer som oppstår i nervene på grunn av mutasjonen hos Alaskan malamute. Men litt ut i arbeidet åpnet det seg også en mulighet til å studere hva som skjer med nervene hos geiter som mangler PrP^C.

Hans arbeid viser at mutasjonen i NDRG1-genet fører til at myelinet blir skadet. Myelinet er et fettrikt, isolerende materiale som beskytter utløpere fra nervecellene. Myelinet er viktig for å opprettholde nerveledningshastigheten. Det beskytter nervene, slik at nervesignalene går nedover langs nervefibrene raskt nok.

– Vi så imidlertid at skadene på myelinet ikke bare førte til at nerveledningshastigheten blir lavere. Tapet av myelin førte også til at selve nervefibrene, aksonene, ble skadet.

Proteinene er avgjørende

Hos friske hunder så han dessuten at proteinet finnes i særlig stor grad i de myelinproduserende cellene.

Da han studerte geitene som mangler PrP^C, og som derfor er immune mot prionsykdommer, fant han også skader på myelinet.

– Geitene er tilsynelatende friske og har ingen kliniske tegn til nervesykdom, men i mikroskopet fant vi allikevel myelinskader hos disse dyrene.

Skedsmo mener det er viktig å få belyst normalfunksjonene til disse proteinene.

– Studier av dyremodeller med mangel på eller svikt i et protein er viktige hjelpemidler for å forstå proteinets normalfunksjon. Vi ser at begge disse proteinene er avgjørende for å opprettholde myelinet, og videre studier av de myelinproduserende cellene vil være interessant i arbeidet med å forstå disse proteinene, forklarer han.

Tradisjonell patologi

Når Professor Kreybergs Fond for Eksperimentell Patologi skal dele ut sin pris, legger de særlig vekt på at forskerne har vist oppfinnsomhet og originalitet i sine metoder og har jobbet med enkle og billige hjelpemidler.

I begrunnelsen for prisen til Skedsmo, skriver de:
«Fredrik Strebel Skedsmo har gjennom doktorgradsarbeidet vist et sterkt engasjement for ulike morfologiske metoder og har vist stor evne til å utvikle nye prepareringsteknikker.»

– Jeg har inntrykk av at det er en tendens innen forskning i dag at man skal jobbe med det nyeste og mest avanserte utstyret. Jeg har jobbet mye med tradisjonelle mikroskopiteknikker, og det er veldig hyggelig at det blir verdsatt, sier Skedsmo.

Han har jobbet mye med elektronmikroskopi i sine studier.

– Det er jo ikke det hotteste man kan gjøre, men jeg synes det viktig at man husker å ta vare på noen av de tradisjonelle metodene også. Det at vi fikk til disse teknikkene på nervene var avgjørende for resultatene i avhandlingen.

Glad for prøving og feiling

Han brukte mye tid i den første delen av arbeidet på lære seg riktig teknikker.

– Jeg ønsket å studere myelinet i elektronmikroskop, men det var vanskelig å preparere myelinet på riktig måte, slik at jeg fikk bevart strukturen ordentlig. Etter å ha jobbet med det i tre kvart år uten å lykkes, reiste jeg til en lab i Tyskland hvor de kun jobber med nerver. Der lærte jeg den teknikken som de bruker, og da fikk jeg det omsider til. Gjennom hele doktorgradsarbeidet jobbet jeg mye på NMBUs Imaging Centre, og fikk mye hjelp derifra.

Selv om det tok mye tid, er han glad for all prøvingen og feilingen.

– Det gjør at jeg nå sitter med en verktøykasse som gjør at når jeg nå jobber med ulike typer mikroskopi, så vet jeg hva jeg kan endre og prøve på for å få bedre resultater.

Gammeldags teknikk og utradisjonelle modeller

En av de andre teknikkene han benyttet i doktorgradsarbeidet, kalles «teasing» av nervefibre. Nervene består av mange enkeltnervefibre, og hver nervefiber tilhører en nervecelle. For å studere forandring i nerven kan man dissekere nerven sånn at man får sett på hver enkelt nervefiber.

– Det er heller ikke en veldig avansert teknikk, men det er en teknikk som jeg har inntrykk av at kanskje er litt glemt fordi den er gammeldags og ganske arbeidskrevende. Det er ikke så mange som kan det lenger. Man trenger ikke mange instrumenter for å få til dette. Det man trenger er tid – tid til å sette seg ned og lære teknikken. «Teasing» lærte jeg også i Tyskland, og det betydde mye for de funnene vi gjorde, sier Skedsmo.

Han tror også juryen har sett verdien av at han brukt dyremodeller som ikke er så vanlige innen forskning.

– NDRG1-proteinet er også involvert i nervesykdommer hos mennesker, og da vil jo det å bruke hunder som modeller, som lever i et miljø som tilsvarer menneskers miljø, ha en verdi, sier Skedsmo.

Tverrfaglig veilederteam

Han trekker fram og deler æren med sine veiledere.

– Jeg hadde et team av veiledere som kommer fra ulike fagfelt, og det har fungert veldig bra.

Hovedveileder var professor Karin Hultin Jäderlund ved institutt for sports- og familiedyrmedisin. Medveiledere var professor Arild Espenes, ved Faggruppe for patologi, og professor Michael Tranulis, ved Faggruppe for biokjemi og fysiologi.

– De kom inn i prosjektet med hvert sitt utgangspunkt og synspunkter fra hvert sitt fagområde. Det var litt utfordrende i starten for en fersk stipendiat, men det ble et veldig godt samarbeid og vi hadde det veldig morsomt sammen. Jeg tror nettopp tverrfagligheten i arbeidet også bidrar til å gjøre avhandlingen ekstra interessant.