Bakgrunn

Dyrevern og dyrevelferd er sentralt i den veterinære diskurs. Det vises spesielt til artikler i Norsk veterinærtidsskrift, men også innlegg og kommentarer ellers i media som drøfter tilstander innen dette feltet. I den seinere tid beskrives uheldige forhold hos familiedyr, innen hunde- og katteavl, innen grise- og fjørfehold, men særlig innen akvakultur. Sistnevnte felt skiller seg ut med hensyn til enorme dødelighetstall i produksjonen, tall det gjør vondt å ta inn over seg. Dyrevelferd er ikke bare et sentralt tema i den løpende veterinærfaglige diskusjon, men faktisk ett av tre målemner (Dyrevelferd – Arbeidslivet – Den veterinære identiteten) i Veterinærforeningens strategidokument for 2022-24, Hadelandsplattformen.

I all denne oppmerksomhet omkring dyrevelferd er betydningen av vår veterinærmedisinske etikk helt fraværende, men med et par veldig gledelige unntak som beskrives seinere i teksten. Hvordan kom vi hit? Tilsynelatende via et kollektivt hukommelsestap, i det minste på overflaten.

Går en bak de skriftlige kildene og gjennom samtaler med kolleger, viser det seg at alle har en positiv holdning til og oppfatning av yrkesetikken, det kommer bare ikke til overflaten. Emnet blir diskutert i særforeninger, blant veterinærstudenter og kolleger. Den norske veterinærforening har eksempelvis et yrkesetisk råd og egne profesjonsetiske retningslinjer som kanskje ikke alle er klar over. Derfor skal veterinærmedisinsk etikk fram i lyset og vitaliseres.

Veterinærmedisinsk etikk — dens fundament

Den veterinære etikk har to fundamenter, ett juridisk og ett filosofisk.

Veterinærmedisinsk etikk – dens forståelse

Det er helt grunnleggende å være klar over dikotomien, det vil si forskjellen mellom det å arbeide for dyrevelferd og egen veterinærmedisinske etikk. Dyr og deres velferd er objektet for vårt arbeid, mens etikken er vår moralske rettesnor. Vår yrkesetikk er subjektiv og innoverskuende, vårt kompass som angir retningen for vårt arbeid. Etikken sier oss hvordan vårt arbeid best skal kunne utføres og gir oss retningen for våre plikter med utgangspunkt i dyrs kognitive evner. Dette er ikke lett og vil stille oss overfor dilemmaer og paradokser. Etikken er ikke statisk og må drøftes og utvikles. Styrken er uansett at dette er vår yrkesetikk som vi har sammen.

Veterinærmedisinsk etikk – dens læring

Vår evne til empati er medfødt. Vår moral, etikk og hensyntaken utvikles og læres gjennom oppvekst og skolegang med utgangspunkt i denne empatien. Vår veterinærmedisinske etikk må læres som en essensiell del av profesjonsstudiet. Dette er vår yrkesetikks pedagogiske fundament og slik sett svært viktig.

På NMBU Veterinærhøgskolens internettside (https://www.nmbu.no/studier/veterinaermedisin-profesjonsstudium) gis en oversikt over oppbygningen av studiet og beskrivelser av de enkelte fag. Emnet dyrevelferd (animal welfare - VET353) går som en rød tråd gjennom studiet og læres i første til fjerde studieår. Beskrivelser av studentenes kunnskapsmål, ferdighetsmål og generell kompetanse er omfattende og god (se tekstboks).

Når det gjelder generell kompetanse skal studentene blant annet kunne kjenne relevante faglige, yrkes- og forskningsetiske problemstillinger knyttet til dyrevelferd og kunne drøfte sammenhengen mellom etikk og dyrevelferd. Etikk er på generell basis integrert i pensum på en balansert måte, men er et underkapittel i hovedteksten dyrevelferd. Veterinærmedisinsk pliktetikk nevnes ikke.

Emnet VET353 domineres slik sett av dyrevelferd (det vil si beskrivelse av vårt faglige objekt) og i noe mindre grad av etikk (vårt moralske kompass). Pensumlisten for faget gjenspeiler dette (mis)forholdet. Hovedpensum er: Jensen, P. (Ed.), 2017. The Ethology of Domestic Animals. An Introductory Text. Støttelitteratur er: Michael C. Appleby, I. Anna Olsen, Fransisco Gallindo, 2018. Animal Welfare. Dette er tekster relatert til dyrs atferd og velferd, og omfatter ikke veterinærens egen etikk. Ved undervisning i kliniske fag, uavhengig av dyreart må etiske forhold og dilemmaer drøftes og belyses.

Examen philosophicum (ex. phil) er i dag ikke obligatorisk for veterinærstudenter. Dette kan synes merkelig, ikke minst på bakgrunn av de permanente, store og varierte etiske utfordringer i veterinærenes daglige virke. Vi er den eneste yrkesgruppe med legal eutanasi som del av den kliniske virksomheten. Våre valg og beslutninger kan inneholde store dilemmaer og være svært inngripende. Ved Universitetet i Bergen (UiB) beskrives læringsutbyttet ved ex. phil slik «- ved fullført emne har studenten kjennskap til utvalde filosofiske emne som har relevans for helsevitskapane, til dømes kunnskapsteori, vitskapsteori, etikk og sinnsfilosofi». Det burde vurderes å gjeninnføre ex. phil som en obligatorisk innledende del av det veterinærmedisinske studium på samme måte som for det medisinske og odontologiske studium.

I NMBU Veterinærhøgskolen sin handlingsplan for perioden 2023 – 2026 gis begrepet «én helse» bred omtale. Veterinærmedisinsk etikk er ikke nevnt med ett ord. Hvordan er dette mulig? Vår etiske basis må kontinuerlig forstås, læres og fornyes!

Om lag halvparten av Norges veterinærer utdannes ved andre læresteder enn NMBU Veterinærhøgskolen, hovedsakelig ved universiteter og høgskoler i EØS-området. Disse blir automatisk autorisert for virksomhet i Norge, uten krav til formalisert tilleggsutdanning. Hvilken læring og hvilket pensum disse veterinærene har vært igjennom med hensyn til veterinærmedisinsk etikk vites ikke. En kartlegging ville ha vært ønskelig og kunne gjennomføres via spørreskjema til norske veterinærstudenter ved de enkelte studiestedene. For å sikre et høyt kunnskaps- og bevissthetsnivå med hensyn til vår yrkesetikk for landets veterinærer kreves derfor utarbeiding og gjennomføring av jevnlige seminarer/kurs i emnet. Dette burde være en oppgave for Den norske veterinærforening, forslagsvis som programdel ved møter som jevnlig gjennomføres med veterinærstudenter på de enkelte lærestedene.

Ved det medisinske fakultetet, UiO, finnes avdeling/senter for medisinsk etikk med ansvar for etikkundervisning av studenter, doktorgradsstuderende, samt utvikling og koordinering av klinisk-etiske komiteer i spesial- og kommunehelsetjenesten.

Veterinærmedisinsk etikk - organisering, vedlikehold og utvikling

I perioden fra 1935 og fram til 2004 var de kommunale/statlige dyrevernnemder med en obligatorisk tilknyttet distriktsveterinær/veterinær selve kjernen i det dyreetiske arbeid i Norge. Veterinæren hadde en nøkkelrolle i nemdas arbeid. Dette var det forum hvor den lokalkjente veterinær bidro med sine faglige kunnskaper, og ikke minst sine veterinærmedisinske etiske vurderinger, det vil si sin egen faglig funderte yrkesmoral. Det hører med til historien at dyrevernnemdene etter 2004 fortsatte sitt arbeid i regi av Mattilsynet, men uten obligatorisk veterinær deltakelse, det vil si uten obligatorisk veterinæretisk vurdering. Fra da av gjaldt kun lekmannsskjønn. Fra 2004 forsvant dyrevernsnemnda som «stamcellen» for den veterinærmedisinske etikk.

Det sentrale verket «Dyrehelsa i Norge, veterinærvesenets historie» (E. Liven, Kolofon forlag, 2021) er selve opus magnus i vår tids yrkeshistorie. Del 4, Dyrevelferd, har et veldig høyt nivå, faglig og informasjonsmessig, og diskuterer feltets iboende dilemmaer og konflikter i vårt land. Framstillingen er imidlertid «regulatorisk» og savner helt henvisninger til den veterinærmedisinske etikk som egen kraft i arbeidet for et bedre dyrevern (med unntak av et sitat fra tidligere veterinærdirektør L. Slagsvold fra 1952!). Det er trist, kanskje også symptomatisk at verket ikke tar opp noe så fundamentalt som vår egen yrkesetikk. Etikk er ikke tatt inn i bokas stikkordregister!

Den norske veterinærforening er i dag den eneste organisatoriske nasjonale struktur som ivaretar og representerer veterinæretiske emner og forhold. NMBU Veterinærhøgskolens rolle på dette felt i dag er vesentlig mindre i og med at bare ca. halvparten av veterinærene i Norge utdannes ved lærestedet. Det er slik sett DNV som har de beste forutsetninger for å utvikle og organisere den veterinære etikk.

Når det gjelder opprettholdelsen og vedlikeholdet av etikken, gjøres dette i dag gjennom DNVs yrkesetiske råd. Rådets oppgaver angår i stor grad spørsmål og forhold knyttet til eutanasi, spesielt i klinisk smådyrpraksis. Dette oppfattes i dag som det klassiske kjerneelementet i den veterinærmedisinske etikk, men er dette fortsatt riktig? Sett på bakgrunn av de katastrofelignende dødelighetstall som registreres i lakseoppdrett, blir bildet et annet, større, mer sammensatt og vanskelig (Dyrevernalliansen, Menon Economics, Nofima: Virkemidler for redusert fiskedødelighet i oppdrettsnæringen. Menon-publikasjon nr. 158/2022). I Dyrevernalliansens saklige og gode rapport foreslåes død brukt som velferdsindikator. Det ultimative, det vil si et dyrs død, blir brukt som indikator på det samme dyrets velferd. Også rapporter fra tilsynskampanjer innen svine- og fjørfeproduksjon forskyver fokus for den veterinære etikk fra selskapsdyr og over mot produksjonsdyr.

Øvrige organer som ivaretar dyreetiske forhold er Rådet for dyreetikk, Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), faggruppe dyrehelse og dyrevelferd og Det veterinærmedisinske rettsråd. De nevnte organer tar i hovedsak for seg ugunstige produksjons- eller leveforhold for dyr, bruk av dyr, men ikke rene veterinæretiske forhold. Den veterinærmedisinske etikk er slik sett autonom, men det har utviklet seg gråsoner mot den normative dyreetikk. Veterinæretiske spørsmål er tradisjonelt relatert til forskning og klinisk virksomhet, det vil si bruk av forsøksdyr og medikamentell, kirurgisk og obstetrisk behandling, samt eutanasi. I tillegg kommer etiske vurderinger som må gjøres av veterinærer innen forvaltning og tilsyn.

I seinere tid er det i lakseoppdrett tatt i bruk nye behandlingsmetoder i industriell skala, spesielt mot lakselus. Behandlingene i seg selv kan gi opphav til høye dødelighetstall. Veterinærer er involvert i disse behandlingene som utgjør et stort etisk dilemma; nødvendig behandling av infisert fisk vektet opp mot store tap og dødelighet forårsaket av selve behandlingen. Veterinæren vil kunne fraråde en slik behandling, men vil ofte overstyres av bedriftene. Det samme gjelder bruk av rensefisk hvor mesteparten av rensefisken dør. Det må gjøres et oppklaringsarbeid i denne gråsonen mellom veterinær behandling og industriell produksjonspraksis, både med hensyn til metodegodkjenning og etisk tilråding. Et «utvidet» veterinæretisk råd vil kunne ta opp disse spørsmålene og rådgi de involverte veterinærene. Så langt har veterinærenes rolle med hensyn til nye kliniske sammenhenger vært av veterinærmedisinsk karakter. Trygve Poppes artikkelserie over flere år omkring mekanisk og termisk avlusing, samt bruk av rensefisk beskriver forløp, patologi, klinikk og velferdsimplikasjoner for fisken forbilledlig, men drøfter lite de etiske implikasjoner ut fra et veterinært ståsted.

Et annet aktuelt tema innen dyrevelferd er avl på hunderaser med assosierte helseproblemer, jfr. nylig dom i Høyesterett. I artikkelen «Helseproblemer hos brakykefale hunderaser – en litteraturstudie» (Norsk veterinærtidsskrift nr. 6;2023:366-374) gir Therese Sjursen en omfattende og god gjennomgang av emnet, ikke minst med en fyldig beskrivelse av veterinærenes rolle og etiske ansvar. NMBU Veterinærhøgskolen i samarbeid med DNV har på sin side levert følgende felles etiske(!) standpunkt hva angår usunn hunde- og katteavl: «Ingen dyr skal lide for sitt utseende». Supert! Kanskje kan det være en idé å ta inn et obligatorisk element omkring etikk i all veterinærfaglig publisering dersom det er relevant.

Det argumenteres for at yrkesetisk råds «mandat» utvides til tydelig å omfatte etiske sider ved all veterinær virksomhet. Rådet skal ha meninger om alle nye behandlingsmetoder og praksiser som innføres i vårt virkefelt, rådgi medlemmer og være en stemme i den offentlige diskurs. Rådet skal overvåke «gråsoner» hva angår beslutninger fattet i øvrige etiske organer, slik som Rådet for dyreetikk og VKM. Rådet skal ha en ledende rolle i utviklingen av vår yrkesetikk. DNV som sådan bør ha veterinærmedisinsk etikk som obligatorisk programpost på sine møter og kurs, samtidig som det skal avholdes offentlige seminarer innen emnet. Samfunnet skal vite hva vi står for. Dette er dypt alvorlig, men også en glede.

Veterinærmedisinsk etikk – dens mørke side

Veterinærens virke omfatter beslutninger vedrørende livsforlengende behandling og eutanasi, vold mot og smerte hos dyr, avliving og besetningsnedslaktninger, ved forvaltnings- og tilsynsvedtak, tilsynsvedtak og valg av type behandling. Veterinæren er ofte alene i beslutningsprosessen eller under press fra politiske eller industrielle strukturer. Dette vil kunne oppleves som dypt vanskelig og kan kanskje til en viss grad avleses i vår yrkesgruppes høye relative suicidalinsidens. En hjelp er at vi skal være sammen om dette; lære, øve og utvikle vår etikk.

Veterinærmedisinsk etikk – dens lyse side?

Artikkelen «Fisk er dyr!» (Norsk veterinærtidsskrift 2023;7:430-1, opprinnelig publisert i Adresseavisen 21.8.2023) er mesterlig. Klinisk klar i sin beskrivelse av oppdrettsnæringens problemer og status, forbilledlig i beskrivelsen av forfatternes (Aofie M. Westgård, Hulda Bysheim og Hanna Sæteraas Bjerke – henholdsvis leder og styremedlemmer i Akvaveterinærenes forening) forståelse av sin egen etikk og yrkesmoral: «Vi er stolte av eden vi har avlagt om å verne om dyrenes velferd. Det er et ansvar som ligger i hjerterota vår, vi snakker for de som ikke har en stemme.» En blir glad av å lese dette. Dette er modig og riktig, og viser for alle oss andre i klinisk virksomhet, industri, forvaltning og tilsyn hva som ligger i formuleringen «- den ed vi har avlagt», - henvisningen til vår veterinære pliktetikk slik det er formulert i vårt autorisasjonsdokument. En etikk som er vår felles styrke. Etikkens origo er forståelsen av dyrs kognitive evner som vi ser i vårt speil.

Takk til Trygve Poppe, Kristian Ingebrigtsen og Stein Istre Thoresen for spenstige tekstkommentarer og episk redigering.