Med unntak av fisk, bruker Norge langt færre forsøksdyr enn våre naboland

Det gjentas flere ganger i artikkelen en påstand om at antall tradisjonelle laboratoriedyr er «relativt høyt» i Norge i forhold til våre nordiske naboer. Videre påstår forfatteren at Norge bruker flere forsøksdyr innen humanmedisin enn våre naboland. Det oppgis ingen referanser for disse påstandene.

Begge påstander er feil. Statistikk over bruk av forsøksdyr innsamles og publiseres av myndighetene i alle EU-land. Disse offisielle tallene viser at Danmark og Sverige i årene 2018–2021 brukte over 50 % flere laboratoriedyr enn Norge, se Tabell 1. Dette gjelder imidlertid ikke bare laboratoriedyr. Med unntak av fisk, bruker Norge generelt langt færre forsøksdyr enn våre skandinaviske naboland, se Figur 1.

Men er det egentlig relevant å sammenligne antall forsøksdyr mellom land? Bruken vil åpenbart avhenge av omfang og type forskning, innovasjon og næring som foregår i det enkelte land. At det brukes færre laboratoriedyr enn våre naboland, skyldes i stor grad at Norge i dag har svært få farmasøytiske firma som driver preklinisk og klinisk legemiddelutvikling innen human- og veterinærmedisin (med unntak av legemidler til fisk). I Danmark og Sverige har man derimot store farmasøytiske selskaper, som AstraZeneca og Novo Nordisk, som driver preklinisk og klinisk legemiddelutvikling. Regionen som spenner fra det østlige Sjælland, København og videre inn i Sør-Sverige har blitt gitt navnet «Medicon valley» og her finnes mer enn 10 universiteter og 200 selskaper som driver forskning og utvikling innen farmasi, bioteknologi og medisinsk teknologi (3).

Bruk av laboratoriedyr i Norge i dag omfatter i all hovedsak mus, rotter og sebrafisk, samt et mindre antall andre dyrearter. Disse brukes nesten utelukkende i biomedisinsk grunnforskning hovedsakelig i regi av de humanmedisinske forskningsmiljøene. Forskningen danner et helt nødvendig grunnlag for videre utvikling av nye og forbedrede metoder for diagnostikk og behandling av alvorlige lidelser hos mennesker (slik som kreft og neurodegenerative sykdommer). Fortsatt behov for bruk av dyr i slik forskning er beskrevet i et nylig initiativ fra Edvard og May-Britt Moser og nærmere 40 andre nobelprisvinnere innen medisin (4).

Norge er verdens største lakseprodusent (5) og naturlig nok ledende innen havbruksforskning. Med tanke på oppdrettsnæringens omfang og utfordringer, er det derfor ikke overraskende at over 95 % av forsøksdyrene i Norge er fisk og heller ikke urimelig at Norge bruker langt mer oppdrettsfisk som forsøksdyr enn andre land i Europa. Etter vårt syn er en sammenligning av antall forsøksdyr med våre naboland meningsløst uten refleksjoner om nasjonale forskjeller i næringer og forskningsfokus.

Lavere terskel for hva som defineres som dyreforsøk fra 2015

I artikkelen til Smith presenteres tall og figurer som viser bruk av forsøksdyr flere tiår tilbake, og forfatteren kommer med flere påstander om trender i utviklingen av bruk av dyr. Han unnlater å nevne at definisjonen av hva som regnes som dyreforsøk ble endret i 2015 og hvordan dette kan påvirke tallene som Norecopas rapport bygger på.

Da et nytt EU-direktiv for forsøksdyr (direktiv 2010/63/EU) ble inntatt i norsk lov via EØS-avtalen, trådte en ny norsk forsøksdyrforskrift i kraft i 2015 (6). Det nye regelverket innførte en lavere terskel for hva som defineres og rapporteres som forsøksdyr: «enhver bruk av dyr til vitenskapelige eller utdanningsmessige formål, og i medisinsk virksomhet, som kan påføre dyret smerte, frykt, varig skade eller annen belastning tilsvarende eller større enn ved å føre inn en nål etter god veterinær praksis» (§4a, Forsøksdyrforskriften). Dette innebar at flere forsøk, som tidligere ikke var omfattet av forsøksdyrforskriften, ble søknadspliktige fra 2015.

Den biomedisinske basalforskningen som benytter laboratoriedyr, omhandler i stor grad målrettet undersøkelse av gener for å forstå grunnleggende biologisk funksjon og sykdomsmekanismer. Fra 2015 ble også hold og avl av genmodifiserte dyr søknadspliktig (tidligere var det kun bruk i forsøk som var søknadspliktig). Det er særlig sebrafisk og mus som er genmodifisert, og det er derfor ikke overraskende at man skulle se en økning i antallet av disse artene i statistikken etter 2015 (7).

Enkel blodprøvetaking var unntatt søknadsplikt før 2015. Dette er nå søknadspliktig. Den endrede terskelverdien medfører at dersom det tas én enkelt blodprøve av dyr i forsknings- eller undervisningsøyemed, inkludert av privateide kjæledyr og produksjonsdyr, regnes dette som dyreforsøk som inkluderes i statistikken over forsøksdyr i Norge. Ett eksempel på et slikt søknadspliktig forsøk er det pågående helseprosjektet på privateide gordon- og engelsksettere (8).

Enkel identitetsmerking er unntatt søknadsplikt, men dette gjelder ikke merking av fisk (9). All ID-merking av fisk (finneklipping, PIT-merking, Floy-merking, mv.) er definert som en søknadspliktig prosedyre (med unntak av PIT-merking av laks, ørret og torsk i “avlskjernen” i avlsprogrammene for oppdrettsnæringen) (9). Dette medfører at store epidemiologiske og kliniske feltforsøk på matfisk ute i oppdrettsanleggene, der man har behov for å merke fisken for å følge den gjennom produksjonssyklus, regnes som dyreforsøk. Slike forsøk kan omfatte et meget stort antall fisk (> 300.000 fisk i ett enkelt forsøk) (10, 11). Dette er fisk som etter endt forsøk slaktes og går til konsum.

Mange fiskeforsøk er pålagt av myndighetene

Smith vier mye oppmerksomhet til «batchtesting og annet kvalitetssikringsarbeid», men forklarer ikke nærmere hva som ligger i dette. Dette er hovedsakelig forsøk som er del av et myndighetspålagt standardisert program for dokumentasjon av sikkerhet og effekt av nye legemidler til mennesker og dyr, før og etter godkjenning av markedsføringstillatelse. Dette reguleres av europeisk legemiddelregelverk og standarder (12).

I Norge omfatter regulatoriske forsøk i all hovedsak utvikling og kvalitetssikring av vaksiner til fisk. Grunnet Norges særstilling innen akvakulturforskning, gjøres det også vaksinetesting på oppdrag av utenlandske aktører. Fisk brukt i slike forsøk blir rapportert i den norske statistikken (og ikke i oppdragsgivers hjemland).

Effektive vaksiner til fisk har bidratt til betydelig redusert bruk av antibiotika og kontroll med en rekke sykdommer innen oppdrettsnæringen de siste tiårene (13). Dette hadde ikke vært, og er ikke, mulig uten bruk av fisk som forsøksdyr. Batchtesting av vaksiner innebærer smitteforsøk hvor en andel av fisken i slike forsøk vil være ubeskyttet (kontrollgruppe) med påfølgende utvikling av infeksjonssykdom og mulig død. Dette er årsaken til at slike forsøk blir klassifisert i den høyeste belastningskategorien. I et kost-nytte perspektiv er dette altså vaksiner som skal beskytte mot sykdommer som forårsaker store dyrevelferdsmessige konsekvenser for oppdrettsfisk og store økonomiske tap.

Adrian Smith beskriver bruk av «et stort antall dyr i til dels svært belastende forsøk til å skaffe kunnskapen som næringen trenger for å nå sine mål» som en motsetning til at «politikerne snakker om bærekraftig utvikling innenfor oppdrettsnæringen». Realiteten er altså, at forsøkene forfatteren henviser til, er pålagt av legemiddellovgivningen og utføres for å løse nettopp velferdsproblemer i oppdrettsnæringen. Selv om noe av vaksinetestingen i dag er erstattet med metoder som ikke krever bruk av fisk, er forsøk med dyr fortsatt nødvendig for å oppfylle legemiddellovgivningens dokumentasjonskrav til effektivitet og sikkerhet av vaksiner. Dette gjelder for øvrig ikke bare vaksiner til fisk, men også for legemidler til andre dyr og mennesker.

På europeisk nivå i 2020 ble 1,4 millioner av totalt cirka 8 millioner dyr, tilsvarende 17 % av forsøksdyrene, benyttet i forsøk for å tilfredsstille regulatoriske krav (14). Av disse, ble 54 % benyttet for kvalitetssikring av humane legemidler og 23 % for veterinærpreparater (resterende 23 % ble benyttet innen sikkerhetstesting av kjemikalier, fôrvarer, matvarer, plantefarmasøytiske produkter, medisinsk utstyr mv.) (14). I en nylig publisert rapport fra EU-kommisjonen angis det at utfasing av bruk av dyr til regulatoriske formål er et langsiktig mål som krever ytterligere vitenskapelig utvikling. Kommisjonen anerkjenner at det fortsatt vil være nødvendig med slike forsøk for å beskytte menneskers og dyrs helse, og miljøet (15).

Det er også regelverkskrav knyttet til uttesting av utstyr som skal brukes på dyr (jfr. dyrevelferdsloven § 8). Oppdrettsnæringen er innovativ og teknologiutviklingen går raskt. Utprøving av utstyr til akvakultur vil være søknadspliktig etter forsøksdyrforskriften dersom man ikke kjenner de velferdsmessige konsekvensene og det er grunn til å tro at uttestingen vil påføre fisken smerte, frykt, varig skade eller annen belastning tilsvarende eller større enn tidligere nevnte terskelverdi («et nålestikk»). Mattilsynet har utarbeidet en egen veileder på området (16). Regelverkskravet innebærer at det kun vil være ved helt minimale belastninger for fisken at metoder og utstyr kan tas i bruk i et oppdrettsanlegg uten det er testet gjennom et forsøk som har godkjenning i forsøksdyrregelverket. Godkjenningskravet etter forsøksdyrforskriften gjelder også om fisk allerede utsettes for slike belastninger i kommersiell drift. Utprøvinger som ikke faller under forsøksdyrforskriften reguleres av akvakulturforskriftens §20, herunder krav om meldeplikt til Mattilsynet (16).

Både forsøksdyr- og akvakulturforskriften stiller krav til at det kun skal benyttes fisk når dette er nødvendig og det skal brukes så få fisk som mulig når nye metoder skal testes ut. Kravene til dokumentasjon av dyrevelferd medfører imidlertid at mange prosjekter, inkludert storskala uttesting av nye metoder, utstyr og teknologi, forutsetter godkjenning etter forsøksdyrforskriften (16).

Smith mener det er «oppsiktsvekkende at forsøksdyr ikke inngår i større grad i debatten rundt oppdrettsnæringen». Dette skrives i en kontekst der forfatteren argumenterer for at det brukes for mange forsøksdyr i Norge, uten at han relaterer dette til næringens omfang og utfordringer. Det står over 500 millioner oppdrettsfisk i åpne merder langs norskekysten til enhver tid (17), i tillegg til settefisk og annen landbasert produksjon. Det finnes av naturlige årsaker ikke presise tall for antall settefisk (da dette er fisk helt fra yngelstadiet og fram til smoltifisering), men bare i 2019 ble over 100 millioner laksefisk rapportert som døde eller destruert i norske settefiskanlegg (18). Norsk oppdrettsnæring med ringvirkninger for lokal industri og servicebedrifter er åpenbart en svært viktig næring (5), i prinsippet ikke ulikt næringsutviklingen i tidligere nevnte «Medicon Valley». Men, det er også en næring med behov for å løse omfattende sykdoms- og velferdsutfordringer (17, 19).

Artikkelen til Adrian Smith og Norecopas preliminære rapport har et ensidig og unyansert søkelys på antall forsøksfisk, uten refleksjoner over behovene for å løse de åpenbare velferdsutfordringene innen oppdrettsnæringen. Vi mener det er direkte uansvarlig å fremme et syn om at disse utfordringene skal kunne løses uten forskning og bruk av fisk som forsøksdyr. Dette påpekes også av Veterinærinstituttet i den seneste fiskehelserapporten: «Som en konsekvens av etableringen av havbruk til havs, er det mulig at både antall forsøksdyr og forsøk vil øke i årene fremover» (19). I tillegg bør omtale om antall fisk i forsøk ses i sammenheng med hvilke typer forsøk som har blitt utført.

Norge er ikke en versting for forsøksdyr

Artikkelen til Adrian Smith og rapporten fra Norecopa etterlater et inntrykk av at Norge er en form for «versting» i Europa når det gjelder bruk av forsøksdyr. Forfatteren framstiller det nærmest som om vi skulle skamme oss når han skriver «Norge kan være glad for at rapporteringen (til EU, vår anmerk.) ikke begynte allerede i 2016 da vi brukte 11,6 millioner forsøksdyr. Av disse gikk 10,6 millioner til avlusingsforsøk på laks». Årsrapportering av 11.6 millioner fisk i 2016 skyldes at klinisk utprøving av veterinære medisiner (vaksiner/lusemidler) måtte omsøkes som dyreforsøk frem til sommeren 2015, og at flere av disse forsøkene ble rapportert i 2016 (20). I henhold til legemiddellovgivningen er klinisk utprøving for markedsføringstillatelse av veterinære legemidler til fisk påkrevd utført i industriskala i etablerte oppdrettsanlegg på flere geografiske lokaliteter. Enkeltforsøk godkjent før 2015 inkluderte derfor opp til 7 millioner fisk, og fisken ble håndtert og til slutt slaktet til humant konsum som all annen matfisk fra oppdrett. Etter 2015 skal forsøk med klinisk utprøving av veterinære legemidler omsøkes til Legemiddelverket og defineres ikke lengre som dyreforsøk. Dette er fordi prekliniske forsøk i den regulatoriske fasen (= dyreforsøk) er fullført, og videre klinisk utprøving av legemidler (både til dyr og mennesker) reguleres av norsk og europeisk legemiddellovgivning. Imidlertid vurderer Mattilsynet det som søknadspliktig etter forsøksdyrforskriften dersom fisk må identitetsmerkes i forbindelse med slike store kliniske feltforsøk (10, 11). Dette kan derfor fortsatt bidra betydelig til antallet fisk som benyttes i forsøk. Vi mener uansett det ikke er grunn til å skamme seg for å utvikle nye legemidler for å dekke kliniske behov, heller ikke om det omfatter bruk av forsøksdyr.

Forsøksdyr er mer enn oppdrettsfisk og laboratoriedyr

Norge bruker i snitt 1,5 millioner fisk per år i forsøk (7), men langt fra alle av disse er akvakulturfisk. I tallene over fisk som brukes i forsøk, inngår også villfisk. Dette er i all hovedsak forsøk der villfisk merkes for å studere områdebruk, vandringer og overlevelse. Disse dataene inngår i vurderinger av bestandsstørrelser og effekter av menneskeskapte påvirkninger. Slike merkestudier involverer ofte et høyt antall fisk. Eksempler på slike forsøk inkluderer PIT-merking for å evaluere sjøoverlevelse hos ville laksefiskbestander i norske vassdrag (21), årlige massemerkinger av makrell (22), og årlig merking av over 400 000 villfisk i forbindelse med utsett fra Statkraft sine kultiveringsanlegg (23).

Forskning på viltlevende fugler, land- og sjøpattedyr utgjør også en del av forsøksdyrstatistikken. Slik viltforskning angår primært merkestudier og dataene benyttes blant annet i bestandskartlegginger og i vurderinger av klimaeffekter og andre menneskeskapte påvirkninger. Forskning på viltlevende stedbundne og migrerende dyr foregår både på fastlands-Norge, Svalbard, i norske farvann langs kysten og til havs, ja til og med i norsk territorium på den sørlige halvkule (Antarktis og Bouvetøya). Forskningen gjøres i regi av både norske og internasjonale forskningsmiljøer, men når dyr merkes i norsk territorium inkluderes disse i den norske statistikken over bruk av forsøksdyr selv om førsøkene gjøres av utenlandske forskningsmiljøer.

Fiskeørna «Fru Rauer» som vi i hekkesesongen kan følge minutt for minutt på NRK er merket med en satellittsender på ryggen (24). Fru Rauer er altså et forsøksdyr og en av mange viltlevende fugler som merkes årlig for å studere vandringsmønster og effekter av menneskeskapte påvirkninger. I Norge benyttes det fire ganger så mange fugler som rotter i dyreforsøk (7).

I tillegg inngår også kjæledyr, hest og produksjonsdyr som benyttes i landbruks- og veterinærforskning i statistikken over forsøksdyr (7). Som tidligere nevnt, inkluderer dette forskningsprosjekter der det tas én enkelt blodprøve av privateide dyr for å kartlegge sykdommer eller genetikk.

Gjenbruk av dyr er å gå baklengs inn i framtiden

I kontekst med at antallet forsøksdyr ikke minker beskriver Smith at «Det er svært begrenset gjenbruk av forsøksdyr i Norge». Dette kan vi vanskelig forstå annerledes enn at forfatteren mener dette er feil eller uønsket og at flere dyr skulle gjenbrukes. Dette reflekterer i så fall en fundamental misforståelse av intensjonen med både EU-direktivet og forsøksdyrforskriften. Gjenbruk av dyr (dvs. bruk av dyr i flere uavhengige forsøk) er regulert i forsøksdyrforskriftens § 17 (6) og tillates i utgangspunktet ikke. Dette er for at belastningen på enkeltindivider ikke skal bli unødig stor. Gjenbruk kan bare tillates av Mattilsynet under gitte betingelser etter veterinærfaglig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Økt gjenbruk er definitivt ikke veien frem for å redusere antall dyr brukt i forsøk, ei heller for å redusere belastningen på forsøksdyrene.

Konklusjoner på sviktende grunnlag

Om belastning, skriver Smith: «basert på disse fire årene virker det som om belastningen på forsøksdyrene totalt sett er økende». Han skriver videre «i 2021 ble nesten en million dyr brukt til moderat belastende forsøk innenfor anvendt forskning. Det gjenstår å se om dette er en ny trend» og «antall forsøk i den minst belastende kategorien minker stadig». Utfordringen er at antall dyr ikke sier noe om antall forsøk, som er et viktig premiss i sammenhengen. I 2021 var ett enkeltstående forsøk med en halv million laks årsaken til det økte antall dyr som ble rapportert som moderat belastende (2). Det er derfor ikke grunnlag for å spekulere i noen trend.

Når det gjelder forsøk i den minst belastende kategorien («terminalforsøk»), er dette en helt spesiell forsøkskategori der alle prosedyrer foregår i kirurgisk anestesi som dyrene ikke våkner fra. Terminalforsøk er stort sett bare relevant i laboratoriestudier. Dette er den vanligste kategorien når gris benyttes i forsøk innen humanmedisinsk kirurgisk forskning og spesialistutdanning. Vår erfaring er at belastningskategorien «terminal» er den som oftest misforstås når forskerne skal rapportere antall dyr (det vil si det rapporteres dyr som ikke hører hjemme i denne kategorien). Veiledning for årsrapportering av forsøksdyr er stadig blitt forbedret på Mattilsynets nettside, men dagens detaljerte veiledning (25), blant annet om belastningsgrader og formålskategorier, var ikke publisert i den tidsperioden hvor Norecopa har analysert data (26). Det er derfor stor grunn til å anta at endringer i antall dyr i belastningskategorien «terminal» snarere skyldes mer korrekt rapportering enn en reell nedgang i slike forsøk. Tilsvarende gjelder for flere andre parametere og tabeller som publiseres i artikkelen og i Norecopas preliminære rapport. Dette viser etter vårt syn at det er svært uheldig å lage analyser og trekke konklusjoner basert på ufullstendige data.

Mattilsynets ressurser til forsøksdyr bør øke

Mattilsynet spiller en avgjørende rolle med sitt forvaltningsansvar for forsøksdyr, og deres oppgaver er beskrevet i en egen instruks (27). Etter vårt syn har de altfor knappe ressurser til å løse alle oppgavene de er pålagt. Forsøksdyrenheten i Mattilsynet godkjenner cirka 500 nye søknader årlig og for hver enkelt søknad skal det gjøres en kost-nytte-vurdering. Dette er ressurskrevende og stiller høye krav til kompetanse innen svært mange vitenskapelige felt og forskningsområder. Det er også Mattilsynet som ifølge instruksen skal sikre at alternative metoder blir fremmet på nasjonalt plan og at informasjon om alternativer blir formidlet. I tillegg har de en rekke andre oppgaver som godkjenning av virksomheter og inspeksjoner (27).

Og ikke minst, det er Mattilsynet som har det offentlige ansvaret for å innsamle og publisere statistiske data på bruk av forsøksdyr. Dette er en forpliktelse som følger av EU-direktivet og EØS-avtalen, og det er også beskrevet i Mattilsynets instruks (27). Vi skal gi Adrian Smith rett i at Mattilsynets årsrapporter over bruk av forsøksdyr som er publisert etter at de overtok som forvaltningsmyndighet i 2015 (28) er svært utilstrekkelige. Her er det mye å forbedre og lære av myndighetene i våre naboland som publiserer langt mer detaljerte årsrapporter (29, 30). Grundige og fyldige årsrapporter laget av dem som har samlet inn og kjenner dataene, ville trolig bidratt til å unngå slike spekulative analyser som Norecopas preliminære rapport og artikkelen i NVT representerer. Men enda viktigere, det er et helt nødvendig informasjonsgrunnlag for å kunne arbeide målrettet for forbedringer når det gjelder forsøk med dyr.

Regelverket gir høy beskyttelse, men anerkjenner fortsatt behov for forsøksdyr

Bruk av dyr til vitenskapelige og utdanningsmessige formål er strengt regulert i Norge gjennom forsøksdyrforskriften, men også i annet regelverk (legemiddel-, akvakultur-, natur- og miljø-, og genteknologilovgivningen). Kravet til anvendelse av de 3R (replace, reduce, refine) har vært nedfelt i regelverket siden 1997 og ble gjort enda mer eksplisitt i den nye forsøksdyrforskriften i 2015 (6).

Alle institusjoner som utfører forskning med dyr, enten det er på fisk, mus eller ville fugler, må godkjennes av Mattilsynet. Institusjonene må dokumentere et omfattende internkontrollsystem (31). Dette inkluderer at alle virksomheter må ha en navngitt veterinær (eller fiskehelsebiolog ved hold av kun akvatiske dyr) jfr. forsøksdyrforskriftens § 27 (6). Veterinæren eller fiskehelsebiologen skal ha særlig kunnskap innen forsøksdyrmedisin. De fleste institusjoner har fast ansatte veterinærer og/eller fiskehelsebiologer, og de største virksomhetene har gjerne mer enn én veterinær ansatt.

Alle veterinærer og fiskehelsebiologer som jobber med forsøksdyr er fullt ut klar over at dyreforsøk medfører belastninger for dyrene, men det å jobbe for best mulig dyrevelferd samtidig som andre hensyn må balanseres er ikke en ukjent problemstilling for veterinærer. Det ligger i veterinærers samfunnsmandat at hensyn til dyrehelse, dyrevelferd, mattrygghet, folkehelse og miljø skal ivaretas og balanseres. De veterinærfaglige vurderinger og avveininger som ligger til grunn når man arbeider med forsøk med dyr er derfor ikke ulik det man har i all husdyrproduksjon.

Påstanden til Adrian Smith om at «Vi driver omvendt veterinærmedisin ved å ta friske dyr og gjøre dem syke» er svært misvisende. Vi kjenner oss ikke igjen i en slik beskrivelse. Dette er nok også tilfellet for de aller fleste ansatte, det være seg veterinærer, fiskehelsebiologer, dyrepleiere, dyreteknikere og røktere som hver dag jobber for å sikre best mulig dyrevelferd i landets om lag 85 forsøksdyrvirksomheter.

I sin beskrivelse av europeisk og norsk lovregulering av dyreforsøk, gjengir Smith kun et kort fragment. Målet om en total erstatning av forsøksdyr med alternativer er et langsiktig mål. EU-direktivet, som Norge har implementert gjennom EØS-avtalen, er helt tydelig på at bruk av forsøksdyr fortsatt er nødvendig: «While it is desirable to replace the use of live animals in procedures by other methods not entailing the use of live animals, the use of live animals continues to be necessary to protect human and animal health and the environment. However, this Directive represents an important step towards achieving the final goal of full replacement of procedures on live animals for scientific and educational purposes as soon as it is scientifically possible to do so” (32).

EU-kommisjonen drøftet høsten 2023 fremtidige behov for bruk av forsøksdyr, og selv om EU de siste to tiårene har bevilget mer enn én milliard euro til forskning og innovasjon på alternative metoder som skal erstatte forsøk med dyr, konkluderte EU-kommisjonen at det fortsatt vil være behov for bruk av dyr i forskning innen helse, sykdommer og biologisk mangfold (15).

Vi støtter fullt ut økt finansiering av forskning for å finne metoder som har god nok vitenskapelig kvalitet til å erstatte bruken av levende dyr der det er mulig. Dette er et langsiktig arbeid som vil kreve betydelig ressurser og forskningsinnsats. Etter vårt syn, må ansvaret for dette tillegges de som finansierer forskning slik som Norges Forskningsråd.

Fordi det i dag ikke er mulig å erstatte alle forsøk med dyr med alternative metoder, er norsk og europeisk regelverk innrettet mot å gi best mulig beskyttelse for dyrene med de 3R som et førende prinsipp.

Et 3R-senter må ha kompetanse og legitimitet

Adrian Smith ønsker at alle veterinærer påpeker behovet for økte ressurser til «forsøksdyrsaken», og promoterer samtidig Norecopa som en bærende del av et nytt 3R-senter. Dette er vi skeptiske til. De tendensiøse påstander og de åpenbare feil som frambringes i artikkelen i NVT og i Norecopas preliminære rapport er ikke tillitvekkende. Det vises ingen evne til refleksjon av de underliggende datas begrensninger, og det nøres opp under myter og feilaktige påstander om bruk av dyr i forsøk.

Forfatterens definisjon av forsøk med dyr som «omvendt veterinærmedisin», kan ikke oppfattes som annet enn en fornektelse av bruk av dyr til vitenskapelige formål. Konklusjonene som forfatteren presenterer på sviktende datagrunnlag, vil etter vårt syn ikke bidra positivt til etablering og drift av et 3R-senter i Norge. Et 3R-senter basert på forfatteren sine synspunkter vil i verste fall kunne føre til at Norge havner bakpå i arbeidet med å jobbe for dyrevelferd for forsøksdyr og forbedring av dyreforsøk.

Vi vil fullt ut støtte etablering av et nasjonalt 3R-senter, men det må etableres med et tydelig mandat fra ansvarlige departementer (LMD og NFD). Som i våre naboland (33, 34), bør et slikt senter bestå av et kollegium som i kraft av deres faglige kompetanse og evne til å foreta balanserte vurderinger kan løfte oppgaven med alle de 3R, altså forbedring, reduksjon og alternativer.

Avsluttende kommentar

Avslutningsvis vil vi påpeke at redaksjonen med sin redaksjonelle kommentar slår inn åpne dører når de foreslår et krav om at forsøksdyr bare kan brukes når alle andre alternativer er grundig vurdert og dokumentert. Disse forutsetningene er allerede til stede. Kravet til å utrede alternativer og bare bruke dyr når det er strengt nødvendig, krav om at antall dyr skal vurderes og begrunnes for hvert enkelt forsøk, og krav til at metodene stadig skal forbedres er nedfelt i både norsk og europeisk forsøksdyrregelverk. Dette er etablert praksis, og har vært det i over 25 år.