Helse fra hundens perspektiv

Den fremragende forskeren Dan O´Neill har truffet spikeren på hodet - på tvers av miljøer- når han snakker om noe så grunnleggende som hunders iboende helse. Denne tilnærmingen til helse hos hunder retter søkelyset på hva som bør være minimumskrav til funksjon og helse hos en helt vanlig hund. Det er snakk om helt grunnleggende egenskaper for et godt liv, som for eksempel å puste, blunke, se, lukte og høre. Det er altså ikke snakk om noen superhund - bare en hund. Flere av dagens rasestandarder tillater ikke hunder å være hunder. Hundene er fratatt hale, og dermed normal kommunikasjon. De er fratatt et normalt snuteparti, og dermed pust og temperaturregulering. De er fratatt en kroppsfasong som gjør det mulig å stelle seg. Ikke engang normal søvn (2) kan vår beste venn ta for gitt. De har altså blitt fratatt funksjoner som er avgjørende for et godt hundeliv.

Hundene er ikke slik fra naturens side. De har blitt slik gjennom raseavlen, i et utdatert system som prioriterer rasestandard over helse.

Når en hund ikke lenger er en hund

Hundeavl, slik den foregår i de mest puritanske miljøene, kan sidestilles med ekstreme ideologier. Hundene har ikke tatt dette valget og i naturen ville omfanget av problemene vi ser i raseavlen aldri oppstått. Ideen om rene raser, som i alle andre sammenhenger er kastet på ideologiens skraphaug, lever i beste velgående i rasehundmiljøet. Den store sykdomsbyrden hunder lever med i dag er en konsekvens av dette. Resultatet er at rasehundene i snitt er mye sykere enn blandingshunder (3). Situasjonen for hundene våre er faktisk så dramatisk at innenfor noen raser lever alle individer med syndromer som for mennesker både er sjeldne og som krever omfattende oppfølging av spesialisthelsetjenesten. Et eksempel på dette er Robinow-like syndrom som alle engelske bulldogger i hele verden har (4), men som hos mennesker finnes i færre enn én person blant en million. Flere forskere (5) beskriver nå at hunden, grunnet sin store sykdomsbyrde, er en god modell for å forske på sjeldne lidelser hos mennesker.

Forskningsetisk sett er dette svært problematisk, men det er en annen historie. Menneskets beste venn fødes i hopetall med en avklart aksept for at mange vil få et liv der de altså ikke kan stelle seg, blunke, fordøye mat, sove, puste normalt, leke som normalt eller ha mulighet til å kommunisere normalt med artsfrender. Ett av mange (6) eksempler er rasen mops som nå har fått en helse som er så avvikende at forskere ikke lenger anser rasen som en typisk hund i et helseperspektiv.

Normalisering av alvorlig sykdom

I menneskers higen etter å gjøre rasene mer og mer ekstreme, har noe så grunnleggende som viktigheten av normal helse og normal funksjon for en hund blitt glemt. Alvorlige og smertefulle sykdommer og tilstander har blitt normalisert og ufarliggjort ved bruk av ord som for eksempel «bulldogpust», «schæfergange» og «dachserygg». Alvorlige anatomiske avvik er ikke bare normalisert, de blir til og med skrevet inn i rasestandard og premiert på utstilling. Denne normaliseringen er en stor dyrevelferdstragedie. Er det ikke absurd at ideer om avl fra den portvinsdrikkende viktorianske overklassen i Storbritannia fortsatt får legge begrensninger på hvordan vi forstår og forvalter faget genetikk? Ideer som har blitt til ideologier som opprettholder denne dyrevelferdstragedien er i ferd med å krype inn i både lovverket vårt og den statlige forvaltningen av hundenes liv. Det synes å ikke være grense for hva mennesker kan normalisere.

Ny hundeavlsforskrift

Forskrift om hundeavl vil på et tidspunkt komme på høring. Utkastet som er oversendt Landbruks- og matdepartementet speiler dårlig dommen i hundeavlssaken som Høyesterett avsa høsten 2023. Hundenes rett til iboende helse som i dyrevelferdsloven er omtalt som «dyr skal avles med god funksjon og helse», blir ikke ivaretatt i dette utkastet. En forskrift som ikke virker til sin hensikt, er verdiløs og bør stanses av politikerne fordi det vil resultere i unyttig byråkratisering. Vi har kunnskap og teknologi til å avle friske hunder og det er dette forskriften må baseres på. Det er mer enn 70 år siden bøndene tok et oppgjør med dette skadelige tankegodset. Nå er det på tide at hundene våre kan få nyte godt av tilsvarende vitenskap og teknologi. Mattilsynet på sin side, bør utnytte de mulighetene for effektivisering og automatisering som kommer med bruk av teknologi i hundeavlen. Mennesker har med avl av rasehunder komplisert noe som egentlig burde og kunne vært helt enkelt. La hunder være hunder og ikke rekvisitter i folks liv.