Innledning

Skytebaner er sterkt forurenset med bly (Pb) fra ammunisjon og utgjør en helsefare for dyr, mennesker og miljø (1-3). Konsentrasjonen av bly kan være så høy at grunnen klassifiseres som farlig avfall, det vil si >2500 mg Pb/kg tørrstoff (4,5). Fra Sveits er det beskrevet et tilfelle av akutt blyforgiftning med dødelig utgang på fem storfekalver som beitet på et militært skyteområde der det var brukt blyholdig ammunisjon (6).

På anlegg for sivil baneskyting brukes vanligvis ammunisjon med helmantlet 8,5 g prosjektil i kaliber 6,5x55 der blykjernen veier cirka 5,5 g (7). Bak blinkene er det i de fleste tilfeller en voll av jord eller sand som fanger opp prosjektilene. Skiskytterbaner (Figur 1A) skiller seg fra anlegg for baneskyting på to vesentlige punkter. Det brukes blykuler og blinkene, såkalte selvanvisere, er av metall. Ammunisjonen er kaliber .22LR og blykula veier cirka 2,6 g (8). Ved treff i selvanviseren, pulveriseres prosjektilet og blyfragmenter og blystøv faller ned og blir liggende oppe på underlaget (Figur 1B og 1C). Vi er kjent med ett tilfelle der storfe ble blyforgiftet på en nedlagt skiskytterbane i Vestland fylke i 2015 (9).

Storfe inntar normalt en del jord når de beiter og det er indikasjoner på at kalver liker smaken av bly og tiltrekkes av blyforurensete områder (10). Diende kalver er dessuten mer utsatt for blyforgiftning, dels på grunn av melkedietten og dels fordi unge dyr absorberer bly vesentlig mer effektivt enn voksne (11,12).

Denne artikkelen beskriver en hendelse der en ammekubesetning ble eksponert for bly på en privat skiskytterbane i Innlandet fylke i juli 2024. Fem kalver døde eller ble avlivet og besetningen ble ilagt et langvarig slakteforbud av Mattilsynet.

Hendelsesforløp

Fredag 26.07.

Eieren fant ytterligere en sjuk kalv (nr. 93) som ble fraktet ned til fjøset. Resten av flokken ble flyttet fra utmarksbeite til innmarksbeite rundt gården. Kalv nr. 93 hadde nedsatt allmenntilstand, skar tenner noen ganger og virket tilnærmet blind. Den fikk samme behandling som kalv nr. 87. Kalv nr. 87 levde fortsatt, med betydelig nedsatt allmenntilstand, og hadde nå episoder hvor den stod og presset hodet mot veggen. Basert på totalbildet med tre døde kalver, kliniske tegn på to sjuke kalver og dyrenes opphold på skytebanen, fremstod blyforgiftning som en sannsynlig diagnose. Kelator for behandling var ikke tilgjengelig (13,14). Det ble tatt blodprøver for blyanalyser fra de to sjuke kalvene (nr. 87 og nr. 93) og fra to dyr uten kliniske tegn (ku nr. 78 og kalv nr. 92).

Lørdag 27.07.

Kalv nr. 93 døde i løpet av natten til lørdag. Kalv nr. 87 hadde fortsatt betydelig nedsatt allmenntilstand og ble avlivet. Skytebanen ble inspisert sammen med dyreeier og det ble tatt jordprøver for blyanalyser (Figur 3). Det ble foretatt en feltmessig obduksjon av en av de første selvdøde kalvene. Kalv nr. 93 (selvdød) ble åpnet for uttak av materiale fra nettmage og løpemage. De døde dyrene ble meldt inn til og hentet av Biosirk Norge AS for destruksjon (https://kadaver.biosirk.no/).

Materiale, metoder og resultater

Prøver av fullblod og melk ble tatt i henhold til Tabell 1. Blodprøver ble tatt fra halevenen på voksne dyr og ungdyr og fra halsvenen på kalver (Figur 4). Det ble benyttet sterilt engangsutstyr (0,9x40 mm kanyler) og 4 mL K3EDTA vakuumrør (Vacuette, Greiner Bio-One GmbH, Kremsmünster, Østerrike). Melkeprøver ble tatt i 5 mL sterile polypropylenrør (Sarstedt, Nümbrecht, Tyskland). Prøvene ble analysert ved ALS Scandinavia AB, Luleå, Sverige (https://www.alsglobal.se/) i henhold til publisert metodikk (15,16). Resultatene er gjengitt i Tabell 1. Blykonsentrasjoner i blod- og melkeprøver fra samme individ (N = 9, Tabell 1) korrelerte (R²: 0.95, P < 0,001) (Figur 5). Verdiene ble log-transformert for å nå en normal fordeling og sammenlignet med en Spearman korrelasjon.

I tillegg til prøver av jord/torv, ble det tatt ut én prøve av møkk (antatt fra et voksent individ) bak selvanviseren og materiale fra nettmage og løpe fra kalv nr. 93 (Tabell 2). Prøvene ble samlet i 8 L plastposer (DK International Care AS, Skanderborg, Danmark) og analysert med røntgenfluorescensspektrometri (XRF) ved Perpetuum AS, Tromsø (https://perpetuum.no/). Resultatene er gjengitt i Tabell 2.

Det ble ikke gjort spesifikke funn under feltobduksjonen av den selvdøde kalven. Ved uttak av prøver fra nettmage og løpemage på kalv nr. 93 (prøvenr. 8, 9 og 11, Tabell 2), ble det palpatorisk registrert sandaktige korn i det flytende innholdet.

Prosjektilet i en type kaliber .22LR ammunisjon som er anvendt på skytebanen, Standard Plus (Nammo Scönebeck GmbH, Schönebeck, Tyskland) veier 2,59 g og patronvekten er 3,36 g. Produsenten oppgir at prosjektilet består av bly og antimon. Antimon (Sb) tilsettes for å øke hardheten i blyet og angis å utgjøre cirka 1 % av patronvekten, tilsvarende cirka 1,3 % av prosjektilets masse.

På en annen skiskytterbane ble det tatt bilder for dokumentasjon (Figur 1). Der ble det også samlet opp 20 myntlignende blyskiver som er hovedfragmentet av kulen etter anslaget mot metallet i selvanviseren (Figur 1D). Disse skivene var flate på den ene siden og svakt konkave på den andre, diameteren var cirka 7-8 mm (kuler i kaliber .22LR har en diameter på 5,59 mm) og tykkelsen cirka 1-2 mm. Gjennomsnittlig vekt per skive for 20 veide skiver var 405 mg, noe som utgjør 15,6 % av den opprinnelige kulevekten på 2,59 g.

Diskusjon

Akutt dødelig oral dose av bly for storfekalver er 200-400 mg Pb/kg eller 10-20 g for en kalv på 50 kg (11). I en eldre studie ble det vist at daglig oralt inntak på 2,7 mg Pb/kg hos 9-12 uker gamle kalver på melkediett kan være dødelig på mindre enn 3 uker (17). Dette tilsvarer 135 mg Pb per dag eller inntil cirka 2,8 g Pb i løpet av 3 uker for en kalv på 50 kg.

Giftigheten av inntatt bly avhenger imidlertid i stor grad av hvor finfordelt blyet er. En ren blykule pulveriseres ved anslag mot metall og det meste vil foreligge som støv og svært små fragmenter. I dette vil det også være mange hundre millioner nanopartikler av bly som er så små at de kan passere intakte cellemembraner, inkludert blod-hjernebarrieren (18-20). For rene blykuler vil kulebasis bestå som en utflatet, myntlignende skive (Figur 1D). Hos drøvtyggere vil slike skiver kunne bli liggende på bunnen av nettmage-vom og fungere som en endogen blykilde i lang tid etter et oralt engangsinntak av blyrester. Giftigheten av bly hos storfe er dessuten aldersavhengig. Voksne storfe absorberer bare 2-3 % av inntatt bly mens unge storfe kan absorbere opp til 50 % (11). Diende kalver, på grunn av melkedietten, angis å være særlig utsatt for akutt blyforgiftning og spesielt om de er yngre enn 6 måneder (11,12).

Cowan & Blakley (11) gjennomgikk 525 tilfeller av akutt blyforgiftning på kjøttfe i Canada og fant at gjennomsnittlig blykonsentrasjon i blodet på disse dyrene var 1,33 mg/kg (medianverdi 0,98 mg/kg). Forfatterne oppgir at toksisk grense for bly i blodet hos storfe er 0,35 mg/kg som tilsvarer 365 µg/L. Tettheten av storfeblod er 1,043 (11).

Kalv nr. 87 (avlivet) og kalv nr. 93 (selvdød) hadde svært høye konsentrasjoner av bly i blodet, henholdsvis 1257 og 994 µg/L (Tabell 1). Disse nivåene gir akutt blyforgiftning og er forenlige med observerte kliniske tegn og dødelig utgang. Det er verdt å merke seg at ku nr. 78, som ikke viste kliniske tegn, hadde en blykonsentrasjon i blodet (423 µg/L, Tabell 1) som er høyere enn det Cowan & Blakley (11) angir som grenseverdi for toksisk effekt av bly hos storfe (365 µg/L). Kalv nr. 92, som var antatt frisk, hadde en blodkonsentrasjon på 109 µg/L, som også er svært høyt. Basert på data fra elg (21), vil forventet blykonsentrasjon i blodet hos storfe som beiter i utmark i dette området være < 10 µg/L. Blodprøver tatt 23.08.2024 viste at seks av 21 dyr i besetningen hadde < 10 µg Pb/L blod og disse antas ikke å ha blitt eksponert for bly på skiskytterbanen (Tabell 1).

Det er stor variasjon i rapporterte halveringstider (T_1/2) for bly i blodet hos storfe. I en retrospektiv undersøkelse av 190 bekreftete tilfeller av blyforgiftning hos storfe (rase ikke oppgitt), definert som dyr med blykonsentrasjoner i blodet > 50 µg/L, fant Rumbeiha et al. (22) at T_1/2 (48-2507 dager) varierte både mellom individer i samme besetning og mellom besetninger. Dyrene var 2-20 måneder gamle, ingen ble behandlet og dødeligheten var 18,4 %. I 18 av 19 besetninger var forgiftningskilden blybatterier. Det ble ikke funnet noen kjønns- eller alderstrend, men T_1/2 var kortest i en besetning med lakterende kyr (48-57 dager) og lengst i en besetning med kastrerte oksekalver (143-2507 dager). Kortere T_1/2 hos lakterende dyr skyldes sannsynligvis at bly utskilles via melk. Maksimale blykonsentrasjoner i blodet hos overlevende dyr i seks ulike besetninger varierte fra 270-1030 µg/L. Forfatterne konkluderte med at det er vanskelig å predikere T_1/2 for bly i blodet hos storfe utsatt for tilfeldig blyforgiftning og at blykonsentrasjonen i blodet må monitoreres på individnivå for å hindre at blykontaminerte kjøtt- og melkeprodukter kommer inn i matkjeden. I en annen undersøkelse fant Bischoff et al. (23) at gjennomsnittlig (minimum-maksimum) T_1/2 for bly i blodet hos 44 storfe var 135 (3-577) dager. Dyrene var fra ni besetninger med ulike storferaser (Holstein, Jersey, Angus, Hereford) og kjente forgiftningskilder var blyholdig maling, blybatterier og blyhagl. Den store variasjonen i T_1/2 kan skyldes at noen dyr hadde inntatt større blyfragmenter som ble liggende i nettmage-vom som en endogen blykilde (10). Beregning av T_1/2 i blodet hos drøvtyggere etter et oralt engangsinntak av blyrester, er derfor beheftet med stor usikkerhet.

De fleste dyrene i vår undersøkelse viste en betydelig nedgang i blodkonsentrasjonene av bly fra 5 til 9 uker etter eksponering (Tabell 1). Dette var som forventet siden eksponeringen ble antatt å være en kortvarig engangshendelse. Ytterligere prøver fra seks dyr, tatt 13 og 18 uker etter eksponering, indikerte imidlertid at blyforgiftningen hos disse individene var av kronisk karakter. Vi mener dette skyldes inntak av større blyfragmenter som har blitt liggende i nettmage-vom og som har fortsatt å avgi bly i hele perioden. Beregning av T_1/2 gir derfor ingen mening, verken på besetningsnivå eller individnivå.

Etter oralt inntak og opptak i blodet, lagres bly i organer som lever og nyrer og deretter i beinvev. Hos mennesker er 94 % av kroppens bly lagret i skjelettet og T_1/2 i beinvev er 10-30 år mens T_1/2 i blod bare er 4-5 uker (24). Kinetikken, som følger en såkalt tre-kompartment modell, påvirkes av om eksponeringen er et engangstilfelle eller om blyopptaket skjer over et lengre tidsrom med påfølgende akkumulering i organer og skjelett. Når eksponeringen opphører, vil bly redistribueres fra beinvev til organer og blod og det vil over tid innstilles en likevekt. Bly skilles primært ut med urin og avføring. Hos lakterende dyr kan melk imidlertid være en betydelig ekskresjonsvei fordi bly (Pb²⁺) følger kroppens metabolisme av kalsium (Ca²⁺).

Bischoff et al. (25) undersøkte blykonsentrasjonene i blod og melk i en besetning av rasen Holstein eksponert for bly i fôret. Blykilden var blyhagl i silo av mais høstet på en åker brukt til leirdueskyting i vekstsesongen. Besetning var på mer enn 100 dyr og et mindre antall kyr ble fulgt opp med prøvetaking i opp til 2,5 år. Åtte kyr viste kliniske tegn på blyforgiftning. Én ku, som døde før diagnostisering og som ble obdusert, hadde > 1 kg blyhagl i nettmage-vom. Maksimale blykonsentrasjoner i blod og melk hos enkeltindivider var henholdsvis 1216 og 466 µg/L. Forfatterne fant at sammenhengen mellom konsentrasjonene av bly i melk (y) og blod (x) kunne beskrives som ln y = 3,4 x – 2,21.

Oskarsson et al. (26) monitorerte konsentrasjonene av bly i blod og melk over en periode på 18 uker hos åtte kyr eksponert for bly fra brente blybatterier i inntil 2 dager. Ingen av disse dyrene viste kliniske tegn på akutt blyforgiftning, men åtte andre kyr i besetningen ble akutt syke og ble nødslaktet. To uker etter eksponering var gjennomsnittlig blykonsentrasjon i blod og melk henholdsvis 360 og 80 µg/L hos seks av dyrene. Sammenhengen mellom blykonsentrasjonene i melk (y) og blod (x) var eksponsiell og kunne beskrives som log y = 3,19 x – 2,.36. Blykonsentrasjonen i melk var relativt konstant opp til 200-300 µg Pb/L blod, men steg markant ved høyere blodkonsentrasjoner. T_1/2 for bly i blodet ble estimert til cirka 9 uker.

Figur 5 viser sammenhengen mellom konsentrasjonene av bly i blod og melk i vår undersøkelse. Ved en blodkonsentrasjon på > 100 µg Pb/L kan det forventes at konsentrasjonen av bly i melk overstiger grenseverdien for melk som er 20 µg/kg (28).

To kyr (nr. 74 og nr. 78) i vår undersøkelse hadde relativt høye bly-konsentrasjoner i blodet (henholdsvis 210 og 119 µg/L), men bare moderat forhøyete blykonsentrasjoner i melken (henholdsvis 60 og 21 µg/L) 5 uker etter eksponeringen (Tabell 1). Begge var mødre til selvdøde kalver som det ikke ble tatt blodprøver av. En tredje ku (nr. 237), som også var mor til en selvdød kalv, var ikke eksponert (6 µg Pb/L blod). To kyr, nr. 73 og nr. 235, var heller ikke eksponerte (henholdsvis 5 og 3 µg Pb/L blod), men kalvene deres, nr. 94 og nr. 89, hadde henholdsvis 161 og 288 µg Pb/L blod. Ku nr. 699, mor til kalv nr. 93 som døde etter prøvetaking (994 µg Pb/L blod), hadde lave konsentrasjoner av bly både i blodet (24 µg Pb/L) og melken (< 2 µg Pb/L). Hos brunbjørn er blykonsentrasjonen i blodet hos diende avkom korrelert med mordyrets blykonsentrasjoner i melk og blod (15). I en ammekubesetning kompliseres dette bildet av at kalver også kan die andre kyr enn moren og blykonsentrasjonen i blodet hos kalvene kan derfor ikke forventes å være korrelert med konsentrasjonen av bly i blod eller melk hos moren. I den undersøkte besetningen har mange av kalvene åpenbart blitt direkte eksponerte for blyet på skytebanen, uavhengig av morens eksponeringsstatus.

Det er uklart om og eventuelt hvor lenge kjøtt og organer fra blyeksponerte storfe bør holdes unna matkjeden. Bischoff et al. (27) anbefaler at storfe med blykonsentrasjoner > 25 µg/L blod tilbakeholdes og at lever, nyrer og bein fra alle storfe eksponert for bly tilbakeholdes. Grenseverdier for maksimalt innhold av bly i storfeprodukter, angitt som mg Pb/kg våtvekt, er henholdsvis 0,10 for kjøtt, 0,20 for innmat (organer og blod) og 0,02 for melk (28,29). Mattilsynet ble orientert om hendelsen og fattet følgende vedtak 13.07.2024 (30): «Dyrene i din besetning pålegges slakteforbud på bakgrunn av at de har hatt kontakt med en kjent blykilde i en gitt tidsperiode. Dyr kan sendes til slakt etter prøvetaking, dersom prøvesvar viser at blyinnhold i blod eller melk er så lavt at innholdet i kjøtt havner under grenseverdien for bly i kjøtt. Mattilsynet må motta søknad med vedlagt prøvesvar i god tid før slakt av dyr. Dersom dyr skal selges, må Mattilsynet varsles slik at slakteforbudet kan følges opp hos ny eier. Restriksjonen vil gjelde fra 30. juli 2024 og til den oppheves av Mattilsynet. Årsak til restriksjonen er: Helsefare.» Mattilsynet anvender 0,10 mg Pb/kg blod, tilsvarende cirka 100 µg Pb/L, hos levende dyr som grenseverdi for slakting.

I 2015 ble en flokk på 16 kviger eksponert for bly på en nedlagt skiskytterbane i Vestland fylke (9). Seks av dyrene ble syke, hvorav fire døde og to overlevde etter behandling med kelator. En blodprøve fra ett av de behandlete dyrene viste en blykonsentrasjon på 0,60 mg/kg, tilsvarende cirka 625 µg/L (Hanne Meyer Tveit, personlig meddelelse 2024). Dette er vesentlig høyere enn den angitt toksiske grensen for storfe på 365 µg Pb/L blod (11). Eieren beskrev de kliniske tegnene på de syke dyrene som blindhet med påfølgende panikkreaksjon (9). Ytterligere detaljer er ikke kjent.

Den private skiskytterbanen som var blykilden i hendelsen som beskrives i denne artikkelen, har to selvanvisere og ble anlagt rundt år 2000 (Figur 3). Det er skutt cirka 3000 skudd per år. Årlig deponering av bly har vært cirka 7,5 kg (2,5 g x 3000 skudd) og total deponering gjennom bruksperioden kan være >150 kg. Det er ikke foretatt opprydding på eller fjerning av bly fra skiskytterbanen. Tennsatsen i skiskytterammunisjon inneholder små mengder bly som styfnat (<0,1 % av patronvekten) (Nammo Schönebeck GmbH). Gasser fra avfyrte skudd vil derfor være blyholdige og noe bly vil dessuten frigjøres fra kula når den passerer ut gjennom rifleløpet. Tomhylser som blir liggende igjen på standplassen, inneholder også bly (3). Vind og avrenning kan transportere bly til områdene rundt skiskytterbanen. Hele skiskytterbanen og nærliggende områder vil derfor være sterkt forurenset med bly (Tabell 2).

Renheten av blyet som anvendes til ammunisjon, avhenger av produsent og ammunisjonstype. Blyet i de fleste ammunisjonstyper er tilsatt antimon (Sb) for å øke hardheten. Produsenten av ammunisjonen som er brukt på angjeldende skiskytterbane, angir at blykilden er rent bly, såkalt «virgin lead», som består av 99,5 % Pb, og at tilsatt Sb utgjør cirka 1,3 % av prosjektilmassen (Nammo Schönebeck GmbH). Sb er også toksisk, men giftigheten i metallisk form og i de mengder det her er snakk om, antas å være begrenset (31).

Flere av jordprøvene tatt på skytebanen inneholdt ekstreme konsentrasjoner av bly og ville blitt klassifisert som farlig avfall (> 2500 mg Pb/kg tørrstoff) i henhold til veilederen for helsebaserte tilstandsklasser for forurenset grunn (4) (Tabell 2). Forventet blynivå i uforurenset grunn i dette området er 30 mg Pb/kg (32).

Konklusjon

Ut fra hendelsesforløpet, kliniske tegn på syke dyr, dødelig utgang for fem kalver, konsentrasjoner av bly i blod, melk, mageinnhold og jord og dyrenes GPS-posisjoner, synes det klart at ammekubesetningen ble eksponert for bly på skiskytterbanen. Monitorering av blynivåer i blodet i opptil 4 måneder, viste dessuten at et oralt engangsinntak av blyrester medførte kronisk blyforgiftning hos flere av dyrene. Vi antar dette skyldes inntak av større blyfragmenter som har blitt liggende i nettmage-vom som en endogen blykilde. Flokken har vært under kontinuerlig tilsyn etter hendelsen og ingen av dyrene har vist kliniske tegn på blyforgiftning. Blykonsentrasjonene i blodet tilsier at 6 av 21 prøvetatte dyr ikke ble eksponert for bly (< 10 µg Pb/L blod). Ytterligere 5 dyr anses bare å ha blitt laveksponerte (20-30 µg Pb/L blod) mens resten av de prøvetatte dyrene enten har blitt middels eksponert (40-70 µg Pb/L blod, 3 stk.) eller vesentlig eksponert (> 90 µg/L blod, 7 stk.).

Ethvert blyinntak er helseskadelig (33). Bly er giftig for alle organsystemer og spesielt for sentralnervesystemet under utvikling (34-36). Helseskadene av lavdose-langtidseksponering fra bly hos mennesker er imidlertid ofte subtile og vanskelige å diagnostisere på individnivå, for eksempel reduserte kognitive evner. Hos dyr vil derfor subkliniske effekter av blyeksponering i de fleste tilfeller gå «under radaren».

Dyreeier har hatt løpende dialog med Mattilsynet om slakteforbudet og resultatene fra blodprøveanalysene. Dyreeier har også hatt kontakt med Statsforvalteren som er myndighet for sivile skytebaner og forurenset grunn. Blymengdene som ble påvist på skytebanen representerer en akutt helsefare også for mennesker. Ved bruk av Nofence har dyrene ikke lenger tilgang til skytebanen eller området rundt. Dyreeier har i tillegg sperret av området med elektrisk gjerde og satt opp en varselplakat. Skiskytterbanen er ikke lenger i bruk.

Nofence og tilsvarende teknologi åpner opp for en bedre utnyttelse av beiteressurser i utmark. Tidligere måtte dyreeiere enten la dyrene gå helt fritt eller sette opp fysiske gjerder. Ved bruk av GPS-klaver kan det lages virtuelle stengsler, som for eksempel hindrer dyrene i å komme inn på trafikkerte veier eller jernbaner. Hendelsen med ammekubesetningen viser at bly fra ammunisjon på aktive og nedlagte skytebaner er en ukjent fare for dyr som beiter i utmark. Det finnes cirka 3000 aktive eller nedlagte skytebaner i Norge; tallet inkluderer militære anlegg og 160 aktive skiskytterbaner (2,38). På oppdrag fra Miljødirektoratet foretok Asplan Viak (37) en kartlegging av nedlagte sivile skytebaner og disse skal nå være registrert i Miljødirektoratets offentlige database for grunnforurensing (5). Vi anbefaler at kunnskapen om databasen gjøres kjent for bønder med husdyr som beiter i utmark. Asplan Viaks oversikt er imidlertid mangelfull om denne skal benyttes for å hindre dyr med Nofence eller tilsvarende teknologi i å beite på skytebaner, dels på grunn av lav svarprosent fra kommuner og skytterorganisasjoner, og dels fordi kartleggingen kun gjaldt nedlagte skytebaner. Private skytebaner, som var kilden til blyforgiftningen som beskrives i denne artikkelen, synes ikke å være registrert noe sted. Det er derfor et akutt behov for en nasjonal registrering av alle skytebaner, både aktive og nedlagte.

Etterord

Vi takker veterinær Hanne Meyer Tveit, Kvam Veterinærkontor A/S, som skaffet tilveie analysesvaret fra forgiftningssaken i Vestland fylke 2015.

Sammendrag

Denne artikkelen beskriver en hendelse der en ammekubesetning på 31 dyr ble eksponert for bly (Pb) på en privat skiskytterbane. Fem kalver ble syke og døde eller ble avlivet i løpet av 4-6 dager. Blodkonsentrasjonen hos to av disse kalvene var henholdsvis 1257 og 994 µg Pb/L. Blodprøver tatt 5 uker etter eksponeringen viste at 15 av 21 dyr hadde forhøyete blykonsentrasjoner. Hos sju av dyrene lå konsentrasjonene på eller over Mattilsynets grenseverdi for slaktedyr, 100 µg Pb/L. Blodprøver tatt 9, 13 og 18 uker etter eksponeringen, indikerte at seks av disse individene var kronisk blyforgiftet. Årsaken antas å være inntak av større blyfragmenter som har blitt liggende som en endogen blykilde i nettmage-vom.

Summary

LEAD POISONING OF CATTLE AT A BIATHLON SHOOTING RANGE

This article describes an incident where a herd of suckler cows consisting of 31 animals was exposed to lead (Pb) at a private biathlon shooting range. Five calves died or were euthanised within 4-6 days. Blood concentrations in two of these calves were 1257 and 994 µg Pb/L, respectively. Blood samples taken 5 weeks after exposure showed that 15 of 21 animals had elevated lead concentrations. In seven animals the concentrations were at or above the threshold for slaughtering, 100 µg Pb/L, set by the Norwegian Food Safety Authority. Blood samples taken 9, 13 and 18 weeks after exposure indicated that six of these individuals were chronically lead poisoned. This is assumed to be caused by large lead fragments trapped in the reticulum-rumen as an endogenous source of lead.