Kulturens styrke og blindsoner

Profesjonskultur handler om langt mer enn trivsel eller arbeidsmiljø. Den former hvordan vi tenker, lærer, samarbeider og utøver faget vårt. Derfor fortjener kulturen den samme faglige nysgjerrigheten og kritiske refleksjonen som resten av veterinærmedisinen.

Veterinærprofesjonen bygger på sterke etiske idealer om respekt for dyr, mennesker og miljø. For at disse idealene skal omsettes i praksis, må profesjonskulturen gi rom for trygghet, til å stille spørsmål, stå imot press, delta i meningsbrytning, innrømme feil, be om hjelp og utfordre etablerte sannheter. Slik trygghet er en forutsetning for læring, faglig utvikling og etisk refleksjon.

Profesjonskultur handler også om ansvar: å bidra til at profesjonens verdier utvikles og ivaretas over tid, og å si fra når praksis, strukturer eller tradisjoner ikke lenger er i tråd med dem. En profesjon utvikles ikke bare gjennom forskning og ny kunnskap, men også gjennom kritisk refleksjon, åpen meningsutveksling og etisk mot.

En profesjonskultur forvitrer sjelden fordi noen ønsker å svekke den. Den forvitrer når for mange tenker at den er andres ansvar.

Taushet er også kultur.

En kultur som tåler spørsmål

Profesjonskultur bør ikke forstås som et krav om likhet, men som et felles språk som gjør det mulig å utøve faget sammen på tvers av erfaringer, perspektiver, utdanningsbakgrunner og tradisjoner. I en internasjonal veterinærprofesjon er dette ikke bare et spørsmål om inkludering, det er en forutsetning for faglig utvikling og etisk bærekraft.

Veterinærprofesjonen har alltid utviklet seg gjennom impulser utenfra. Ny forskning, nye behandlingsmetoder og nye perspektiver har gjort faget bedre. Det samme gjelder kulturen. Veterinærer i Norge i dag er utdannet ved universiteter over hele verden og bringer med seg ulike erfaringer, tradisjoner og faglige perspektiver.

En moden profesjonskultur handler derfor ikke om ensartethet, men om evnen til å bruke dette felles språket på tvers av forskjeller.

Måten vi tar imot nye studenter, nyutdannede veterinærer og kolleger med ulike utdanningsbakgrunner på, er en av de tydeligste prøvene på hvor moden profesjonskulturen vår er.

Profesjonskultur er ikke noe vi arver eller kan delegere vekk. Den er noe vi forvalter sammen. Hver generasjon veterinærer har ansvar for å videreføre det som styrker profesjonen, og samtidig ha mot til å utfordre det som ikke lenger gjør det.

Profesjonen vi bygger sammen

Sommerens debatt begynte med et opptaksritual. Kanskje vil den bli husket som en påminnelse om at også en profesjon må undersøke seg selv.

Vi trener systematisk på kirurgiske ferdigheter. Vi trener på diagnostikk. Vi trener på kommunikasjon. Men hvor trener vi på profesjonskultur?

Kanskje er tiden inne for at profesjonskultur blir et fast tema i veterinærutdanningen, på arbeidsplassene, i spesialistutdanningene, i Den norske veterinærforening og i Norsk veterinærtidsskrift. Ikke fordi dagens profesjonskultur er dårlig, men fordi ingen kultur holder seg levende uten vedlikehold.

Ingen veterinær ville stilt en alvorlig diagnose uten først å undersøke pasienten. Den samme faglige nysgjerrigheten bør vi også rette mot oss selv.

For profesjonskultur er ikke noe vi arver. Den er noe vi forvalter. Og den veterinærprofesjonen neste generasjon møter, blir summen av de valgene vi tar i dag.

Det originale utkastet er skrevet i sin helhet av forfatterne. De har brukt KI til å forkorte og kondensere teksten.

Innlegget er signert av:

Marie Innerå, Helene Seljenes Dalum, Arve Nilsen, Magnhild Oust Torske, Alf Seljenes Dalum, Åshild Øritsland Våge, Mari Victoria Walseth Johannesen, Linas Hauge, Jonil Sperstad, Kristin Bjørklund, Elisabeth Blom, Sofie Coucheron Støre, Ernst Otto Ropstad, Elise Fagerås, Bodil Cock, Astrid Mordt, Lene T. Wilkinson, Aurora Isabel Mårds, Ingfried Hallan, Åshild Roaldset, Ine Montgomery Eggja, Katarina Jybe Skivik, Ann Therese Kommedal, Eidbjørg Søreide, Gry Eskeland, Ida Beate Løken, Åslaug G. Vonheim, Åshild Elverland, Mona Therese Wiklund, Elin Grimsrud, Julie Margrete Falken, Margrethe Stølen-Ness, Katarina Storli og Linda Haukenes.