En profesjon blir til sammen

I disse dager begynner et nytt kull veterinærstudenter på veterinærutdanningen. De skal studere fag og lære å bli veterinærer. Samtidig er de på vei inn i en profesjon og en profesjonskultur.

Hva slags profesjon de møter, formes av oss som allerede er en del av den. Jeg opplever at profesjonskulturen vår bygger på et sterkt ansvar for dyrenes helse og velferd, faglig integritet og respekt for vitenskap og kunnskap. Den handler også om å støtte hverandre, dele kunnskap og være stolte av yrket og profesjonens historie.

Sommerens diskusjon om Larvelaget har gitt anledning til å reflektere over denne kulturen. En profesjon må tåle å stille spørsmål ved egne tradisjoner og praksiser. Profesjonskulturen er ikke statisk, men utvikles over tid i takt med både profesjonen og samfunnets forventninger til oss.

Profesjonens faglige og etiske grunnlag kan læres, men profesjonskultur er noe mer. Den utvikles gjennom det vi gjør og hvordan vi møter hverandre. Den må bygges, oppleves og pleies over tid.

Studentene er en viktig del av dette. De arrangerer aktiviteter og forvalter tradisjoner som har vært en del av veterinærstudentenes og profesjonens historie over tid. Vi bør ha tillit til at studentene selv tar ansvar for hvordan aktivitetene gjennomføres og hvordan tradisjonene utvikles. Samtidig må tradisjoner utvikles i takt med tiden og i tråd med de verdiene og etiske forventningene vi har til profesjonen. Det skal være rom for å stille spørsmål og gi innspill, men slike diskusjoner bør først og fremst tas i dialog med dem som faktisk arrangerer og deltar. Dagens studenter har også et ansvar for å ta de nødvendige diskusjonene om egen studentkultur og være gode ambassadører for profesjonen vår. Jeg opplever at studentene våre tar dette ansvaret på alvor, og at de viser et stort engasjement og respekt for både hverandre og profesjonen de er på vei inn i.

Veterinærprofesjonen består av mennesker med ulike bakgrunner og erfaringer, og vi kommer inn i yrket med forskjellige perspektiver på hva det vil si å være veterinær. Derfor trenger vi også arenaer hvor vi kan møtes, dele erfaringer og diskutere hva vi ønsker at profesjonen skal være, og hvordan vår felles profesjonsidentitet utvikles. Det er en viktig del av Veterinærforeningens rolle. Gjennom de mange møteplassene foreningen skaper, får vi anledning til å møtes på tvers av faglige ståsteder, lære av hverandre og utvikle profesjonen videre.

Sommerens andre store veterinær-sak viser også hva profesjonsfellesskapet kan bety i praksis.

Veterinærer i Mattilsynet har over tid meldt om høy arbeidsbelastning og krevende prioriteringer. Når slike erfaringer løftes av tillitsvalgte og Veterinærforeningen, blir det mulig å gjøre noe mer enn at den enkelte veterinær forsøker å håndtere situasjonen alene. Vi kan som fellesskap både ta dem opp med arbeidsgiver og løfte dem videre inn i den politiske diskusjonen. Det var bakgrunnen for Veterinærforeningens møte med Mattilsynets ledelse i juni, og for at problemstillingen senere ble synliggjort offentlig.

Dette er profesjonsfellesskap i praksis. Den enkelte veterinær skal kunne spørre en kollega om råd når en vanskelig faglig situasjon oppstår. En nyutdannet skal kunne møte erfarne kolleger som deler av sin kunnskap. En veterinær som opplever urimelige arbeidsforhold, skal kunne få hjelp til å løfte saken. Og når rammebetingelsene for veterinærens samfunnsoppdrag diskuteres, skal vi kunne opptre som en samlet profesjon med kunnskap og erfaring fra hele bredden av yrket.

Det betyr ikke at vi skal være enige om alt. En levende profesjon trenger ulike perspektiver, kritiske spørsmål og diskusjoner om hva vi bør ta vare på og hva vi bør endre.

Vår felles identitet som veterinærprofesjon formes av oss alle. De nye studentene møter profesjonsfellesskapet for første gang nå. Resten av oss skal ta vare på det, utvikle det videre og sørge for at det rommer oss alle.