Yrke og Organisasjon

Avløpsvann på avveie kan føre til sykdom

– Når vannverk mister opp mot 50 prosent av vannet fra sitt ledningsnett medfører det store tap av inntekter. Men det mest alarmerende er at forurenset vann kan lekke inn i trykkløse vannledninger og medføre sykdom for forbrukerne, sier veterinær Erik Wahl, som er ansatt i Mattilsynet.

Tekst og bilde:
Trond Schieldrop

Testing av spireevne.

Erik har høstet mange lovord nasjonalt og internasjonalt for sitt forskningsarbeid om trygt drikkevann. – Det viktigste studiet var «Trykkløsningprosjektet» hvor vi så i hvilken grad innsug gjennom utette og trykkløse vannledninger medførte økt sykdomsrisiko i berørte husstander. Det ble gjennomført en begrenset studie for Trondheim Vannverk sammen med Næringsmiddelkontrollen. Her fant vi en del sammenhenger som underbygde våre antakelser om at dette var tilfelle. Norsk Vann, som er paraplyorganisasjonen for norske vannverk, fattet interesse for prosjektet. Jeg ble involvert i et større forskningsprosjekt i regi av dem.

Utvidede undersøkelser

– I 2003-2004 var jeg prosjektleder der vi foretok utvidede undersøkelser i 7 norske kommuner. I prosjektet hadde jeg med meg dyktige medarbeidere fra FHI og vannverk. Det ble laget en større studie som fikk internasjonal oppmerksomhet og benyttes fortsatt i vitenskapelige sammenhenger. I 2012 presenterte jeg funnene på en større forskningskongress i USA. Studien viser at det å være tilknyttet et vannverk med trykkfall i vannledninger over en kortere periode, kan medføre oppkast- og diarésykdommer i berørte husstander, forteller Erik.

Høy sannsynlighet for oppkast og diaré

– Vi registrerte at vannverk som utførte reparasjonsarbeid i ledningsnettet, ofte skrudde ned vanntrykket. Konsekvensen var at personer i husstander som drakk vannet her, hadde større sannsynlighet for å få oppkast- og diarésykdom påfølgende uke enn hva tilfeldige kontrollpersoner opplevde. Det var en overhyppighet av folk som ble dårlige som ikke kunne forklares med tilfeldig variasjoner. Det indikerte at trykkløshendelser kunne medføre en helserisiko, sier Erik.

Gjør mye for å unngå trykkløshet

– Funnene i studien har medført at vannverk i Norge og flere andre land gjør mye for å unngå trykkløshet når det utføres vedlikeholdsarbeid i nettet. Oppmerksomheten om lekkasje i vannledningsnettet har vært stor. I utette ledninger er lekkasjetapet på mellom 30 og 50 prosent. Dette medfører store tap av inntekter for vannverkene. Det mest alarmerende er at forurenset vann kan lekke inn i trykkløse vannledninger og medføre sykdom for forbrukerne. I Mattilsynet er vi spesielt opptatt av å unngå slike hendelser, understreker Erik.

Vannet skal være trygt

Årlig forsvinner det mellom 30 til 50 prosent av drikkevannet før det når forbrukerne. I enkelte kommuner er tapet høyere. Målet i drikkevannsforskriften er at vannet skal være trygt. Det er ikke bærekraftig at lekkasjen i enkelte kommuner er på 50 prosent. – Mattilsynet innhenter data fra vannverk og har god oversikt over «ståa» i hvert enkelt anlegg. Det er uheldig både for myndighetene og berørte husstander at lekkasjetapet er så stort. Sammenlikner vi med matsvinn i restauranter, er det store lekkasjetapet av rent vann en samfunnsutfordring. Alle er enig om at vi må redusere matsvinn mens Mattilsynet er mest opptatt av at maten vi spiser er trygg. Det er lite bærekraftig at nærmere 50 prosent av vannet forsvinner i grunnen før det når abonnentene samtidig som det årlig kastes store mengder mat. Hvorfor engasjerer Mattilsynet seg så sterkt i tap av drikkevann? En av årsakene er faren for innlekking av forurenset vann i forbindelse med trykkfall i vannledninger, og at dette medfører helserisiko. Bærekraftprinsippet har en mer sentral plass i drikkevannsforvaltningen enn i matforvaltningen, sier Erik.

Vannledningene er ikke så rene som vi tror

Innvendig er ikke vannledningene alltid like rene som man skulle tro. – De fleste har synlige slimlag og belegg som reduserer gjennomstrømning av vann. Alle forventer at vannet vi drikker fra springen er rent. Går vi på en restaurant godtar vi ikke at det er leppestiftmerker på glasset, sier Erik. Han kan fortelle at undersøkelser slår fast at vannledningene ikke er så rene som vi skulle tro. – Å rense vannledningene innvendig er mer krevende enn å vaske et vannglass per hånd eller i en vaskemaskin. Men dette fratar ikke vannverkenes ansvar for å drive med jevnlig renhold og vedlikehold av ledningsnettet. I dag er det mange tekniske løsninger som gjør dette mulig.

Lekkasjetap

Mange tror lekkasjetap skyldes dårlig ledningsstruktur. Undersøkelser viser at vannledningene ikke har vært oppgradert på titalls år. – Det er en riktig antagelse. Når vi hvert år innhenter data fra vannverk, er de pålagt å innrapportere tekniske forhold i vannledningsnettet. Dette kaller jeg for vannverkenes selvangivelse der de rapporterer inn tilstanden i ledningsnettet, materialvalg og hvor gamle vannledningene er. På landsbasis klarer ikke vannverkene å rehabilitere sitt ledningsnett i samme takt som det forfaller. Årlig skjer det forbedringer men langt fra tilstrekkelig til å holde forfallet i sjakk. I Mattilsynet fører vi tilsyn med tilstanden i ledningsnettet. Planen var å intensivere tilsynet i år, men koronaen satte en stopper for dette arbeidet. Til neste år kommer vi til å intensivere tilsynet hvis koronaen slipper taket, sier Erik.

Bør være en prioritert oppgave

– Rehabilitering og utskiftning av ledningsnettet bør være en prioritert oppgave for vannverkene. Vi stiller krav til at vannverkene har gode rehabiliteringsplaner. Noen vannverk har stabile vannledninger mens andre har ledningsnett som ble lagt i forbindelse med utbyggingen av norske byer på 1960 og 1970-tallet og har dårlig kvalitet. Nettet er i dag modent for utskiftning, påpeker Erik.

Opp til vannverkenes faglige skjønn

– Hvordan kan dere vite at vannledningene er i god eller dårlig forfatning?

– Her har vi begrenset utvalg av felles målestokk å forholde oss til. Til syvende og sist er det opp til vannverkenes eget faglige skjønn å telle antall brudd og lekkasjer med bruk av avansert teknologi, som fjernstyrte kameraer, for å få en god tilstandsrapportering. I noen kommunale vannverk registrerer vi liten politisk forståelse og vilje til å rehabilitere vannledningsnettet, sier Erik, som antar at det ikke er mange ordførere som går til valg på å utbedre vannledningsnettet.

Diffus smitte

– Sprer smitten seg fra avfalls- og til vannledninger snakker vi om diffus smitte hvor det kan være vanskelig å påvise konkrete utbrudd og enkelttilfeller. Vi kan ikke si at Ola og Anne ble syk på grunn av dårlig vannledningsnett mens Kari og Per ble syke fordi de spiste bedervet mat. Slik fungerer det ikke. De siste 6-8 årene har oppmerksomheten om rent drikkevann fått større oppmerksomhet enn for 10-20 år siden.

Mer utbredt i Norge

– Er dette utelukkende et nasjonalt problem eller forekommer tilsvarende hendelser internasjonalt?

– Rapporter tyder på at lekkasjetapet er mer utbredt i Norge enn internasjonalt. En av årsakene at ledningene legges grunt i utlandet. På grunn av utbredt frost- og teleproblematikk vinterstid i Norge, må ledningene legges i dype grøfter. Det innebærer også at det er mest økonomisk forsvarlig å legge avløps- og vannledningene i samme grøft. En kan regne med at avløpsledninger lekker like mye som vannledninger og kan øke sjansen for forurensning. Det er mulig at slike hendelser er mer utbredt i Norge enn andre land. Her har vi ikke gode studier som underbygger slike antagelser. Innlekking fra utette vannledninger er dokumentert i mange studier. I vårt studie benyttet vi en epidemiologisk tilnærmingsmetode der vi spurte om folk hadde blitt syke. Dette var et nybrottsarbeid som heller ikke hadde blitt benyttet internasjonalt. En veterinærs tilnærming til helseepidemiologi er forskjellig fra hvordan en ingeniør angriper problemet.

Utfordringer

– Da vi utførte studien var en del av utfordringen å finne begreper som både ingeniører og vi kunne forenes om. Helsefolk og teknologer satt på hver sin tue og snakket lite sammen. Med min veterinære bakgrunn ønsket jeg å være en brobygger mellom teknologiske og helsefaglige tilnærminger. For veterinærer som jobber med mat- og drikkevannstrygghet kan dette være en utfordring, sier Erik.

Gode tekniske kontroller av ledningsnettet

– Er det trygt å legge avløpsrør i nærheten av vannledninger?

– Som med annen mat- og drikkevannsproduksjon i Norge, er det mange risikofaktorer vi må leve med. Dette er det bred enighet om i fagmiljøet. Grøften bør graves slik at den drenerer bort lekkasje fra avløpsrør. Røret må plasseres nederst i grøfta med god dreneringsmasse slik at vi unngår tilsig til drikkevannsledningen. Det er også viktig at vannverkene følger opp med gode tekniske kontroller av ledningsnettet. Vannverkene må også i størst mulig utstrekning unngå trykkløshet. Skal de reparere et hull i vannledningen kan dette i mange tilfeller gjøres uten å ta trykket helt ned, sier Erik.

Utbedringskostnader på flere hundre milliarder kroner

Utbedring av ledningsnettet er anslått til å koste mer enn å modernisere dagens nettstruktur på over 160 milliarder kroner. – Det er ikke vår oppgave å mene noe om de økonomiske kostnadene med å utbedre ledningsnettet, men vi snakker om store summer. Det er viktig at vannverkene tar tak i dette, og det er en pedagogisk utfordring å få samfunnet (beslutningstakere og politisk ledelse) til å bevilge tilstrekkelig med penger til å utbedre vannledningsnettet. Jeg har enda til gode å se at rehabiliteringen av vannledningsnettet står øverst i et kommunalt valgprogram. Vår oppgave er å belyse problemet ut fra faglige synspunkt. Når en sau eller et storfe slaktes, er det umulig å gi 100 prosent garanti for at det ikke kan komme en tarmbakterie i kjøttet som konsumeres. På mange områder er det umulig å gi sikre garantier. Det samme er tilfellet for drikkevannsforsyningen, sier Erik.

Mindre oppmerksomhet om vannledningssystemene

– At vannledninger er skjult under bakken gjør at oppmerksomheten om dem blir mindre. For oss i Mattilsynet er det lett å trekke paralleller til annen mattrygghet. Det som skjer i et slakteri vet forbrukere lite om. Kanskje er det like greit at de ikke vet det. Hver enkelt virksomhet har ansvaret med å påse at de følger angitte lover og regler. Når det er snakk om offentlige virksomheter er det politisk oppmerksomhet rundt tiltakene. Her kan vi gjerne bidra med vår kunnskap, sier Erik til slutt.