En illusorisk dyrevelferd

Lakseoppdrett langs kysten har utviklet seg til en stor industri som skaper mange arbeidsplasser. Fiskesykdommer har fulgt næringen i hele dens førtiårige historie og fortsatt øker fiskedødeligheten på grunn av virussykdommer, lakselus og produksjonsrelaterte lidelser. Mange metoder og tiltak er blitt brukt for å kontrollere lakselus, men det har vist seg å være svært vanskelig. Fordi lakselusa har utviklet resistens mot medisinene, har oppdretterne tatt i bruk andre metoder som behandling med varmt vann og bruk av rensefisk. Disse metodene er tilsynelatende miljøvennlige og «grønne», men begge gir dårlig fiskevelferd og høy fiskedødelighet.

«Rensefisk» er en samlebetegnelse på leppefisk og rognkjeks som skal spise lakselus festet til laksen. Leppefisken fanges i teiner langs kysten i Sør-Norge og transporteres til brukerstedet, mens rognkjeks oppdrettes for utsetting i merdene. Produksjonen av rognkjeks er nå så stor at den er blitt Norges viktigste oppdrettsfisk etter laksen. Så langt, så bra. Men hva skjer med rensefiskene? Den innrapporterte dødeligheten er på 42 %, men realiteten er at nesten alle dør eller forsvinner uten at oppdretterne er i stand til å gjøre rede for deres skjebne. Leppefisk og rognkjeks blir også syke; pr i dag er det registrert 40 ulike sykdommer hos dem. Fordi rensefiskene ikke kan behandles, dør de av sykdom eller de blir jaget og spist av laks som de var tiltenkt å hjelpe. Resultatet er at nær sagt alle de cirka 50 millioner rensefisk som brukes i norske oppdrettsmerder per år, dør – altså cirka 137 000 rensefisk hver dag!

Nylig publiserte forskere ved Havforskningsinstituttet en artikkel med sammenstilt kunnskap om rensefiskens effektivitet som lusespiser i oppdrettsmerdene. Det er oppsiktsvekkende å lese at effektiviteten i liten grad er dokumentert. Selv om enkelte rensefisk spiser en del lus, viser ulike undersøkelser at de fleste rensefiskene aldri spiser lus. Da er det mildt sagt nedslående å tenke på at norske oppdrettere de siste 10-15 år har brukt flere hundre millioner rensefisk som ikke har spist lus, men som «bare» er blitt utsatt for stress og lidelser med påfølgende død.

Internt i oppdrettsnæringen hevdes det naturligvis at rensefisk reduserer mengden lakselus, ellers ville de jo ikke bli brukt. Men det finnes altså ikke offentlig tilgjengelig kunnskap og forskningsresultater som viser at dette er riktig. Det betyr at norske myndigheter har godkjent bruken av rensefisk i norske oppdrettsanlegg uten at det foreligger et godt kunnskapsgrunnlag for tillatelsen, og enda merkeligere blir det når Mattilsynet hevder at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap til å forby bruken av rensefisk. Skal ikke føre-var-prinsippet brukes når kunnskap mangler?

Det meningsløse forbruket av rensefisk er treffende nok blitt betegnet som «en slavekontrakt med luselønn og dødsgaranti». For vel ti år siden fikk vi en modernisert dyrevelferdslov, og da må vi spørre; hvordan er det mulig å tillate et slikt dyreplageri uten historisk sidestykke i norsk husdyrproduksjon?

Den lov som skal beskytte rensefisken, og for så vidt også laksen, mot lidelser, sykdom og massedød, er dyrevelferdsloven av 2009. Loven har den samme gyldighet for fisk som for pattedyr. Og lovens vernebestemmelser gjelder den enkelte fisk likesom den gjelder sauen i fjøset.

Det er lovens § 3 som først og fremst skal beskytte fisken: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger».

Første setning var ny i loven, og annen setning en skjerpelse i forhold til tidligere lov som omhandlet «fare for unødig lidelse». Nå er påbudet å beskytte mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Når vi med høy grad av sikkerhet kan si at dødeligheten hos rensefisken er nær total, ville denne massakren være ulovlig selv om fisken gjorde god nytte for seg i merdene. Man kan ikke ofre millioner av individer for å sikre bedre inntjening i en næringsvirksomhet. Det er ikke mulig å forstå loven slik at dette er nødvendige «påkjenninger og belastninger». Et tenkt eksempel: Hvis man av kattunger kunne fremstille en vaksine mot en truende sykdom hos storfe, ville man da akseptere drap av tusenvis av kattunger for å begrense sykdommen? Det ville bli et ramaskrik i befolkningen, og noe slikt ville aldri bli gjennomført. Men rensefisken har få talsmenn. Og den har etter loven samme vern som kattungene. Massakren blir desto mer meningsløs når man ikke kan dokumentere at mer enn 10-20 % av rensefisken spiser lakselus, og 80-90 % altså dør uten at den har gjort nytte for seg.

Første setning i § 3 gir den enkelte rensefisk en egenverdi uavhengig av om den har en nyttefunksjon. Denne regelen blir helt uten mening når rensefisken med overlegg sendes rett i døden, endog uten at tiltenkt nytteverdi kan dokumenteres, og i åpenbar strid med lovens formål i § 1 om «fremme… respekt for dyr». Derfor lyder det hult når lovgiveren i forarbeidene skriver: «En vesentlig premiss for [hele] loven er anerkjennelsen av dyrs egenverdi…».

Ser man forarbeidene og lovens vernebestemmelser i lys av den massakre rensefisken utsettes for i oppdrettsmerdene, uten at håndhevende myndighet (Mattilsynet) griper inn med de sanksjoner loven gir adgang til, undergraves lovens autoritet. Den får preg av en festtale, skrevet i en slags begeistringsrus over dyreetikkens hegemoni. Men nå er bakrusen for lengst inntrådt. Og det store trollet er steget frem og tatt makten over etikken: Næringsinteressene. Her, som på så mange andre områder der økologien må vike.

Hva er så veien videre? Bruken av rensefisk må utfases snarest mulig, i alle fall slik den foregår nå. Her må Mattilsynet og eventuelt høyere myndigheter snarest gripe inn. Lakseoppdrettsnæringen må intensivere satsningen på alternative produksjonsmetoder. Og på litt lengre sikt kommer vi neppe utenom overgang til lukkede anlegg i sjøen eller på land. Da vil man samtidig løse mange andre store problemer som næringen sliter med, ikke minst rømninger og avfallsforurensninger langs vår kyst. Finnes det mot hos våre politiske myndigheter til å lede næringen i denne retning, eller skal utsikten til en noe mindre inntjening overstyre alle økologiske og dyrevelferdsmessige mothensyn? Det er mange som venter på svaret her.