Det hender med hender

Arvid Kjeldsen er hygieniker og har i flere tiår vært opptatt av veterinærens plass i samfunnsmedisinen. I lys av koronapandemien stiller han spørsmålet «Hva nå veterinær?» Han etterlyser veterinærenes delaktighet i samfunnsdebatten på feltet. Innlegget stod på trykk i Oppland Arbeiderblad 30. mars 2021.

Vi er alle preget av coronaviruset og dets herjinger over hele verden. Det er ganske paradoksalt at de vi kaller mikroorganismer er blitt våre overmenn. Jeg er fristet til å kalle dem makroorganismer. Disse ørsmå viruspartikler har en enestående evne til å finne nye måter for å kunne leve videre og formere seg, slik alle individer i utgangspunktet er laget for. De muterer til nye varianter og gir nye smittepotensialer og sykdomsbilder. Som veterinærhygieniker er det interessant, men skremmende, å følge med i de utfordringer Covid-19 stiller til helsepersonell og oss selv verden over. Men er dette med sykdom og død på grunn av mikroorganismer noe nytt i historisk perspektiv?

Allerede fra oldtiden kjenner vi tiltak mot dårlig hygiene som ble iverksatt av dem vi kan kalle pionerer i hygieniske forholdsregler. Tiltakene var iverksatt på bakgrunn av lang tids erfaring for å forebygge det vi i dag vil kalle sykdommer og helseproblemer. Det gjaldt alt fra forhold knyttet til maten de spiste og vannet de drakk, til rene personlige hygieniske forholdsregler. For flere tusen år siden var det for eksempel i India egne embedsmenn som skulle føre tilsyn med at slike påbud ble overholdt. 3-4000 år f.Kr hadde babylonerne og assyrerne hygieniske tiltak i form av vannforsyningsanlegg med vannledninger og offentlige bad. Dette for å nevne noen av slike tiltak som vi ville kalt forebyggende. Observasjonene ble gjort uten kunnskaper om bakterier og virus som årsaksfaktorer. Mikroskopet ble først oppfunnet i 1676.

Den antikke hygiene nådde kanskje sitt høydepunkt hos romerne som var flinke organisatorer og var gode læremestre som bragte erfaringene videre til nye generasjoner. De kloakksystemer som de bygget cirka 650 f. Kr, kan sees den dag i dag i Forum Romanum i Roma. Hellenerne la på samme tid og på samme måte stor vekt på helsefremmende tiltak. Legekunstens far Hippokrates (460-377 f.Kr), gjorde omfattende iakttagelser over boligens, luftens, vannets, matens og levemåtens innflytelse på helse. Dette er å sammenligne med det vi i dag ser på som viktig for god helse. Sykdommer som oppstår ved smitteoverføringer fra dyr til menneske kalles zoonoser, og ansees å være en økende trussel mot folkehelsen globalt. Coronaviruset er et slikt smitteagens og covid-19 er en zoonose. I dagens samfunn skjer smittespredningen meget raskt. Innenfor faget epidemiologi brukes derfor uttrykket «One world -One health. Omtrent 75 % av alle nyoppdagede infeksiøse sykdommer som affiserer menneske, er sykdommer av animalsk opprinnelse. Fordi dyrs og menneskers helse henger så nøye sammen, foregår det et utbredt samarbeid over profesjonsgrenser under betegnelsen «En helse». Dette har vi erfart i det året vi har hatt coronaspredning. Vi har blant annet stiftet bekjentskap med både humanmedisiner Espen Rostrup Nakstad fra Helsedirektoratet og veterinærmedisiner Line Vold fra Folkehelseinstituttet.

Når en leser medisinens og hygienens historie ser en at noen av årsakene til de meget høye dødsfall i Europa i middelalderen, nettopp var mangelfull personlig hygiene, mangel på organisert avfallsbehandling og avtredemuligheter i bysamfunnene. Dette førte til de store pestene som omtales som byllepester, for eksempel svartedauen i 1349.

Senere fulgte store epidemier som: kolera, tyfus, dysenteri, tuberkulose og kopper med millioner av dødsfall. Og fra vår tid virusepidemier/pandemier som Spanskesyken, Hong-Kongsyken, Sars, Ebola, Svineinfluensa og nå Covid-19.

Det finnes ennå ikke en spesifikk medisin som kan brukes til å behandle coronasyke mennesker. Hele verden venter i mellomtiden på vaksiner for å kunne gi kroppen antistoffer for å motstå smitte fra Coronaviruset med alle dens mutasjoner. Mange forskere mener at vaksinen alene ikke kan bekjempe pandemien. Nettopp derfor har alle verdens helsemyndigheter satt i verk forebyggende tiltak. Og ett står først på agendaen hos alle – håndhygiene.

Innen mitt fagområde som næringsmiddelhygieniker har uttrykket «Det hender med hender» alltid vært et sentralt tema. I denne sammenheng har jeg ofte brukt min bestemorgenerasjon innsats som forbilde. De hadde opplevd tuberkulosens herjinger og visste at god håndvask og god oppvask med etterfølgende sterilisering, var nødvendig for at familien skulle overleve. Jeg har dristet meg til å si at bestemorkulturen er blitt borte. Oppvasken går unna ved å trykke på en startknapp uten tanke om hva som skjer. Det er et håp om at den tiden vi er inne i, kan gi oss lærdom som vi kan bringe videre til nye generasjoner. Den utstrakte håndhygieneopplæring vi opplever i dag, allerede fra barnehagen av, gir grunn til optimisme.