Åpent menneske

Maria er et åpent menneske som har lært hva vennskap og nære relasjoner betyr. Ikke alt har gått på skinner for Maria og hennes mann som også er veterinær ved NMBU Veterinærhøgskolen. To syke barn krever kontinuerlig oppfølging, omsorg og kjærlighet.

– Det hele blir en balansegang å leve i nuet, planlegge å ta strategiske og fornuftige valg. Det er ikke alltid like lett å finne den riktige balansegangen. I vår tankegang kan vi lett bli for detaljorienterte og strategiske. Å leve her og nå, finne en god balanse mellom å ha det bra og ikke bekymre seg for mye om hva morgendagen bringer, har vært og er en strategi for meg. Samtidig er det lurt å spare penger i banken, tegne forsikringer og gjøre de kjedelige og nødvendige prioriteringene, fordi det lønner seg.

Barndom og oppvekst

Maria vokste opp på et småbruk på Nannestad med typiske 1970-talls foreldre, respatex-møbler, trehvitt panel, stor hage og sauehold, kaniner og katt. Faren hennes var dyrlege, moren lærer og søskenflokken på tre jenter.

– I hele barndommen var jeg sjenert. Kanskje var det med på å forme mitt yrkesvalg fordi jeg bestemte meg tidlig for å ikke jobbe med folk. Min første sommerjobb var i fjøs der jeg fikk være alene med kyrne. Etter hvert gikk sjenansen over og i dag omgås jeg mange mennesker og stortrives med det. Når jeg møter folk som er sjenerte, kan jeg kjenne meg igjen i deres usikkerhet. For meg påvirket hverdagslige hendelser mitt yrkesvalg.

Liker å ha det gøy

– Hva kjennetegner deg som menneske?

– Jeg liker å ha det gøy. Jobben gir meg mange utfordringer og gleder. Som liten likte jeg å leke og å lage ting. Det gjør jeg fortsatt. Før jeg fikk barn hadde jeg mange hobbyer. Nå er det ikke tid til mye mellom familie og jobb.

Maria jobber tre dager i uken som professor og to dager hjemme med kronisk syke barn.

Veterinærutdanning

Maria begynte på Veterinærhøgskolen i 1991 og ble ferdig uteksaminert i 1997.

– Jeg var opptatt av å komme raskest gjennom utdanningen og ha sosial omgang med mine gode studievenner. Uten alt det morsomme vi fant på, ville studiet blitt kjedelig. Siste studieåret fikk jeg større innblikk i den akademiske og praktiske tilnærmingen til faget. Som ferdig utdannet veterinær hadde jeg en del praksisjobber og korte engasjementer, men da det ble utlyst en stipendiatstilling på Veterinærhøgskolen i infeksjonsmedisin, søkte jeg og fikk den. Det var en krevende og lærerik jobb som jeg hadde frem til 2004. Målet var ikke da å bli professor, men etter hvert ble det et naturlig mål.

Doktorgraden var et samarbeidsprosjekt med universitetet i London og Veterinærhøgskolen. Hun var også en periode klinikkveterinær, før hun fra 2005 til 2006 var postdoktor i Sør-Afrika.

Allsidig praksis

I stipendiatstillingen jobbet Maria med sykdommen bovin virusdiaré (BVD). Det er en virussykdom som rammer drøvtyggere, og da primært storfe. Norge gjennomførte for en del år tilbake en systematisk bekjempelse av sykdommen. I postdoktorperioden arbeidet hun med herpessykdommen ondarta katarrfeber.

– I Sør-Afrika fikk jeg generell opplæring i alvorlige sykdommer som vi ikke har i Norge. Selv om forskningsprosjektet ble ganske mislykket på grunn av metodeproblemer og mangel på materiale, ble det rom for nettverksbygging. Jeg lærte mye om forskning og fag, som jeg har dratt nytte av senere.

Forskjellige arbeidsroller

Da Maria kom tilbake til Norge var hun gravid og ventet sitt første barn. Hun søkte og fikk fast stilling som 1. amanuensis i infeksjonsmedisin på Veterinærhøgskolen.

– Det snakkes så mye om midlertidige stillinger i akademia og jeg var midlertidig ansatt frem til fast ansettelse. Da ble jeg mer engasjert i overordnete problemstillinger og ikke kun i oppgavene jeg ble tildelt der og da. Hele tiden har jeg vært tilknyttet produksjonsdyrklinikken, men i forskjellige arbeidsroller. Jeg har vært stipendiat, klinikkveterinær, postdoktor, 1. amanuensis og nå professor. For meg har det ikke vært ensformig å være på samme sted, fordi jeg har hatt forskjellige oppgaver og roller.

Veterinær dugnad

– Trenger vi professorer og hvorfor skal noen bli det?

– Svaret på det første spørsmålet er at vi er et lite og det eneste veterinære fagmiljøet i landet. Har vi behov for et slikt miljø? Studentene kunne jo tatt tilsvarende utdanning i andre land. Er det verdt å ha veterinærutdanning i Norge når vi er så små og sårbare? Personlig mener jeg det er meget viktig. Vi må ha et akademisk miljø for å kunne ha god veterinærutdanning der primærfokus er norske forhold og dyrefauna. Samtidig må vi bidra i den veterinære dugnaden med andre nasjoner for å innhente ny kunnskap. Vi kan ikke forvente at andre land, som har dårligere økonomi enn oss, skal bære lasset. For det andre er det ikke slik at internasjonal litteratur nødvendigvis er overførbart til oss. Det krever at vi kjenner våre forhold godt, og dessuten er flinke til å evaluere forskning og vurdere relevans for oss, sier Maria. Hun kan fortelle at dette er noe studentene lærer i doktorgradsutdanningen og er en forutsetning for å bli en god forsker.

– Alt av forskningsmateriell er i dag tilgjengelig på nett, men å navigere i denne jungelen og forstå hva som er relevant eller ikke, er krevende. For eksempel på mitt fagfelt hvor smittestatus er forskjellig fra land til land. Norge har ikke de samme infeksjonssykdommene som i andre land. Det skyldes at vi har en god nasjonal smittevernberedskap og lite import av dyr. Vi har et desentralisert fagmiljø som kjenner forholdene til fingerspissene. Ser vi på all litteratur som produseres i verden er vårt bidrag lite, men viktig for å dekke våre nasjonale behov.

Dedikert og motivert

– Skal du bli professor må du være dedikert og motivert. NMBU Veterinærhøgskolen er avhengig av slike eksperter på sine fagfelt. Jeg kjenner mange professorer som har forskjellig faglig tilnærming. Mange har en indre motivasjon og brenner for sitt arbeid. Du må trives med prosjektbasert forskning uten klart definerte fasitsvar. Når du sender inn en forskersøknad eller en artikkel, kan du få kjipe tilbakemeldinger på alt fra dårlig design til metode. Du har kanskje lagt ned mye arbeid i å finne på noe lurt. Får du beskjed om at alt var bortkastet og fortjener ikke midler, kan det ta knekken på selv den mest hardbarkede. Men slik er nå en gang systemet. Får du dårlige tilbakemeldinger kan det virke demotiverende. Da er det viktig å ha et godt arbeidsmiljø som støtter deg i tykt og tynt slik at du raskt kan legge det kjipe bak deg og ta fatt på nye forskningsoppgaver. Det er viktig å ha noen å dele både oppturer og nedturer med. Trygge samarbeidsforhold der man sammen kan bearbeide og helst le av nedturene, tror jeg er viktig å etablere.

Ingen opphøyet person

Maria er en ung professor, som kan være rollemodell for yngre kvinnelige veterinærer.

– Som nyansatt stipendiat så også jeg opp til professorer. Den gang, som nå, var det stort sett eldre menn som bekledde slike stillinger. De hadde sin egen stil og en faglig fremtoning som ikke var naturlig for meg å kopiere. Som klinikkveterinær kavet jeg mye i begynnelsen fordi jeg ikke forsto hvordan jeg skulle utfylle rollen. Samtidig hadde jeg ingen jeg kunne identifiserte meg med. Det var også skummelt, ubehagelig og stressende å undervise studenter i kliniske fag og forklare sykdomskasus på en levende ku. Det gikk noen år før jeg følte meg avslappet i en slik undervisningssituasjon. Nå syns jeg det er gøy.

Utrolig bra arbeidsgiver

På spørsmål om Veterinærhøgskolen som arbeidsgiver har lagt forholdene godt til rette slik at Maria kunne være deler av arbeidstida hos barna, svarer hun:

– Jeg er veldig klar over at jeg er i en historisk og geografisk utrolig spesiell situasjon. Ikke noe annet land i verden gir deg mulighet til å være 40 prosent hjemme med syke barn samtidig som du søker opprykk til professor. Professorer jobber ikke deltid, ihvertfall ikke av slike grunner. Det er eksepsjonelt bra. NMBU Veterinærhøgskolen har dessuten vært en god arbeidsgiver der jeg har fått lov til å kombinere dette på en god måte. Når det har buttet på hjemme, har det vært godt å komme på arbeid. Det er godt å ha gode hverdagskolleger. Jobben er på mange måter mitt fristed og jeg er takknemlig for støtte og tilrettelegging i miljøet der.

Flere kvinnelige professorer

– Hvordan kan Veterinærhøgskolen legge forholdene til rette for at flere jenter blir professorer?

– Tidligere var det utelukkende et mannsdominert yrke. Nå har en del kvinner kommet i slike posisjoner, men fortsatt er det en overrepresentasjon av mannlige professorer. Vi har unge kvinner som vurderer en slik yrkeskarriere, men de trenger faglig og moralsk oppbacking for å nå sine mål. Og de trenger i større grad enn menn å bli gjort oppmerksom på at å bli professor kan være et realistisk mål. Det vil de fleste kvinner ikke tenke, og ihvertfall ikke si høyt. Som nyansatt 1. amanuensis søkte jeg om interne stipendiatmidler. Søknaden var ikke særlig godt bearbeidet, men jeg fikk midlene og prosjektet ble bra og bidro til at jeg kom igang med kompetansebygging for meg selv også. Det er viktig å backe dem opp slik at det første prosjektet blir en suksess. Vi må tørre å slippe folk til, gi dem tillit, rom og ikke se dem over skuldrene, men ha full tiltro til at de klarer seg, påpeker Maria.

Hvordan blir du professor?

– Hvordan blir du professor og hva gjør du?

– Du kan enten søke en stilling som professor (professorat) eller om personlig opprykk fra 1. amanuensis. Det er de samme kravene som gjelder uansett. Du blir vurdert ut fra forskningsmengden du har levert i tillegg til kvalitet, bredde, spissing og undervisningskompetanse inkludert veiledning. Også lederkompetanse og at du har generert forskningsmidler, nettverks- og kontaktbygging er viktige kriterier. Som professor i for eksempel et klinisk miljø må du dokumentere din kliniske kompetanse.

Liten forskjell

– Rollene som 1. amanuensis eller professor er tilnærmelsesvis identiske i vårt system. Forskjellen er liten og som professor har jeg akkurat de samme oppgavene som en 1. amanuensis. Utad vet de fleste hva en professortittel innebærer mens det kan være mer uklart hva en 1. amanuensis gjør. Personlig spiller denne rolledelingen lite for meg fordi jeg jobber med akkurat det samme, på samme måte. Skal jeg presentere meg overfor andre fagmiljøer som professor i infeksjonsmedisin skjønner de fleste hva det innebærer.

– Både som førsteamanuensis og professor er undervisningsoppgavene viktig, sier Maria.

– Det utgjør både halvparten av stillingen, og er like viktig som forskning i evalueringen av professorkompetanse. Jeg har brukt mye tid på å prøve ulike pedagogiske måter i klinikk og teoretisk undervisning gjennom årene.

– Å tilegne seg teoretisk kunnskap er en ensom og selvstendig prosess som skjer inne i hodet til hver enkelt av oss, og noe vi selv må ta ansvar for. Det har ingen mening å detaljstyre læringen.

Inspirere og gjøre faget interessant

– Min oppgave er å inspirere studenter og gjøre faget interessant og forståelig slik at de oppnår god læring. De må fange opp prosessene selv og gjøre dem realiserbare. Min oppgave er å rydde opp i problemer som kan oppstå. Får jeg studentene til å forstå at det er et system i galskapen, har jeg oppnådd noe med læringsprosessen, sier Maria, som mener vi bør bli mindre fakta, og mer konseptorienterte i undervisningen.

Vi må lære oss å se sammenhenger

– Jeg intervjuer ofte studenter og spør dem hvorfor de vil bli stipendiater. Nesten ingen sier at de vil bli forskere. De fleste trekker frem faglig fordypning som det viktigste. Jeg var kanskje slik selv også, men begynner du å grave deg ned i dybden, oppdager du raskt at du ikke trenger å gå for langt ned i «sårskorpa» før du oppdager hva en ikke vet. Gjennom å fordype og spesialisere deg utvides horisonten og gjør at du lettere forstår sammenhengene. Her kan det åpne seg et hav av usikkerheter, men også av aha-opplevelser for de som er mottakelige, påpeker Maria.

Flunkende nytt veterinærbygg

Hun er overbevist om at flyttingen fra gamle og nedslitte lokaler på Adamstua til flunkende nytt veterinærbygg på Ås blir kjempebra.

– Når alle brikker er falt på plass, får vi en arbeidsplass for dagens og morgendagens veterinærmedisin. Jeg har drevet mye med smitteforsøk og lokalene på Adamstua var lite egnet for det. På Ås kan vi drive med forskningsarbeid i verdensklasse. Her er det veterinærmedisinske utstyret så moderne at det vil ta tid før vi er innkjørte.

Dype sår som tar lang tid å lege

Maria og familien bor i nærheten av det rasutsatte området på Gjerdrum som krevde 10 menneskeliv i julehøytiden. På spørsmål om det har satt sitt preg på lokalmiljøet, svarer Maria:

– Selvsagt har det det og vi er alle glade for at alle savnede er funnet. Rasområdet, som har ligget der som et gapende sår, går nå fra å være et åsted til et opprydningsområde. Det betyr mye for alle som bor her. Over 1000 mennesker ble evakuert fra sine hjem og mange har i etterkant opplevd store traumer og sliter tungt. Det vil ta lang tid før lokalsamfunnet kommer tilbake til normalen. Når vi står her ved rasområdet, får du et godt inntrykk av ødeleggelsene. I den øverste rasskorpa tyter det frem vann- og avløpsrør, mens nede i rasgropa ligger sønderknuste hus- og bygningsrester. Det gjør noe med deg når du står her og ser alle ødeleggelsene, sier en beveget Maria til slutt.