Innledning

Flått er vanlige ektoparasitter, og kan overføre både virus, bakterier og parasitter til sine vertsdyr mens de suger blod (2). Mange dyrearter fungerer også som reservoar for en eller flere mikrober, og kan i sin tur smitte flåtten (3). Sammensetningen av vertsdyr i et område vil derfor ha stor betydning for hvilke patogener flåtten er infisert med. Om flere flått suger blod på samme dyr kan smittestoff også overføres fra flått til flått uten at vertsdyret selv blir infisert (4). Enkelte agens kan også overføres fra hunnflåtten til hennes egg (5). Skogflåtten Ixodes ricinus (Figur 1) er den viktigste vektoren for flåttbåren sykdom hos mennesker og dyr i Europa. Denne flåttarten er en «generalist», det vil si at den suger blod fra et vidt spekter av vertsdyr. I tillegg til katter og hunder som er fokuset for denne studien, kan I. ricinus også suge blod fra andre pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr (6) (Figur 2).

Norge utgjør deler av den nordlige grensen for hvor skogflåtten kan leve, og her finnes flåtten hovedsakelig i kystområdene fra Østfold til Brønnøysund. Nyere studier indikerer at skogflåtten har utvidet sin geografiske utbredelse, slik at den nå finnes både lenger nord og lenger opp i høyden enn tidligere, i tillegg til at flåttbestanden har økt (7-10). Det er flere årsaker til dette, deriblant klima- endringer og gjengroing av kulturlandskap, som begge kan føre til bedre lokale levevilkår for flåtten (6). Det er svært tids- og ressurs- *krevende å undersøke flåttens utbredelses- område og prevalens av ulike patogener på forskjellige steder direkte. Dette arbeidet kan gjøres betydelig enklere ved å benytte vokterdyr (sentinel animals); for eksempel kan man undersøke og/eller overvåke flåttens geografiske utbredelsesområde ved å under- søke forekomsten av flått på kjæledyr, husdyr eller dyr felt under jakt. Flått kan plukkes fra dyr og analyseres for infeksjon, eller seroprevalensen kan undersøkes i dyr for å kunne si noe om tilstedeværelsen av patogener i et gitt område (11).

En velkjent flåttbåren bakteriegruppe er Borrelia burgdorferi sensu lato som er vidt utbredt i flåttbelastede områder i Norge (12-14). Denne gruppen inkluderer de genotypene som kan gi Lyme borreliose (LB), den viktigste humane flåttbårne sykdommen i Europa når det gjelder insidens og oppmerksomhet (15). Allerede i 1996 ble seroprevalens for B. burgdorferi undersøkt hos hunder i Sør-Norge, og 27 % (40/149) av hundene var seropositive (16). I motsetning til hos mennesker er infeksjon med B. burgdorferi sensu lato hos katt og hund ansett som en mild og selvbegrensende infeksjon, da de fleste seropositive dyr ikke viser kliniske tegn på sykdom (17). I 2018 ble det utgitt en oppdatert versjon av ACVIM Small Animal Consensus Statement om borreliose hos hund og katt (17). Jäderlund et al. (18) har utgitt et resyme av artikkelen med kommentarer tilpasset situasjonen i Norge. Her konkluderer de med behov for ytterligere forskning for å bekrefte eller avkrefte borreliose hos hunder og katter som følge av infeksjon med andre genotyper enn B. burgdorferi sensu stricto, som er den vanligst forekommende genotypen i USA hvor flere studier er utført.

Nylig ble B. miyamotoi, den eneste flåttbårne bakterien i gruppen tilbakefallsfeber (relapsing fever) Borrelia, og Rickettsia helvetica, en bakterie i gruppen flekkfeber (spotted fever group) Rickettsiae, påvist i skogflått i Norge. Andel infiserte flått varierte noe fra sted til sted, men det ble funnet en lav prevalens av begge patogener i infisert flått; < 2 % var infisert med B. miyamotoi og ≤ 5 % var infisert med R. helvetica (19-21). Til tross for at både B. miyamotoi og R. helvetica er påvist i skogflått i Norge, er det så langt ikke registrert sykdomstilfeller verken hos mennesker eller dyr. Det er ukjent hvorvidt fravær av sykdomstilfeller i Norge skyldes manglende diagnostikk eller rapportering av tilfeller, eller tilstedeværelsen av mindre patogene subtyper av bakteriene. Den kliniske betydningen av disse bakteriene for katter og hunder er også ukjent.

I tillegg til å gi informasjon om hvor i landet det er risiko for flåttbitt, kan analyser av flått som er samlet inn fra hunder og katter også gi informasjon om eventuelle patogener i dyrenes nærområde. Målet for denne studien var å undersøke prevalens og genotyper av den vanlig forekommende B. burgdorferi sensu lato, samt forekomst av de mer sjeldne B. miyamotoi og R. helvetica, i flått plukket fra katt og hund i Norge.

Materiale og metoder

Resultater

Diskusjon

I denne studien ble 532 fastbitte flått plukket fra katter og hunder fra syv fylker i Norge; Agder (n=186), Møre og Romsdal (n=30), Nordland (n=110), Rogaland (n=15), Vestfold og Telemark (n=14), Vestland (n=11) og Viken (n=166). 173/186 flått fra Agder ble innsamlet på Randesund dyreklinikk i Kristiansand, mens de øvrige (359/532) ble samlet inn av medlemmer i Norsk Lyme Borreliose-Forening (NLBF). Det er lite sannsynlig at antallet flått innsendt fra ulike fylker reflekterer flåttmengden i de ulike fylkene (9, 10, 23). Det kan være at i områder med høy flåttbelastning er man så «vant til» at dyrene får flått på seg at dette ikke tillegges stor oppmerksomhet, eventuelt at dyrene i større grad behandles med flåttmiddel og derved får færre flåttbitt.

Innsamlede flått ble analysert for B. burgdorferi sensu lato, B. miyamotoi og R. helvetica. En relativt høy andel flått (16,4 %) var som ventet smittet med B. burgdorferi sensu lato. I vertssøkende flått innsamlet fra vegetasjonen varierer prevalensen av infeksjon fra sted til sted, men i gjennomsnitt finnes bakterien i omtrent 25 % av flått (12-14). Den noe lavere prevalensen i flått plukket fra katter og hunder kan indikere at disse dyrene ikke fungerer som reservoar for bakteriene. I 5,8 % av de infiserte flått ble genotypen B. spielmanii påvist. Denne varianten ble nylig påvist for første gang i Norge (20). I vår studie ble bakterien detektert både i Agder, Vestfold og Telemark og i Nordland, noe som indikerer at genotypen er vidt utbredt i Norge. Det er så vidt vi vet ikke rapportert sykdom hos katt eller hund etter infeksjon med denne genotypen, men B. spielmanii er tidligere påvist i erythema migrans hos mennesker og antas å kunne gi human borreliose (24).

B. miyamotoi ble påvist i 4,6 % av flått innsamlet i Agder og i Vestfold og Telemark. Dette er noe høyere enn hva som er påvist i vertssøkende flått tidligere (< 2 %) (19, 20). Årsaken til dette kan være tilfeldig, men en studie fra USA har tidligere indikert at katter kan fungere som reservoar for B. miyamotoi (25). Forfatterne vektla imidlertid at ytterligere undersøkelser var nødvendige for å bekrefte eller avkrefte dette. På den annen side ble ikke R. helvetica påvist i noen av de innsamlede flått, noe som sannsynligvis skyldes at prevalensen av denne bakterien er lav i vertssøkende flått i Norge (≤ 5 %) (20, 21).

Hunder og katter kan være viktige vertsdyr for flåtten og bidra til å holde flåttbestanden oppe også i områder med mangel på andre store vertsdyr (26). Denne studien viser at hunder og katter i stor grad kan bidra til sirkulasjonen av flått og patogener, og også ta disse med seg hjem. Fastbitt flått blir på dyret til den er fullsugd, mens eventuelle flått i pelsen kan krype over til kjæledyrets eier. Det vil dermed være en risiko for flåttbitt også for personer som ikke oppsøker skog og mark. I tillegg til at den fysiske nærheten mellom hund/katt og eier kan utgjøre en risiko for eieren, har vi ansvar for helsen til våre husdyr, og studien demonstrerer viktigheten av å beskytte husdyr mot flåttbitt. Prevalensen av patogener i de innsamlede flått viser at katter og hunder i høy grad er utsatt for infeksjon med Borrelia spp., ikke bare i Sør-Norge men også i områder av landet med lavere flåttbestand.

Sammendrag

Flåttbårne infeksjoner kan forårsake sykdom i mennesker så vel som i deres husdyr. For å undersøke prevalensen av bakteriene Borrelia burgdorferi sensu lato, B. miyamotoi og Rickettsia helvetica, ble det gjennomført en undersøkelse av skogflått (Ixodes ricinus) som ble fjernet fra katter og hunder på én dyreklinikk og av dyreeiere. Totalt ble 532 flått innsamlet og smitte ble påvist i 16,4 % (87/532) av disse. Katter og hunder er utsatt for flåttbitt og derved for flåttbårne infeksjoner. Tiltak for å unngå bitt, samt rask fjerning av både fastbitte flått samt flått i pelsen er viktig, og bør utføres også for å beskytte menneskene som hunden og katten bor sammen med.

Engelsk tittel: Pathogens in ticks collected from cats and dogs in Norway