Bli med på kunnskapsdugnaden
.jpg)
Redaktør i Norsk veterinærtidsskrift
Fortellingen om hvordan to immunorganer hos laksefisk ble oppdaget av tre medarbeidere ved faggruppeanatomi ved NMBU Veterinærhøgskolen (side 344) er et godt eksempel på kunnskapsutvikling i veterinærfaget. Nye funn kan gjøres selv innen anatomien som er en av de eldste fagdisipliner innen medisinen. Det gjelder til og med på arter som har vært forsket grundig på gjennom flere år med særlig vekt på immunsystemet, slik som laksefisk.
Kunnskapsdeling er viktig, både om det som går bra og motsatt. Målet med den nyopprettede fiskevelferdsprisen (side 364), innstiftet av tidsskriftet Norsk Fiskeoppdrett og Fiskevelferdsforumet, og med en sentral veterinær som initiativtaker, er nettopp å motivere til økt innsats for fiskevelferden. Dette er svært viktig når det gjelder utprøving av nye metoder og nytt utstyr som tas i bruk i oppdrettsanleggene. Målet må være å unngå at samme feil blir gjort flere ganger.
Ny kunnskap om klassisk skrapesjuke hos lam er dokumentert i en nylig avlagt doktorgrad ved NMBU Veterinærhøgskolen, Institutt for produksjonsdyrmedisin (side 366). Funn viser at unge lam som var svært mottakelige for sykdommen, gjennomgikk en meget kort inkubasjonstid og en rask utvikling av alvorlig skrapesjuke. Studien viser at sykdommen førte til en akutt immunreaksjon fra det medfødte immunsystemet.
Dyrehelserapporten, utgitt av Veterinærinstituttet, (side 376) har som mål å gi et samlet overblikk og en årlig oppdatering for dyrehelse- og velferd, smittsomme sykdommer hos tradisjonelle produksjonsdyr, kjæledyr, hest, samt kamelider og vilt. Nå inviterer Veterinærinstituttet deg til å komme med innspill og synspunkter til hvordan den kan bli enda bedre neste år.
Å dele av sin kunnskap til det veterinære miljøet er et kjennetegn ved veterinæren som er portrettert i denne utgaven (side 368). Gjennom et 40-årig arbeidsliv som praktiker, forsker og embetsmann har han bidratt til utvikling både på det veterinærfaglige området og i samfunnet.
Historien om den første nordmannen som tok veterinærutdanning i Norge, det skjedde i 1848, lenge før Norges veterinærhøgskole så dagens lys, er verdt å merke seg (side 340). Denne veterinæren skrev den første, norske håndboka for veterinærer, «Forsøg til Norsk Dyrlægebog, letfattelig Anviisning til at lære at kjende, forebygge og helbrede de almindeligste Huusdyrsygdomme», utgitt i 1849.
Nå er veterinærlegenden hedret med en minnestein, 142 år etter sin død. Han fortjener stor takk for å ha vært med å starte den veterinære kunnskapsdugnaden i Norge.