Reflektert jubilant

29. mai fylte Gudbrand 80 år. Det er en reflektert jubilant som har beina godt plantet på jorda. Med sin fortellerkunst og en god porsjon humor, klarer han å skape engasjement. Koronareglene gjorde at feiringa skjedde med kun nærmeste familie.

Kongen utnevnte 19. september 2007 Gudbrand til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for «innsats for offentlig forvaltning».

Vokste opp på solsiden av Fåvang

Gudbrand vokste opp på en middels stor gård på solsida i Fåvang i Ringebu kommune i Innlandet. Foreldrene drev et gardsbruk på 110 mål med både melkekyr, geit, sau og gris.

– Far ville ikke ha traktor og pløyde jorda med hest frem til 1953. Melkemaskin hadde vi heller ikke. Far var en dyktig husdyrbruker og drev også med hesteavl. Ofte gikk jeg og tumlet for meg selv og hadde godt selskap i dyra. Før og etter skolen var jeg med på gardsarbeid og fikk til nød lov til å besøke tanta mi på Lillehammer et par ganger i året. Oppveksten påvirket på mange måter mitt utdanningsvalg som veterinær, selv om fars største ønske var at jeg skulle bli lærer.

Fjøslukta laget en egen eim

Gudbrand gjør et tilbakeblikk på oppveksten fra fjøsstell, klesdrakt til skolemiljø.

– Om vinteren var plagget vadmelsnikkers. På garden var foreldrene mine glade for hjelp med melking og fôring om morgenen, før jeg trasket tre kilometer sørover til Nord-Fåvang skole. Fjøslukta, som laget en egen eim i klasserommet utover dagen, tenkte vi elever ikke så mye på. Jeg var mer plaget av at leggene mine under den vide nikkersen var så tynne. Dette trass i mine solide «rosahosso» der knappen øverst var forankret i en strikk som igjen gikk gjennom et hull i de lange underbuksene før de tok sitt utspring i «livet». Det var et styr hver gang jeg besøkte utedoen. Men det var disse tynne beina da! Langs etter skoleveien passet jeg på, så langt det lot seg gjøre, å gå bak jentene. Da kunne de ikke se hvor spinkle undersåtter jeg hadde.

Landsgymnas på Vinstra

Etter barneskolen ble det landsgymnas på Vinstra.

– Overgangen var stor fra mitt univers som kun begrenset seg til hjemplassen og gardsarbeidet. På landsgymnaset fikk jeg såpass gode karakterer at jeg kom inn på Veterinærhøgskolen i Oslo. På gymnaset leste vi Det store spelet med Per Bufast, Fuglane og Is-slottet av den «alvorssame» forfatteren Tarjei Vesaas. Alt på nynorsk. I Oslo, som nybakt student, traff jeg mange hyggelige medstudenter på mitt kull. Noen av disse hadde en replikk og «frekkhet» som overgikk min egen. Var jeg en «bonde i byen»? Rektor på Veterinærhøgskolen forlangte at vi skulle legge bak oss «drengstugumålet», rense neglene og barbere oss daglig. Det var oppdragende for folk fra landsbygda, men dette med å legge om språket likte jeg dårlig.

La grunnlaget for karriereløpet

Gudbrand begynte på Veterinærhøgskolen i 1960 og var ferdig utdannet dyrlege jula 1965.

– Veterinærutdanningen passet meg godt og dannet grunnlaget for min videre yrkeskarriere. Etter endt utdannelse var jeg ett år (1966) i veterinærpraksis som assistent hos den lokale distriktsveterinæren i Førde. Det var travel praksis og et enormt arbeidspress. På en og samme dag utførte jeg fire keisersnitt på sau før middag. Jeg følte etter hvert at den teoretiske kunnskapen gikk i glemmeboka, og jeg lurte på om dette skulle vare resten av min 40-års yrkesaktive periode. Etter en nøye vurdering ga jeg meg som praktiserende veterinær. Jeg luktet på egen praksis i hjemkommunen Ringebu, men så dukket generalsekretær Svein Kvaløy i Veterinærforeningen opp og oppfordret meg til å søke laboratoriestilling i Harstad. Påsken 1967 kom jeg med hurtigruta fra Trondheim til Harstad med bilen surret fast på skipsdekket. For en opplevelse det var å komme seilende inn Vågsfjorden omgitt av majestetisk nordnorsk natur. Kona mi Brit med barn kom etter til Harstad midt i mai. Hun skulle komme med rutefly til Bardufoss, men veien var stengt i Kanebogen på grunn av telehiv. I stedet måtte hun ta sjøfly fra Bodø til Harstad. Fra 1967–1971 var jeg vitenskapelig konsulent ved Statens veterinære laboratorium for Nord-Norge der jeg primært jobbet med jurbetennelser hos ku. Parasittproblemer hos rein var også en utfordring vi la mye flid i.

– Det var ikke overflod av boliger i Harstad. Vi kjøpte og flyttet inn i et nytt Selvaag rekkehus på Bergseng til den nette sum av 10 000 kroner. Da vi forlot Harstad i 1971, fikk vi 15 000 kroner for boligen. Naturen i Harstad var storslagen med Solifjellet, Melaafjellet, Appelsinhaugen, Aunfjellet og Nupen som vakre kontraster. Minner for livet.

Ekspedisjonssjef med betydelig ansvar

Etter oppholdet i Harstad jobbet Gudbrand ett år som amanuensis ved Norges veterinærhøgskole og deretter som veterinærinspektør i Landbruksdepartementet i 1973 og 1974. Fra 1974–1989 var han ansatt ved Veterinærinstituttet. I 1982 tok han doktorgrad (dr.med.vet.) i veterinærmedisin. Etter ett snaut års opphold i USA ble han utnevnt til veterinærdirektør i Landbruksdepartementet fra 1990. Etter omorganisering for å øke søkelyset på matkvalitet – fra jord til bord - ble Gudbrand ekspedisjonssjef i samme departement fra 1998–2006, en stilling han bekledde til han gikk av med pensjon i en alder av 65 år.

Nysgjerrig og utadvendt

Gudbrand er åpenhjertig, sosial og nysgjerrig som menneske. Disse egenskapene var viktige i hans virke som embetsmann.

– I Gudbrandsdalen skal du helst være beskjeden og stillfaren og følge leveregelen «Å nei det trur e itt no på», eller «det veit itte e». Som menneske er jeg mer utadvendt, men kan også være stille og tilbaketrukket. På sætra vår i Skåbu, arvet av svigerforeldrene, kan jeg slappe av, nyte naturen og høre på et yrende fugleliv. Det gir ro i sjela.

Nye faglige dimensjoner

Forskningsarbeidet på slutten av 1970- og begynnelsen av 80-tallet ga Gudbrand ny faglig innsikt med sterkere vekt på dyrevelferd.

– Det var mye jurbetennelse (mastitt) på storfe. Vi så på sammenhengen mellom jurhelsa til ku og miljøet (fjøsene) der dyrene levde. Jeg ble mer og mer opptatt av miljøbetingede sykdommer hos storfe. Mye av forskningsarbeidet som jeg og mine kolleger nedla her, førte til konkrete krav til hvordan husdyrrom skulle utformes gjennom Forskrifter for hold av storfe. I dag har husdyra fått det bedre og flere bønder har investert i lausdriftfjøs der dyra kan gå fritt, sosialisere seg og finne sin plass i flokken. I dag er det et myndighetskrav å ha et godt dyrehold. Mitt inntrykk er at næringa er blitt flinkere til å ivareta dyrevelferd og dyrehelse, selv om det finnes noen som ødelegger for andre slik vi nylig har sett på TV.

Kamp om matmakta

Utviklingen av Mattilsynet som kontrollorgan for matvarekjedene regnes som en av Gudbrands særlige fortjenester. Tilsynet ble etablert i 2004 og var en sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn samt Fiskeridirektoratets sjømatkontroll og 89 kommunale næringsmiddeltilsyn.

– Vi måtte ha en klar strategi for utviklingen av tilsynet. På slutten av forrige århundre var det åtte departementer som kjempet om «matmakta». Fiskeri, helse, landbruk, nærings- og utenriksdepartementene knivet om matkontrollen. Etter hvert som oppdrettsnæringa ble en dominerende aktør, fikk Fiskeridepartementet større makt. Helse- og omsorgsdepartementet på sin side hadde ansvaret for bearbeidede produkter. Sykdomsutbrudd i Europa og kugalskap i England, var viktige drivere for å etablere ett tilsyn som dekket hele matkjeden. Det gjaldt både for matproduksjon på land som i vann, og det gjaldt både kvaliteten på maten og velferden hos dyrene. Det var krevende å overbevise statsrådene om helkjedetenkningen. Ingen av dem ville gi fra seg makt. På slutten av 1990-tallet ble det laget mange utkast til regjeringsnotater før ansvarsfordelingen mellom berørte departementer falt på plass.

Besparelser

– Da Mattilsynet ble etablert, mente vi at det var mulig å spare 10 prosent hvert av de neste fem årene. I praksis var det snakk om titalls millioner spart hvert år. Mitt inntrykk er at Mattilsynet ble en suksess med høy tillit hos både forbrukerne og næringene. Med en så stor organisasjon og bredt ansvarsområdet, vil det likevel alltid dukke opp eksempler på saksbehandling som kunne vært gjort bedre. Vi fikk avklart rollene til de berørte departementene, etablert skiller mellom faglig, forvaltningsmessig og politisk ansvar. Dette, og full åpenhet om hva de enkelte aktørene mener, er helt avgjørende for at myndighetene skal ha tillit hos borgerne. Handteringen av korona i disse dager er et lignende eksempel i så måte.

Manglende vilje

Etter at Gudbrand gikk av som pensjonist jobbet han over en treårsperiode med kolleger i Uganda med tilsvarende problemstillinger.

– Vi forsøkte å etablere et tilsvarende tilsyn og regelverk i Uganda som i Norge, som skulle gi Uganda adgang til betalingsdyktige markeder. Det lot seg ikke gjøre. Ingen av statsrådene var villig til å fatte de nødvendige politiske vedtakene om ansvarsfordelingen seg imellom.

Menneskelige egenskaper

På spørsmål om arbeidsfordelingen mellom embetsverket og politikerne, svarer Gudbrand:

– Det er selvfølgelig statsråden som har det siste ordet. Før beslutningen tas, er det likevel avgjørende at embetsverket har gitt statsråden all relevant informasjon. Menneskelige egenskaper, hos både byråkrater og statsråder, er avgjørende for å få en god prosess og gode beslutninger. Jeg har jobbet for sju statsråder. Generelt må en si, med noe variasjon selvfølgelig, at disse var knakende gode til å ta poengene. De oppfattet sakene raskt og presenterte argumentene på en overbevisende måte i Stortinget.

– Det var jevnt over et godt samspill mellom statsråden og embetsverket. Vi ville statsrådene vel og de ville det beste for oss. Vi har et ekstremt lojalt embetsverk her i landet. Den dagen Kåre Gjønnes i KrF gikk av som landbruksminister og vi fikk inn en ny AP-statsråd, ble politikken til KrF lagt bort. Vi måtte lese oss opp på programmet til den nye regjeringen. – Vår oppgave er ikke å forme politikken, men komme med gode forslag, som statsråden kan gjøre seg nytte av i utforming av regjeringens politikk, mener Gudbrand.

Veterinæravtalen

– Arbeidet med Veterinæravtalen pågikk, mer og mindre, over flere år. Hele det strenge importregimet måtte legges om. Prinsippene ble snudd opp ned. Før var alt forbudt. Importøren måte søke i hvert tilfelle og tillatelse ble gitt på vilkår. Med EØS-avtalen ble alt tillatt, men på vilkår. Vilkåret er at varen, eller dyret, skal tilfredsstille den helse- og kvalitetsstandard som våre nasjonale produkter og dyr har. Derfor ble det iverksatt et storstilt overvåkings- og kontrollprogram for å dokumentere våre egne standarder. Av Stortingsproposisjonen nr. 6 (1998-1999) fremgår det at den samlede satsingen på overvåking- og kontrollprogrammer (OK-programmer), bygging av grensekontrollstasjoner og noen mindre forhold beløp seg til drøyt 70 millioner kroner, midler Stortinget bevilget, sier Gudbrand.

– Den 6. november 1998 ble proposisjonen fremlagt for Kongen i Statsråd. Ministrene fra Sp sluttet seg ikke til tilrådningen til Kongen og Stortinget. Dissens i regjeringen er en sjelden hendelse i vårt parlamentariske styresett. Uenigheten både blant politikere og borgerne kom tydelig til uttrykk. Hvordan skulle dette gå? Og hvordan har det gått, spør Gudbrand.

– Den 3. november 2000 oppnevnte tre fagstatsråder i den nye regjeringen, ledet av Jens Stoltenberg, en arbeidsgruppe for å evaluere situasjonen etter Veterinæravtalen slik Stortinget hadde bedt om i sitt vedtak. Konklusjonen var: «Alt i alt synes det ikke til denne tid å ha vært en tydelig endring i risikoen for zoonoser fra tida før Veterinæravtalen ble inngått». Gruppa påpekte at tida var knapp etter at avtalen var inngått og anbefalte ny evaluering om tre-fem år.

– Først i 2012 ble den såkalte Europautredningen lagt frem, et arbeid som ble ledet av professor Fredrik Sejersted. Her sto det: «Generelt har den norske tilnærmingen til EUs regler om mat og veterinære forhold gått greit. De dystre spådommene fra debatten i 1998 har på tolv år ikke slått til. Sett i forhold til reglenes omfang og betydning har det vært svært lite konflikter». Og her kan det vel legges til at dette har gått bra til tross for at Mattilsynet alene forvalter cirka 40 prosent av rettsaktene i EØS-avtalen, påpeker Gudbrand.

Profesjonskoder

Da Mattilsynet ble etablert i 2004, ønsket Den norske veterinærforening (DNV) å beholde veterinære profesjonskoder/stillingstitler. Dette kolliderte med ønsket til de øvrige organisasjonene om en samordning. DNV og Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD ble ikke enige om saken, og den endte derfor med en avgjørelse i Statens lønnsnemnd den 17. desember 2003. DNV fikk ikke gjennomslag for sitt ønske.

– Det tror jeg gjorde vondt for DNV og veterinærene, sier Gudbrand, som understreker at ingen av fagdepartementene tok del i disse forhandlingene.

– Resultatet ble at Mattilsynet fikk fire etatsspesifikke koder - inspektør, førsteinspektør, seniorinspektør og distriktssjef.

Rivende maktkamp

– Har EØS- og Veterinæravtalen ført til at deler av matpolitikken er blitt storpolitikk og ført til heftige debatter om «makt og styring rundt matfatet»?

– Det var en maktkamp mellom de aktuelle statsrådene i skiftende regjeringer. Helseministeren ønsket å ha styringen over de ferdige matvarene, mens fiskeriministeren ikke ville ha noen innblanding på sitt felt. Landbruksministeren satt egentlig med de sterkeste kortene i og med at dette departementet hadde best utbygget kontrollapparat for hele verdikjeden. Likevel, det var en revirkamp som varte over flere år. Embetsverket, primært på ekspedisjonssjefnivå, forsøkte å oppnå enighet om ansvarsfordelingen. Tonen var stort sett god, trass i steile fronter. Først den 18. juni 2001 ble regjeringen enige om prinsippene og ansvarsfordelingen for et samlet tilsyn. Derfra startet etableringen av Mattilsynet. Arbeidet ble lagt til en egen prosjektorganisasjon ledet av assisterende fylkesmann Oddbjørn Nordset.

Fantastisk nybygg og forskningsmiljø

– Hvilke tanker gjør du deg om morgendagens veterinærmedisinske utdannelse og veterinærene?

–De får et fantastisk nybygg og forskningsmiljø på Ås. Jeg ser med stor interesse på kjønnsfordelingen mellom nye veterinærer og interessen for smådyr og produksjonsdyr. Jeg stiller meg spørsmål om produksjonsdyreiere vil få den hjelpen de trenger. Vi må i enda sterkere grad over på flokkmedisin og mindre individbehandling. Vi må også i større grad analysere hvordan miljøegenskaper virker inn og sørge for forebyggende tiltak der det trengs.

– Hvordan vil samfunnsutviklingen påvirke veterinærmedisin og veterinærer?

– Utviklingen i oppdrettsnæringen blir en driver. Jordbrukspolitikken og strukturen i landbruket og husdyrbruket vil også påvirke utviklingen. Etterspørselen etter veterinære tjenester blir svært forskjellig fra den tiden jeg var ute i veterinær praksis midt på 1960-tallet.

Samspillet mellom natur og dyr

– Hvilken hendelse har gjort skjellsettende inntrykk på deg i ditt yrkesliv?

– Det var den gang jeg fulgte en reinsdyrflokk i Kautokeino over to år og der det var opp mot 50 prosents dødelighet på kalvene første leveåret på grunn av parasittsykdommer og skrale beiter. Her så jeg tydelig hvordan samspillet mellom natur og dyr hang sammen. Jeg fikk være med en samefamilie som flyttet sin reinflokk fra Kautokeino, ned Reisadalen, til Kågen og til sommerbeitene på Arnøya. Dette var en opplevelse som sitter i meg så lenge jeg lever. Tenk på hvilken interessant kultur og for noen flotte mennesker de er, sier Gudbrand med ettertrykk.

– Men dyra har det tøft – i perioder.

Nytt veterinærkraftsenter

– Du har gjort en kjempejobb i den siste utgaven av Norsk Veterinærhistorisk Selskap Årbok 2020 og fått flere til å skrive om veterinærvesenets lange linjer og flyttingen fra Adamstua til Ås. Hvilke tanker har du gjort deg om det nye veterinærkraftsenteret for Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet?

– Jeg er blitt så gammel at jeg husker når de flyttet Veterinærhøg-skolen fra Stockholm til Uppsala. Det nye veterinærbygget på Ås har alle forutsetninger for å bli et nytt kraftsenter, men, som i Sverige, vil det ta tid før alle brikker har falt på plass. Når det er sagt, føler jeg meg trygg på at mange dyktige medarbeidere vil bidra til at norsk veterinærmedisin fortsatt vil finne sin plass i førersetet også i framtida.

Veien videre

– Hvor går veien videre for en så engasjert 80-åring som deler av sin kunnskap til det veterinære miljøet og samfunnet ellers?

– Jeg prøver hele tiden å holde meg i virksomhet både åndelig og fysisk. Jeg kjeder meg fort, men det er ikke vanskelig å finne på noe morsomt og interessant å gjøre. Som redaktør for årboken til Norsk Veterinærhistorisk Selskap, opplever jeg både trekk fra studietida og fra yrkeslivet på nytt. Og ikke minst får jeg kontakt med en rekke hyggelige kolleger. Det er et morsomt og givende verv som holder de små grå i vigør. Ut over det jobber jeg med bokprosjekter av mer privat karakter, sier Gudbrand til slutt.