1. Nye retningslinjer fra EU

I 2020 kom EU-kommisjonens plattform for dyrevelferd med nye retningslinjer for hundeavl (1). Disse retningslinjene beskriver blant annet:

• bruk av estimerte avlsverdier både i valg av avlsdyr og som informasjon til valpekjøper.

• begge foreldre må kunne pare naturlig, og ingen tvangsparinger må forekomme.

• Inseminering kan kun brukes i svært spesielle tilfeller og skal alltid utføres av veterinær.

• veterinær må utstede helseattest med en vurdering om hunden egner seg for bruk i avl eller ikke.

• om valper fødes med ekstreme eksteriørtrekk eller atferd som vil føre til redusert livskvalitet skal både foreldrene og valpene ekskluderes fra avl.

• innavlsgraden bør overvåkes nøye på rasenivå.

Ot.prop.nr. 15 (2008–2009) klargjør i sitt hovedinnhold at dyrevelferdsloven skal kunne tolkes i lys av samfunnets til enhver tid gjeldende etiske normer for dyrehold og på den måten være aktuell også i et lengre tidsperspektiv (2). Vi må med andre ord regne med at de tydelige føringene fra EU også får betydning i Norge.

2. Forskning på slektskap

Danika Bannasch og hennes forskergruppe ved UC Davies publiserte nylig en artikkel som viser at slektskapet innad i mange raser på verdensbasis er urovekkende høyt (3). Resultatene fra denne artikkelen har biologen og vitenskapsbloggeren Carol Beuchat illustrert i Figur 1 (4). Det er verd å merke seg at forfatteren av artikkelen spesifikt presiserer at «The heterozygosity values were obtained from worldwide sample collection centered in the Scandinavian countries». Det fremkommer av studien at en rekke raser har slektskap som overskrider 40 % innavlsgrad og at omtrent halvparten har innavlsgrad på 25 % eller mer. Dette betyr at flere av hunderasene våre nå er mer innavlet enn utrydningstruede ville dyr. Norsk Kennel Klubs database Dogweb opererer med helt andre mål for slektskap. Dette skyldes i all hovedsak at innavlsgraden nullstilles ved import av hund fra utlandet og at innavlsgraden kun blir beregnet basert på få generasjoner og ikke fra da stambøkene ble lukket (5). I denne sammenheng er det de vitenskapelige studiene som må regnes å være fasit på hundenes slektskap.

Fikserte gener er gener som det bare finnes en kopi av i hele populasjonen. Alle individer i rasen regnes altså å være homozygot for genet. Når slike fikserte gener predisponerer for sykdom, resulterer dette i at man ikke kan avle bort de sykdomsbringende genene uten å krysse inn en hund fra en annen rase. Engelsk bulldog har flere fikserte gener som blant annet predisponerer for kort snute, BOAS, bredt ansikt og malformerte ryggvirvler (6-8). De siste hundre årenes sterke seleksjon for en stadig kortere snute og bredere skalle har altså resultert i en svært høy frekvens av genvarianter assosiert med hodemorfologi. Fikserte gener og høyt slektskap innad i en rase, gir redusert mulighet for avlsframgang, og dermed mindre effektive eller til og med nytteløse helseprogrammer. Ved høyt slektskap øker også risikoen for at nye arvelige lidelser oppstår.

Genetikk som fagfelt bruker helt andre metoder enn det kliniske veterinærer vanligvis er kjent med. Innen populasjonsgenetikken er det snakk om å ha kontroll på innavlsøkning, bruk av helhetlig helsedata, effektiv populasjonsstørrelse, registering av data om lynne og funksjon, bruk av genomisk seleksjon (9), avlsverdier (10) og mye annet som veterinærer flest ikke har kunnskap om. Genetikere greier ved hjelp av sine teknologiske verktøy å få viktig informasjon om et avlsdyr konsolidert ned til estimerte avlsverdier.

3. Genetikere som rådgivere

Genetikk er et fagfelt som har gjennomgått en rivende utvikling både med tanke på datateknologi, genteknologi og pris. Tester som tidligere var umulig å utføre blir nå utført i stor skala, nesten uten at vi er klar over det. I dag kan forskere gjøre studier på norske hunder uten at noen i Norge er involvert. Dette skjer fordi mange oppdrettere sender biologisk materiale til de store genselskapene, slik som EMBARK og MyDogDNA. Materialet som blir sendt inn kan deretter brukes av forskere på andre siden av jordkloden. Kunnskapen fra slike studier blir ikke nødvendigvis publisert i tidsskrifter som veterinærer vanligvis leser, men i sin yrkesutøvelse må det likevel forventes at veterinærene har kjennskap til denne kunnskapen.

De fleste sykdommer er komplekst nedarvet der flere gener, gjerne også i samspill med miljøet er avgjørende for om sykdommen kommer til uttrykk. For disse sykdommene, altså de aller fleste, er det estimerte avlsverdier som er rett verktøy. I denne sammenheng er det overflødig å kommentere at verken veterinærer eller lekpersoner uten nødvendig verktøy og uten genetisk kompetanse vil kunne drive godt avlsarbeid i lukkede og genetisk utfordrede populasjoner, slik som hunderasene våre er.

Valg av avlsdyr, antall dyr som skal brukes i avl, tidspunkt for å starte kryssavlsprosjekter, gjennomføring av kryssavlsprosjekter, prioritering av sykdommer til helseprogrammene, evaluering av helseprogrammenes effekt, utføring av genomiske studier, beregning av estimerte avlsverdier for lynne, helse og egenskaper til bruk i valg av avlsdyr og som informasjon til valpekjøper krever at genetikere med kompetanse på nettopp dette, veileder hundeavlen og veterinærenes rolle i avlsarbeidet.

4. Helseprogrammer

Dersom det skal igangsettes et helsescreeningprogram med tanke på å bedre helsen i populasjon er det mange hensyn å ta. For det første er det umulig å vite hvilke sykdommer som skal prioriteres over andre sykdommer, om man ikke har tilgang på helhetlig helsedata fra populasjonen. Det viser seg at flere av helseprogrammene som eksisterer innenfor de ulike rasene i dag ikke fungerer som tiltenkt (11) og at den vitenskapelige basisen for valg av tester er mangelfull. Evaluering av avlsprogrammenes effekt synes å være uteglemt i de fleste tilfeller. Noen av helseprogrammene er til og med utformet slik at de øker sannsynligheten for at rasen får økt frekvensen av alvorlige arvelige lidelser.

5. Epidemiologiske studier på helse hos rasehunder

To store studier har sammenlignet rasehunders helse med helsen til blandingshunder. Den ene studien som har analysert 152 ulike simpelt nedarvede recessive sykdommer på over 100 000 hunder viser at det er 2,7 ganger (altså 270 %) så stor sannsynlighet for at en rasehund lider av en simpel recessiv arvelig sykdom sammenlignet med en blandingshund (12). Den andre studien, der man har studert sykehistorien til 27 000 hunder, fant man at 10 ulike arvelige sykdommer var mer prevalent hos rasehunder enn hos blandingshunder, men at korsbåndskade var vanligere hos blandingshunder (13). For de resterende sykdommene som ble studert her fant man ingen forskjell på blandingshunder og rasehunder. Det betyr ikke at raseavlen skal avsluttes, men at raseavlen har en lang vei å gå når det gjelder å bedre hundenes helse.

I løpet av våren 2022 har det kommet en rekke epidemiologiske studier fra den store helsedatabasen VetCompass i England. I disse studiene har man funnet at enkelte rasers helse avviker kraftig fra gjennomsnittet og at noen raser har mange ganger så stor sjanse for å bli rammet av gitte sykdommer sammenlignet med andre (14). Disse rasene er unormale i et helseperspektiv. Det har også framkommet at gjennomsnittlig levealder til flere raser går ned, og verst er situasjonen for rasen fransk bulldog som i snitt nå kun blir 4,5 år (15).

6. Helsedata i Norge

Det norske diagnoseregisteret, Pyramidion, er rullet ut i stor skala i Norge (16). Pyramidion er fullintegrert i en rekke journalsystemer. Her blir diagnoser fra over 400 norske smådyrklinikker overført sømløst og i sanntid. Til sammen finnes det millioner av diagnoser som i dag ikke brukes i avlen, men som burde blitt brukt som bakgrunn for å lage avlsprogrammer basert på en vitenskapelig tilnærming. Veterinærer gjør en viktig jobb når de skriver diagnoser, også når disse regnes som rasetypiske. Denne informasjonen er viktig for å gi et riktig bilde av helsetilstanden hos norske hunder. Dette kan for eksempel gjelde underbitt, feilstilte tenner, hudfolder, inngrodd hale, pusteproblemer, øyeproblemer med mer- altså rasetypiske feil. Svært mange av disse diagnosene registreres aldri- nettopp fordi de regnes som typiske for rasen.

Selskapet Aninova (et datterselskap av Nordsvin) har utviklet et databaseverktøy (Biotail) for å støtte hundeavlen (17). Aninova driver med forskning på hundeavl og har nærings PhD innen hundeavl som en del av sin aktivitet. Mye av infrastrukturen for å få til hundeavl basert på moderne prinsipper, er med andre ord tilgjengelig for hundeavlen og det finnes fagfolk som er oppdatert på dette.

7. Kan hundeavlen endres?

I 2019 beskrev dyrevelferdsforsker og sekretær i Rådet for Dyreetikk, Kristian Ellingsen-Dalskau, dagens hundeavl slik på trykk i Nationen (18): «Avlen utføres av lekfolk, uten verktøy som felles databaser for helseregistreringer og eksteriørtrekk. Avlen drives med andre ord med bind for øynene.»

Det er mye som gjør at måten vi avler hund må revurderes, og at verktøy slik som slektskapsanalyse med geonomiske studier og estimerte avlsverdier basert på massedata bør brukes som basis i avlen og som utgangspunkt for et hvert helseprogram.

Veterinærene kan være med å påvirke denne endringen. Endring kan skje gjennom veterinærenes organer, ved at disse for eksempel stiller krav til at alle helseprogrammer skal ha en vitenskapelig tilnærming med fokus på rasens helhetlige helseproblemer og dens iboende potensiale for avlsframgang.

Endring kan også skje ved deltagelse i politiske prosesser. Det forventes at forslag om forskrift ved avl av hund kommer på høring i løpet av året (19). Veterinærer, som dyrenes advokat, har en gyllen mulighet til å tale hundenes sak, og bidra til å løse det største dyrevelferdsproblemet vi har på hunder i dag.