«Eggmysteriet»

I Disney-klassikeren «Lost in the Andes» («Eggmysteriet» på norsk) tegnet av legendariske Carl Barks og utgitt i 1949 blir Donald Duck og hans tre nevøer Ole, Dole og Doffen sendt med en vitenskapelig ekspedisjon til Peru for å finne opphavet til noen mystiske firkantede egg (3). Som fjerde assisterende vaktmester ved Andeby Naturvitenskapelige Museum har Donald kommet i skade for å slippe en antatt firkantet stein i gulvet hvorved denne knuser og viser seg å være et egg. Disse firkantede eggene vet man ikke hvor stammer fra ettersom de tilhørende papirer gikk tapt under Chicagos brann i 1871. Analyser av eggeskallet foretatt av en tverrfaglig sammensatt gruppe fremragende forskere i Andeby (Fig. 1) viser imidlertid at de må stamme fra et sted «høyt oppe i Andesfjellene».

Biologi

Det kan innledningsvis være nyttig å dvele litt ved de biologiske og psykososiale sider ved Donald Duck. Som fenomen tør han være velkjent for de fleste som en kolerisk and i matrosdress med kort lunte og stort pågangsmot, men hva slags and er egentlig Donald? Ut fra nebbets fasong er det nærliggende å tenke seg at han må tilhøre gruppen gressender (Anatini). Denne gruppen består av mange slekter og kjennetegnes ved sin butte nebbfasong og at de vanligvis ikke dykker etter føde. Donald har imidlertid opp gjennom årene hatt mange ulike jobber som kan gi oss et hint om noe annet. Ved flere anledninger har han nemlig operert som dykker, både på dypt og grunt vann. En illustrasjon der Donald forbereder seg på et dykk tydeliggjør dette (Fig. 2). Vi må derfor kunne gå ut ifra at han ikke er en gressand, men snarere tilhører gruppen dykkender (Mergini) der blant annet laksand og siland hører hjemme. Noen dykkender er fiskespisende og har spisst nebb, mens andre, som kvinand og ærfugl, har en buttere nebbfasong som passer bedre med Donalds kontrafei (4). Hos Donald er rostrilongitudekvotienten (nebblengden delt på hodehøyden når hodet er sett rett fra siden) noe variabel, men er i de beste Barks-historiene cirka 1.2.

De fleste dykkender har en mørk eller fargerik fjærdrakt, mens Donald er helt hvit. Det er derfor ikke urealistisk å anta at han kan være en domestisert variant fra husdyrbruksfakultetet ved Duckburg Agricultural University (DAU) i Calisota, USA. Vi må også kunne gå ut ifra at Donald ikke har oppstått på tegnebrettet, men at han faktisk er klekket fra et egg og derfor oppfyller biogenesens lov: Omne vivum ex ovo, det vil si Alt levende (kommer) fra et egg, som de eldre lesere vil huske ble prediket av professor Henrik Edland ved Norges veterinærhøgskole (NVH).

Her er det maktpåliggende å dvele ved firkantformen på de mystiske eggene som var bakgrunnen for ekspedisjonen. Flere fuglearter som hekker i fuglefjell langs Norges kyst, legger egg som er spisse i den ene enden og butte i den andre, noe som medfører at om de settes i bevegelse, vil de rulle i ring (Fig. 3). Dette hindrer utforrulling og knusning og anses for å representere en utviklingsmessig tilpasning til artens levevis i et steinhardt og stupbratt miljø. Den firkantede formen på eggene som ble antatt å stamme fra Andesfjellene kan likeledes ses på som en total beskyttelse mot knusning ettersom firkantegg overhodet ikke kan rulle. Man kan si at den evolusjonsmessige tilpasning i Andes hva angår eggutforming bokstavelig talt er bragt til nye høyder, og det er slett ikke utenkelig at også dette momentet inngikk i totalvurderingen når den tverrfaglige forskergruppen i Andeby anså Andesfjellene som firkanteggenes mest sannsynlige opphavssted.

Til Peru

Ekspedisjonen med båt til Peru utvikler seg ikke som planlagt, blant annet på grunn av konsum av medbragte firkantegg som åpenbart har overskredet holdbarhetsfristen med meget god margin. Skipslegen stiller den interessante diagnosen «ptosis i ptarmene» på både ekspedisjonslederen professor Balzasar von Arkiv og Donald. Dette er en sykdom vi ikke kan erindre å ha lært noe om i fjørfepatologi, ei heller i kurs om næringsmiddelbårne sykdommer. Det viser seg at Donald restituerer raskere enn professoren og hans assistenter, og det hele ender med at Donald og nevøene må dra alene på leting etter kilden til firkanteggene. De drar inn i Andesfjellene, kun utstyrt med en llama (<highlight type="italic" id="m-1185">Lama glama</highlight>, Linné 1758) for å bære utstyret. Etter å ha gått seg vill i tåkeheimen, detter de bokstavelig talt ned i en mystisk by i en skjult dal under tåkehavet befolket av etterkommere av inkaene (jfr. Macchu Picchu)

«På Vossevangen der vil eg bu»

En umiddelbar og viktig observasjon er at innbyggerne snakker et klingende vossamål og har firkantede egg som eneste matkilde. Deres første kontakt med lokalbefolkningen er en blid fyr som går og synger «På Vossevangen der vil eg bu». Han fører dem til høvdingen som kan fortelja at det var ein professor frå Voss (ikkje navngjeven) som vitja dei frå 1863 til 1868 og lærde dei vossamålet og ga byen namnet «Gufseplassen».

Under ein middag med høvdingen («me hev ikkje havt forskarar til middag sidan 1868») kommer det frem at ingen vet hvor firkanteggene stammer fra; de blir bare rett og slett sanket på gressmarkene hver morgen. Vi får også indirekte bekreftet at Donald faktisk ikke er en gressand når en av innbyggerne utbryter: «De vil vel ikkje eta gras?»

Distriktsveterinærar

I et veterinært perspektiv når historien sitt absolutte høydepunkt etter at Ole, Dole og Doffen oppdager at de firkantede eggene blir lagt av firkantede, seige høns som ligger kamuflert som stein i dalen om dagen. Som takk for denne sensasjonelle oppdagelsen blir Donald og nevøene, akkompagnert av stor jubel fra folkemengden, hedret av høvdingen:

«sidan de fann hønsa utnemner eg dykk til distriktsveterinærar» (Fig. 4).

Denne eksklusive æresbevisningen vitner om at betegnelsen distrikts-veterinær og den tilhørende yrkes-utøvelsen var svært høyt estimert, selv i Andesfjellene allerede på sent 1800-tall.

Utnevnelsen til «distriktsveterinærar» reiser imidlertid et viktig spørsmål som det ikke er lett å besvare. Professoren fra Voss var på Gufseplassen fra 1863 til 1868. Distriktsveterinærordningen i Norge ble imidlertid ikke etablert før i 1892 og det lille samfunnet i Andes må derfor ha hatt kontakt med norske innvandrere med kunnskap om distriktsveterinærordningen og de fantastiske distriktsveterinærene en eller annen gang etter dette.

Ukjent nordmann?

Vi har ingen indikasjoner på hvem dette kan ha vært og det er ikke kjent om norske veterinærer har operert i dette området, langt mindre er det skrevet om det i Norsk veterinærtidsskrift. Som kjent var det stor innvandring av nordmenn til USA og Canada på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men kun svært få endte opp i Sør-Amerika. Kjartan Fløgstad angir i sin bok «Eld og vatn; Nordmenn i Sør-Amerika» (5) at kun 156 nordmenn dro hit i perioden 1901 til 1925. Før den tid var det kun en håndfull nordmenn som reiste dit. Interessant nok fremgår det av Fløgstads bok at mange nordmenn endte opp i underlige, men noen også i betydningsfulle posisjoner i Latin-Amerika. Ett eksempel er general Kjell Laugerud Garcia hvis far kom fra Hokksund og som endte opp som general og juntamedlem i Guatemala (5). Et annet eksempel er Don Pedro Christophersen i Buenos Aires som ble en av Argentinas rikeste menn og som delfinansierte Roald Amundsens sydpolekspedisjon (og fikk et fjell oppkalt etter seg i Antarktis) (5, 6). Kanskje var det en ukjent veterinær blant eventyrere som fant veien til ulike destinasjoner i Sør-Amerika?

Flere ubesvarte spørsmål

I et videre økologisk og utviklingsmessig perspektiv må vi kunne gå ut ifra at et helt spesielt klandestint økosystem må ha utviklet seg under «tåkelokket» høyt oppe i Andesfjellene. Flere interessante problemstillinger materialiserer seg:

• Hva kom først: Den firkantede høna eller det firkantede egget?

• Når det gjelder firkantede høns kan forklaringen kanskje være den samme som for eggene. De kan også ha utviklet sine fenotypiske særegenheter som en form for kamuflasje for andeskondoren (Vultur gryphus) (Fig. 5) som tidligere var tallrik i disse områdene (7). Kondoren er utelukkende dagaktiv; dette kan muligens forklare hvorfor firkanthønsene konverterer til stein på dagtid for å unngå predasjon.

• Hva er utviklingshistorien til firkanthønsene? Kan de være en domestisert variant av hønsefuglen Puna eller Perdriz de la puna (Tinamotis pentlandi) som er vanlig forekommende i de nordlige Andesfjellene? (Fig. 6) (7). Den har mange fellestrekk med den europeiske hønsefuglen steinhøne (Alectoris gracea) som unngår nordhellinger (4). Etter det vi har kunnet bringe i erfaring nevner Charles Darwin i sitt epokegjørende verk «On the origin of species» ikke firkanthønsene, til tross for at han befant seg i nærheten med sitt skip «Beagle» cirka 50 år før professoren fra Voss.

• Det må helt åpenbart være en stor biologisk utfordring å legge firkantede egg og et spørsmål som umiddelbart melder seg, er hvorledes oviduct og tilliggende anatomiske strukturer er utformet hos firkanthønsene.

• Korleis fann professoren frå Voss fram til den skjulte byen i Andes i 1863?

• Avslutningsvis melder det seg et spørsmål av overordnet karakter: Hva var det egentlige formålet med ekspedisjonen til Andes? Parallelt med den fremvoksende og forpliktende vitenskapelige interessen for firkanteggenes opphav, anspores aktører innen Andebys fjørfenæring til å planlegge for en ytterligere utvidelse og effektivisering av produksjonen. Blant annet begeistres man av eggenes kubiske form ettersom denne er gunstig for stabling og pakking, en faktor som forventes å gi en pen økning i bransjens nettofortjeneste. Og når Donald lykkes i å bringe med seg hjem to kyllinger og disse viser seg begge å være haner, brister drømmen om å etablere avlsenheter for masseproduksjon, og interessen for disse fantastiske skapningene opphører umiddelbart og fullstendig.

• Fremstillingen av de kommersielle forventninger knyttet til ekspedisjonen anses av mange for å være et samfunnskritisk spark fra Carl Barks som her med en viss rett kan sies å ha gått Karl Marx i næringa. Noen har forsøkt å sammenlikne disse to herrers innflytelse på samfunnsøkonomisk tenkning og teori, og enkelte har slått til lyd for at Carl overgår Karl på dette feltet.

• Vi unnslår oss heller ikke for å gjøre et aldri så lite tankeeksperiment som formodentlig er i Carl Barks’ ånd. Om en fremskriver det omtalte Andeby til vår tid, kan man forestille seg at ikke bare eggene, men også verpehønsene ville kunne blitt attraktive objekter for innovative og investeringshungrige gründere. Kom bare i hu at hønsene både var firkantede og seige, og det er derfor slett ikke utenkelig at de kunne blitt attraktive for bygningsbransjen. I stedet for oppmaling og innblanding i betong, som blir en del av dagens utrangerte verpehøns til del, kunne disse firkantede skapningene etter endt virke benyttes direkte som bygningselementer. Dette ville så vel fjørfenæringen som bygningsbransjen profitere på. Kort sagt en vinn-vinn-situasjon hvor utbyttet kunne oppskaleres ytterligere om man vant frem med en fengslende argumentasjon for at denne nyskapende ombringelse av biologisk materiale (preformert biomasse) ville bidra med et kvantesprang i økt bærekraft for samfunnet som helhet.

Referanser

1. Bakken G, red. Makt og styring rundt matfatet: fra Mosebøkene til matfatet. Oslo: Pax forlag, 2017.

2. Liven E, red. Dyrehelsa i Norge: veterinærvesenets historie. Oslo: Kolofon forlag, 2021.

3. Barks C. Carl Barks’ Andeby: eggmysteriet og andre historier fra 1948-1949. Oslo: Egmont Comics Nordic, 2017.

4. Svensson L, Grant PJ. Gyldendals store fugleguide: Europas og middelhavsområdets fugler i felt. Oslo: Gyldendal, 1999.

5. Fløgstad K. Eld og vatn: nordmenn i Sør-Amerika. Oslo: Universitetsforlaget, 1999.

6. Amundsen R. Sydpolen: den norske sydpolsfærd med Fram 1919 – 1912. Kristiania: Jacob Dybwads forlag, 1912.

7. Chester S. A wildlife guide to Chile, continental Chile, Chilean Antarctica, Easter Island, Juan Fernandéz Archipelago. Princeton, N.J.: Princeton University Press, 2008