Til en praksiskoffert
I historien «Til en praksiskoffert» skriver dyrlege Halvor Paus, født i 1923, om forholdet mellom dyrlegen og hans praksiskoffert. Fortellingen er hentet fra boken «Dyrlegen forteller», utgitt i 1983, den første i en serie av bøker med fortellinger av Halvor Paus. Bildet fra Vitenparken Campus Ås er et illustrasjonsfoto.
Jeg går oppover bakkene fra den gamle gården med min værbitte praksiskoffert i hånden. Kom kjære venn, så setter vi oss her på stenen et øyeblikk!
Du er en alvorlig og skikkelig koffert som det går an å snakke til. Jeg vil si deg noen ord, nå som det lider mot kveld. Hva skulle jeg egentlig gjort uten deg? Du som huset saksene og tengene og pulver mot sott og sorg. På reisene inn over alle skoger og fjell hadde jeg selskap når du var med. Riktignok sa du aldri noe. Men du hadde den vidunderlige evne - å kunne lytte -, og hva har du ikke hørt! Vi var ikke så helt heldige den gangen på det torpet nesten inne ved svenske grensen, da kua strøk med på båsen. Kona ble sint og slynget eder og forbannelser etter oss. Jeg tror det var finnblod i henne. La oss glemme det! Skal vi ikke heller tenke på hun som holdt salmeboka over oss, mens vi injiserte glykokalken. Da den lamme kua reiste seg, sa hun at vi var like flinke som profetene i det gamle testamente. Var ikke det en fjær i hatten til oss?
Vi har vært sammen på så mange ferder, i gode og onde dager. Strevet oss gjennom snøfonner til veiløse garder og slått oss gule og blå på hålkeføre i kølsvarte natta. Jeg vet at du ikke likte de bitende kalde vintrene. Da ble medisinflaskene til is, og jeg måtte tine dem opp som frosne unger.
Du kjenner meg bedre enn noen. Men jeg skal si deg en ting. Jeg kjenner deg like godt! For jeg har båret deg, gudene må vite, hvor mange mil. Jeg har til og med surret deg fast på ryggen, så du ikke skulle bli våt, de gangene vi vasset til knes over elva. Med årene er du blitt litt skimlet og grå i hammen. Men hvem er ikke det! Jeg har tenkt på det mange ganger. Men jeg kunne ha lyst til å ta deg med, dit det egentlig begynte. Til barndommens land. Da kunne jeg vise deg lønnetrærne som kranser gården oppe på høyden, og benken foran tujatreet i haven, der bestemor satt og fortalte meg alt det hennes helt, Hans Nielsen Hauge, hadde utrettet på Helgeland. Vi kunne gå til den gamle smien i skogbrynet, og sitte der og fundere. Jeg skal nemlig si deg en ting. Til å begynne med var de imot det alle sammen, at jeg skulle bli dyrlege. Både bestemor og professor Hallesby. Ja til og med frøken på skolen var imot det. De ante ikke at jeg mente noe med det. De trodde det var selve fortapelsen. De ga seg til slutt, skjønt betingelsene var strenge. Jeg lovet jo med kors på halsen at jeg skulle holde meg borte fra kortspill, travkjøring og brennevin!
Hva syns du egentlig? Var det i strengeste laget?