Hvordan kan veterinærer forbedre fiskevelferden?

Det vises til Trygve T. Poppe og Roar Ektvedts sine tilsvar/innspill til debatten om dyrevelferd i havbruksnæringa. (Veterinærtidsskriftet 1/22).

Vi jobber i en næring med svært mange dyktige unge kollegaer som kommer inn i havbruksnæringen med oppdatert kunnskap og stort engasjement. De er ønsket av dyreeierne og får som regel stort spillerom i arbeidet med helsemessige kartleggings- og forbedringstiltak. De faglige utfordringene i næringen gjør at mange trives der, selv om det er krevende beslutninger som må tas underveis. Vi mener Poppe og Ektvedt tar feil når de mener at ingenting har endret seg, og synes det er synd at de er så selvkritiske etter at de har pensjonert seg og har mindre påvirkningskraft. Det har alltid vært krevende å stå som veterinær både i fjøsdøra og på merdkanten, og det vil det fortsette å være. Det må vi fortelle de unge, og ikke late som om vår fagprofesjon har større etiske dilemma enn mange andre. Både leger, advokater, psykologer og andre profesjoner står daglig i etiske dilemmaer med store konsekvenser for liv og helse. Veterinærforeningen ser dette og arrangerer blant annet i februar et webinar om etiske dilemmaer for smådyrveterinærer.

Som vi også sa i vårt forrige debattinnlegg, mener vi at dødeligheten i lakseproduksjonen er for høy, både i settefisk- og sjøfasen. Produksjonen er kompleks og med mange produksjonsfaser i kontinuerlig endring. Fra rogna klekkes til fileten går ut til markedet. I denne verdikjeden er det mange kritiske kontrollpunkter som er avdekt og som det i dag jobbes hardt med for å ha bedre kontroll over. Den raske teknologiske utviklingen gir oss mange nye faglige utfordringer, men også løsninger. Men det går faktisk fortsatt fint an å drive tradisjonelt oppdrett i åpne merder med lav dødelighet og god dyrevelferd.

Når det gjelder de generelle betraktningene rundt husdyrproduksjon og dyrevelferd, kan vi sikkert få denne debatten til å dreie seg om temaet dyrevelferd i industriell matproduksjon og annet husdyrhold. Domestisering av dyr og nytteverdi for mennesket opp imot dyrets egenverdi er en krevende balanse. Vi kunne også satt de ulike dyreartene opp imot hverandre og vise til at det prosentvis dør omtrent like mange lam på beite eller slaktegris i fjøsene som laks i sjøen. Vi kunne også sagt mye om hvor vellykket Norsk Kennel Klubs avlsarbeid egentlig er. Kanskje ikke så konstruktivt? Kanskje vi kunne sagt noe om hva NMBU Veterinærhøgskolen, Veterinærforenngen, Mattilsynet, næringsorganisasjoner, NGOer (NGO er en forkortelse for engelsk Non-Governmental Organization, og er en samlebetegnelse på ikke-statlige, frivillige organisasjoner, red.anm.) og andre gjør og kunne ha gjort. Kanskje det er der vi skal begynne med oss selv, og i fellesskap, der vi er og der vi jobber.

Vi har valgt å bruke vår veterinære kompetanse ved jobbe internt mot produksjonen med daglig fokus på å forbedre fiskehelse og velferd. Etter beste evne prøver vi å implementere helhetlige forskningsresultater og erfaringer til beste for fisken. Vi imøteser ethvert innspill til forbedring fra kolleger, men håper man kan holde seg til sak og unngå påstander om hersketeknikker og å sette diagnoser på kolleger. Ved bruk av forskningsresultater ber vi om at både nytteverdi og usikkerhet vektlegges.

Vi oppfordrer kolleger i felt, forvaltning, forskning og industri til å bruke sin kompetanse og engasjement mot havbruksnæringen på en måte som gir mest resultater. Vi har alle samme mål.

Med dette avslutter vi vår debatt med Trygve T. Poppe.