Veterinærkrisen kan bare reddes av ny politikk

Ifølge Den norske Veterinærforening mangler det omkring 100 veterinærer på landsbasis, som i hovedsak rammer kommunenes lovpålagte veterinærvakt (1). Det er i Dyrehelsepersonelloven at man finner et lovfestet pålegg om veterinærvakt i alle landets kommuner, til alle døgnets tider (2). Dette er en ordning som kommunene oftest løser gjennom egne avtaler med privatpraktiserende veterinærer i området, med andre ord en ordning som forutsetter at det eksisterer et godt nok arbeidsmarked i distriktet til at man som veterinær kan livnære seg av egen praksis der. Grunnet landbrukets økende industrialisering og en sentraliseringstendens i Norge, er ikke denne ordningen forenlig med dagens virkelighetsbilde. Og dette straffer dyrene vi er kalt til å hjelpe.

Løsningen på den pågående krisen i veterinærvakta trenger ikke koste de store summene, men den krever at man er villig til å føre en ny vaktpolitikk hvor man tar i bruk de ressursene man faktisk har til rådighet. Det er altså omkring 100 veterinærer som mangler på landsbasis, og rundt 90 veterinærstudenter som per nå studerer på hvert kull. Ved studiets sluttfase er disse ivrige, dyktige og rede til en «hands on» læringkurve i veterinærmedisin. Jeg mener at det i en organisert turnusordning er veterinærstudenter på midlertidig lisens som kan redde dagens vaktordning, uten at det vil kreve for mye ressurser. En slik ordning vil styrke de nye norske veterinærenes kompetanse og gi et godt grunnlag for videre yrkesliv, enten man skal utøve som kliniker eller ikke.

Tidligere var det obligatorisk med husdyrpraksis før veterinærstudiet, og dette hadde nok noe for seg når det gjelder å lære landbruket og kjenne, men det er kliniske veterinærer vi utdannes til å bli og derfor er det heller fornuftig at praksis mest mulig omfavner dette. Ved å la veterinærstudenter etter klinisk eksamen ha et integrert «pliktår» som turnuskandidat i kommunenes veterinærvakt, vil man forene den tidligere husdyrpraksisen og den kliniske veterinærmedisinen. Dette kan praktisk la seg gjøre ved at hver kommune stiller med utstyr og bolig, en veterinær eller to står som tilgjengelige veiledere (og får kompensert for dette) og turnuskandiaten får betalt en viss sum som kan benyttes til å nedbetale studielån og dekke livsopphold. Samtidig kan Veterinærhøgskolen ha et faglig opplegg hvor man skal levere journaler eller lage presentasjoner med erfaringer fra kliniske saker.

Jeg har tro på at det enkle ofte er det beste, og det er en kjensgjerning at veterinærstudiet kun har kapasitet til å tilby en begrenset mengde klinisk undervisning og praksis til hver student. Ved denne «learning by doing» modellen vil studentenes kliniske erfaring betraktelig økes, og den faglige selvtilliten vil styrkes (etter mulig noen knekker). Denne politikken for veterinærvakta vil heller ikke måtte presse ut allerede godt etablerte vaktveterinærer, da turnus-område og varighet (ett år, halvt år) vil kunne tilpasses etter vaktordningens behov.

Jeg håper at mitt innspill tas med konstruktivt videre i prosessen med å løse veterinærkrisen. Slik jeg ser det er vi i Norge tjent med denne ordningen, forutsatt at alle aktuelle etater og fagkollegaer er villige til å gi det en sjanse og være behjelpelige i en oppstartsprosess.