Brudekuene fra Alvdal

Alvdal er viden kjent i dette landet. Bygda ved foten av Tronfjellet har fremragende skiløpere. Alvdal har fostret brødrene Aukrust og Ola Jonsmoen, og der ligger Storsteigen landbruksskole. Det siste er ikkje minst viktig, for den har ført til at mang en ung alvdalsjente følte gløden i hjertet og forelsket seg i en agronom med blå eller brune øyne.

Straffet det seg? Det er ikke så godt å si. I hvert fall er det en kjensgjerning at jenter fra Alvdal kom som gardkjerringer til nye bygder og fikk det til å ryke friskt fra murpipene på små og store torp. På den måten ble gamle slekter oppfrisket og fornyet, med gener og kvaliteter fra Plassen og Steigen, fra Strålsjøåsen og Bellingmo. Nye toner og nye stemmer hørtes på kjøkken og kammers, på bur og loft.

I Rendalen er det ikke så kaldt som i Alvdal. Bygda ligger lenger mot syd og er lunere. Når heggen blømer i Rendalen, ligger det ennå kald sne i Alvdal. Rendalen er Jacob B. Bulls rike og de store skogers land.

Det er mulig at guttene sa til jentene: Bli med til Rendalen! Der blir eplene nesten modne. Der er det som Gosen i bibelhistorien!

Det var faktisk noen som bet på. For til Elvål i Øvre kom det brud fra Alvdal. Det gjorde det også på Hornset i Ytre bygd. Dugelige og arbeidsomme var de jentene som kom. Snille ble de mot sine barn, og passe strenge mot sine menn.

Det var på denne tiden det oppstod et nytt uttrykk i Rendalen: Tenk å få ei svigerdatter fra Alvdal! Og det var et uttrykk med atskillig mening!

Jentene fra Alvdal kom ikke tomhendte. Blant annet hadde de med seg hver sin ku. Disse kuene fikk tidlig navnet «brudekuene fra Alvdal», og det var noe ganske spesielt med dem. De tålte nemlig ikke omstilling fra båsen i barske Alvdal til de rendalske fjøs. For å si det rett ut:

Brudekuene fra Alvdal utviklet seg i løpet av kort tid til noen forferdelige beist.

Muligens hadde disse kuene vært snille som kalver og fromme i kvigealderen. Men nå ble de håpløse. De var umulige å melke og sendte melkebøtta veggimellom. De sparket til og med etter folk som gikk forbi på fjøsgulvet. I det hele tatt. De la for dagen et gemytt som ikke var av det gode. Allerede på et tidlig tidspunkt sa jeg til eierne at dette umulig kunne gå vel.

Kua på Elvål var den verste. Den bet til og med etter røkteren når han kom med fôret. Slikt er helt uvanlig, for det er svært sjelden at kuer biter.

Så skulle kua på Hornset insemineres. Nå skulle en tro at det var en ren fornøyelse å inseminere ei brudeku. Men det var langt fra tilfelle. Kua var gjenstridig og vred seg som en orm. To mann måtte til for å holde den. Da jeg omsider får sedrøret på plass, gjør kua et himmelhopp. Det medfører at røret brekker i to. Jeg blir stående med den ene halvparten i hånden. Den andre sitter igjen inne i livmorhalsen. Nå er gode råd dyre.

Jeg vasker meg godt på den ene hånden, sier unnskyld til brudekua og fører armen inn gjennom skjeden. Langt inne kjenner jeg rørstumpen.

Vårherre var ikke spesielt gavmild mot meg da han delte ut de fysiske kvaliteter. Men helt glemt ble jeg ikke. Han sørget nemlig for at neglene på min høyre peke- og tommelfinger ble særdeles harde og skarpe. Takket være disse to neglene fikk jeg et ørlite tak og greide å få halt ut rørstumpen.

Men fire ganger måtte jeg i kast med den vrange kua før den omsider tok seg kalv.

Det var ikke bare det at disse brudekuene var nervøse og uberegnelige. I tillegg feilte de all verdens. De fikk halekløe og vinterutslett. Kua på Elvål åt ikke fôret sitt på vanlig kumaner. Den slukte det. Det medførte at den stadig fikk kolikkanfall. Den lekte med døden.

Så klemte kua på Hornset spenen sin. Jeg ble tilkalt for å behandle den. Det var da det dramatiske skjedde.

Jeg står oppe i båsen med ryggen mot hodet på kua og bøyer med ned for å undersøke spenen. Plutselig vender kua hodet, stikker lynraskt det ene hornet inn mellom beina mine og kaster meg opp i været. Jeg lander med et plask i skantillen og karrer meg skamslått ut på fjøsgulvet.

To dager senere, haltende og gul og blå mellom beina, sammenkaller jeg de to trauste bøndene, Per og Jens, og sier:

– Jeg har sett tegnet på himmelen. Da jeg svevde der oppe under fjøstaket så jeg det gjennom gluggen i veggen. Klokkene har ringt for siste gang og timen er kommet.

Jeg ser ned i fjøsgulvet og sier med grøtet stemme:

– Send dem på slakteriet!

De to bøndene gledet meg den dagen. For de fulgte mitt råd.

Så opprant da den grå og tunge morgenen. Det var om våren og det dryppet fra trærne. Jeg tror de sørget. Den store bilen fra Hed-Opp på Tynset lastet kuene inn. Bilen vendte nesen mot nord og brudekuene fra Alvdal la ut på sin aller siste ferd.