Den grå

Helt syd i dalen ligger det en stor grå sjø. Den er en levning etter den store breen som lå her en gang for lenge, lenge siden, og den bærer navnet Storsjøen. Den er omgitt av skog og fjell og ødemark, bare i vikene og her og der langs stranden, bor det folk. Til enkelte tider på året, især når skyene trekker seg sammen og skodda henger tungt, kan denne sjøen virke både grå, gammel og dyster. Men det er med Storsjøen som med andre sjøer. Når den kvitter seg med de siste isflakene, er det som den blir lysere i leten. Den blir yngre å se til. På denne tid av året kan endog denne grå sjøen bli som Det røde hav. Det skjer i morgentimene når solstrimen treffer bølgen og gir sjøen blodets farge.

Ved Storsjøen har det bodd folk like fra den grå oldtid. Ja, faktisk var det her de første innvandrerne slo seg ned, og de levde av fiske, gikk på jakt og dyrket åkerlapper langsmed sjøkanten. Like i nord kommer elven Mistra buldrende ned fra fjellet og lokker fiskeren til seg.

Det bodde en mann på en av plassene ved sjøen. Plassen var ørliten. En stue i strandkanten, litt jord og noen rabber. Det holdt til et kufôr eller to. Så liten var plassen at folk sa: Dit går ingen jente frivillig! Men der tok de feil. Hun kom endog langveisfra. Hun hørte hjemme i en av de aller mest bortgjemte vestlandske fjordbygder. Det var et veiløst sted langt fra folk. Hvordan kunne det ha seg at denne kvinnen fant fram til plassen ved Storsjøen? En styrelse eller et under, sa de som hadde forstand på det.

Når kvinner før i tiden ble giftet til fremmede bygder, var det ikke uvanlig at de hadde med seg husdyr som en slags medgift. Disse dyra var av den rase som var stedegen i den bygda kvinnen kom fra. Det kunne være kuer, sauer eller geiter. Kvinnen som ble giftet til plassen ved Storsjøen, kom ikke tomhendt, Hun hadde med seg en kvigekalv. En underlig liten gråkollet tass med en krøllet dusk i pannen. Den var av en slags småvokst fjordarase fra sjøkanten, der feet blir fødd opp på tang og tare.

Hele den første sommeren gikk denne kalven i tjor på et jorde like ved veien. Det hendte at jeg stanset bilen og så på den. For den var så liten, grå og underlig og fremmed. Den så ut som den lengtet. Et eller annet sted. Noen ganger traff jeg også kvinnen.

Hun var vakker, liten og vever. Når jeg snakket til henne, slo hun øynene ned og svarte med blyg, syngende stemme. Jeg syntes litt synd både på den grå kalven og den beskjedne kvinnen. De lignet aldeles ikke på de folk og det fe jeg vanligvis traff. De hørte ikke hjemme i dette skoglandet ved sjøen. De var fremmede, og de var annerledes.

Med den grå kalven gikk det som det går med kalver flest. Den vokste. Særlig raskt skjedde det ikke, men smått om senn kom den i moden kvigealder.

Det ble mai måned. Storsjøen hadde for lengst kvittet seg med isen. Det lå ikke engang sne i strandkanten, og kvinendene boltret seg i Akrestrømmen. Da skjedde det en dag noe merkelig med Den Grå. Den ble med ett så urolig og annerledes. Hormonene raste i årene på den, og blodet steg den til hodet. Den rautet og vraket fôret. Det var som om den hadde det vondt.

Akkurat denne dagen i mai ringte kvinnen meg. Hun sa bare én eneste setning i telefonen. Jeg hørte en blyg og sprø stemme si på syngende dialekt:

«Ho e so no —!»

Et øyeblikk forstod jeg ikke hva hun mente. Men så gikk det opp for meg, og jeg svarte bare:

«Å, e ho so no?»

«Ja, da kommer jeg i kveld, i mørkningen, til deg og Den grå!» Mer ble det ikke sagt.

Ut på vinteren fikk Den Grå en kalv. En ørliten tass med en krøllet dusk i pannen. Grå i fargen slik som moren. Ja, like grå som Storsjøen er vinterstid, like før den fryser og blir til is.

Hvert eneste år har det samme gjentatt seg. Sneen og isen blir borte, og mai måned nærmer seg. Da tenker jeg alltid: Nå er det like før hun ringer meg. Og så plutselig en dag gjør hun det. Stemmen er liten og blyg og ordene små og enkle:

«Ho e so no!» Hun sier aldri mer.

Og jeg svarer alltid på samme måten:

«Å, e ho so no?»

«Ja, da kommer jeg i kveld når det mørkner. Med alle mine remedier og de dypfryste spermier på tanken:

Jeg kommer til deg og Den Grå!»