Yrke og organisasjon

Han fikk et godt dyrlegeliv

Espen Paus

Espen Paus (1959) skildrer i denne fortellingen dyrlegelivet til sin far, Halvor Paus.

Rendalen formet dyrlegelivet og skrivingen til Paus og han kom til å bety mye for veterinærvesenet og kollegaer.
Som en hyllest til dyrlegen, forfatteren og kulturbæreren Halvor Paus, født i 1923, er et utvalg av hans historier gjengitt i Norsk veterinærtidsskrift i løpet av 2023.
Fortellingen «Farvel til en pinsett» er trykket i denne utgaven.

Halvor Paus ville ha fylt 100 år 8. april 2023.

Halvor Paus kom som dyrlege til Rendalen i 1952 og ble der livet ut. Han søkte kunnskap om lokalhistorien og ble selv en del av den.

Foto: Nils Ole Baalsrud

Vi i familien er svært glade for at Veterinærforeningen gjør stas på 100 årsdagen hans. Og vi blir stolte når vi får høre at han har betydd mye for veterinærvesenet og kollegaer.

Alle som kjente litt til Halvor Paus vet at lauget eller korpset betød svært mye for han. Med et ungdommelig eller moderne språkbruk kan vi til og med si at han «elsket flokken sin». Og beundringen startet i tidlig alder. Som guttunge på onkelens gård på Ulefoss i Telemark på 20- og 30-tallet utviklet han sterke følelser for landbruk, dyrehold og dyrleger. Det gjaldt ikke minst for den lett fordrukne dyrlege Holmsen som han har skrevet om i flere sammenhenger. Dyrlege Holmsen var oppdiktet, men drømmen om en raus mirakelmann fulgte han hele veien fra han ankom Rendalen på begynnelsen av 1950-åra og til han solgte utstyret sitt nærmere 50 år senere.

Jeg er utfordret av tidsskriftet til å gi noen betraktninger rundt hans liv og virke. Jeg har fått frie tøyler og det er opplagt noen utfordringer i dette. Er det mulig å gi et bilde av fatter’n uten at det blir klamt og skjevt, uten distanse og kritisk blikk? Muligens ikke. Jeg gir noen personlige betraktninger malt med bred pensel og forsøker å beskrive hvordan Rendalen formet dyrlegelivet og skrivingen hans.

Han hadde en kone som selvsagt var den som tok hovedansvaret for hjem og oppdragelse av fire unger. Sjøl var han stort sett på farten som dyrekurator i en kommune større enn Vestfold fylke. Her kunne han følge i dyrlege Holmsens fotspor og gjorde det han likte best. Det var å håndtere syke dyr og prate med folk. Praksisen var det viktigste. Dagens regulerte arbeidstider og farsidealer kom mange år senere.
I likhet med våre venner så måtte vi klare oss sjøl på idretts- og musikkstevner. I ettertid forsvarte han seg med at klengende og krevende fedre ikke er til avkommets beste.

Så da fikk Pauser’n, som folk i bygda kalte han, fortsette sitt omreisende liv. Han møtte originaler og krevende situasjoner. Mange av disse møtene festet han til papiret. For de som ikke orker å lese lenger så er det min oppsummering at Halvor var svært heldig med sitt yrke og gjerning i den tiden han virket i. Han fikk et godt dyrlegeliv. Gjennom dyrlegelivet fikk han ideer til skrivingen.

Fra 50-tallet gjennomgikk bygde-Norge store endringer. Den litt spesielle utkantkommunen Rendalen fikk sin dose og vel så det, gjennom den ekstra sterke uttynningen av folk og liv som skjedde der.

Holdt seg inne med kvinnfolka

I 1952 var de fleste brukene i de to kommunene Øvre Rendal og Ytre Rendal «kombinasjonsbruk» med små bruk. Det var også noen større bruk som var viktig for praksisen hans, og som opprettholdt et visst inntekts- og klasseskille. Den viktigste attåtnæringen var skogbruket. Som dyrlege var han betrodd 400 hester, 3000 kuer og kalver og et par tusen sauer og geiter. Og 4000 innbyggere. I starten var det allsidige jord- og husdyrbruket og sjølforsyningen fortsatt noenlunde intakt. Ikke ulikt forholdene i bygde-Norge ellers. Det var bygder der folk levde i stor nøysomhet. Husdyras, ikke minst kyrnes liv og helse – det sto kanskje to eller tre av dem på båsen – kunne være forskjellen på nød og å ha det en behøvde. Når mindre uhell skjedde, som når en vase gikk i gulvet eller ei bukse ble spjæra på en spiker så sa de rolig: - Det var inga ku!

Rendalen var fra naturens side en innestengt dal. Folkene kunne imidlertid være både utadvendte og direkte. Særlig gjaldt det folk fra Ytre Rendal.

Han drakk med glede store mengder kaffe, han snakket og doserte.

Mange av mannfolka var i lange perioder borte fra brukene sine. De var på skogsarbeid, på fløting og jobbet på anlegg. Og de var på jakt så ofte de kunne. De var sjølsagt hjemme i onnene, men det var i stor grad kvinnene som var dyrepasserne i tillegg til å være omsorgsarbeidere for barn og gamle.

Dette var altså forholdene da den unge Pauser’n entret scenen i 1952. Han trivdes, og han likte at det ringte i telefonen til alle tider. Han kjørte fra småbruk til småbruk med folkevogna si. Han drakk med glede store mengder kaffe, han snakket og doserte. Og utpå nyåret kom kvinnfolka «bærende med blankslitte julekaker» (!) som var et uttrykk han brukte. Men han kunne lytte til dem. En eldre, mer erfaren kollega hadde i sin tid sagt til han: «Hold deg inne med kvinnfolka». Og det gjorde han.

Flere av fatter’ns erfaringer og skråblikk er hentet fra møter med dem. Er fortellingene sanne? Er for eksempel historien om «den syndige flatbrødbakerske» en erotisk villfarelse bygd på egne opplevelser? Tja. Jeg tror de aller fleste personene og situasjonene er hentet fra egne opplevelser, men er selvsagt omskrevet og overdrevet med humor. Mange av hovedpersonene navngis jo til og med. Jeg har i ettertid ikke hørt at de levende modellene har reagert, men kanskje har jeg ikke hørt godt nok etter.

De alvorlige og typiske generasjonskonfliktene og maktkampen på et småbruk ble skildret med innsikt. Den tilkalte dyrlegen møtte ei ungkone som satt på fjøskrakken og gråt så tårene skvatt. Den unge dyrlegen ble satt på en av livets mange prøver. Han resonnerte: «Når ei vakker ungkjerring sitter på fjøskrakken og gråter da kan det skyldes to ting: Enten en drukken og utro ektemann eller så har svigermora vært ute med labben.» Det viste seg å være det siste. Halvor lekte derfor psykolog, satte seg på nabokrakken og sa rolig: «Ikke gråt du. Tårene renner bare opp i mjølkebøtta, så blir det klassemjølk, trekk i oppgjøret på meieriet og enda mer elendighet.» og fikk fram gråtens årsaker. Det hadde vært krangel med svigermor om de skulle ofre dyrlegen kjøpesåpe. Svigermor mente dyrlegen burde ha råd til å holde seg med såpe sjøl.

Potetåkeren krever ikke så mye dyrlegehjelp

Spoler vi ti-femten år framover i tid, til midten av 60-årene, avtok jord- og husdyrbrukets betydning. Av de 400 hestene på begynnelsen av 50-tallet var det stort sett bare sportshester igjen. Dyreholdet ble redusert og lagt om. Seterdriften og de fine turene inn dit som vi ungene fikk være med på forsvant. Setrene ble gradvis omgjort til hytter. Avfolkingen ble kortvarig utsatt i Rendalen som følge av kraftutbyggingen av Glomma. Rendalen kraftverk ble satt i drift i 1971 og kommunen nådde da toppen i innbyggertallet.

Men sjøl på denne tida ble det knapt bygd et hus i Rendalen uten at det var knyttet til dyrkbar jord og holdt dyr. Sjøl vi, som bodde i en tjenestebolig i et «villastrøk» i den «urbane» delen av kommunen, levde med naboer som hadde griser i uthusene. Vi gikk til a’ Berit med restene fra middagen.

Min litt eldre kamerat og sambygding, Kristian Aasbrenn, har skrevet svært godt om de endringene som skjedde i Østerdalsbygdene i etterkrigstida. Og han er dessuten opphavsmann til flere av historiene i denne artikkelen. Fra sin egen oppvekst på et småbruk kan Kristian knapt huske at det ble kjøpte middagsmat på butikken i sin oppvekst.

Men tidene skiftet. Strukturendringene betød færre dyr og større drifter og dyrlegehverdagen endret seg også ikke minst ved at insemineringen ble en viktig del av hverdagen. Kvinnene begynte å forlange å få mer ut av livet enn å være småbrukerkoner og omsorgsbønder. Noen fikk lønnet arbeid og ble ansatt i omsorgssektoren. Det ble mer penger mellom hendene. Det gagnet også den etter hvert voksne dyrlegen som også fikk bedre vaktordninger og mer fritid. Han fikk enda mer erfaring med å håndtere folk, fe og lokalsamfunn. Han likte å ha folk rundt seg, men var nok mer reservert og innesluttet enn det folk trodde. Som «ongan ått Pauser’n» var vi både litt stolte og litt brydd. Skillene i status var ikke så store. Vi var privilegerte og hadde bil, fjernsyn og vi holdt Aftenposten, men det fikk de andre også etter hvert. I alle fall bil og TV.

Fritid skapte bøker

Det var i denne tida fra midten av 1970-tallet at han begynte å skrive for alvor. Tidligere hadde det gått mest i korte historier i tidsskriftet og på lokale opplesninger, men nå ble det for alvor fart i produksjonen. Skrivemaskina gikk jevnt fra grytidlig om morgenen og det ble ofte et nytt skift på kvelden etter jobb. Han kunne fange øyeblikket og replikken og overdrive passe. Skrivingen ble hans viktigste og kanskje eneste hobby. Vi ble titt og ofte bedt om å lese og kommentere manus, men våre råd ble sjelden eller aldri fulgt.

Fra den første boka (Dyrlegen forteller) kom i 1982 til den siste kom i 2001 (Rendalsrenen) er det et stort spenn i tematikken. Historien om «maoisten Michael» er nok hentet fra et vikariat av Tore Sivertsen. Han mente også at det var ungdom og kvinnelige assistenter som var sjølve livskilden. Sambygdingen Bjørn Lutnæs sin rolle som kollega og nær venn var uvurderlig. Bjørn mener også at hans observasjonsevne var hans nådegave. Sosiale behov og inspirasjon fra den store verden fikk han også ved å møte kollegaer i møter og konferanser. Han kunne kjøre milevis til et møte langt nede på Hedemarken for å prate. Da han kom hjem sent på natt, kunne han ankomme syngende og i et herlig humør. Budbringere fra den «store verden» var ellers den omreisende medisin- og instrumentselger Baug som med jevne mellomrom ankom bygda med sine enorme godteposer til oss ungene og til lange samtaler om siste nytt, les lett sladder, fra veterinærvesenet. Forresten ble Baug godt oppvartet av hjemmets husholder siden verten sjøl knapt kunne åpne en boks med Joikakaker. Da mor en periode var bortreist og han skulle vikariere heime så visste han råd; han ringte damene i sparebanken for å vite hvordan han skulle lage hvit saus til fiskebollene!

En annen tid

Da han, svært motvillig, ble pensjonist, rundt midten av 1990-tallet var folketallet cirka halvert. Alderspyramiden var blitt et aldersstabbur og ble snart en alderssopp. Det jobber nok likevel flere i barnehagen enn i skogbruket. Og selvsagt mange, mange flere i helse- og omsorgsyrkene. Og mange av dem er født i et annet land enn Norge.

Jeg synes fatter’ns historier fortsatt har noe å fortelle oss.

Da Halvor ble pensjonist var det ikke stort igjen av husdyrlivet og det bygdelivet han kom til.

Livet for en landsens dyrlege hadde endret seg. Impulsene ble færre. Det var åpenbart en annen tid.

Men han var likevel ingen nostalgiker og romantiker som drømte om det gamle livet. Han hang ikke med nebbet for at maskinene hadde tatt fra folk mulighetene til å dra til skogs med svans og øks og barkespade i 30 minus.

Han kom til Rendalen og ble der livet ut. Han ble sterkt knyttet til bygda der Vesleblakken en gang hadde travet i vinternatta over Tynsetkjølen for å hente doktoren og redde livet til sønnen til presten Bull. Men Vesleblakken måtte ofre sitt eget liv i sakens tjeneste. Sjøl om vi lå gråtende over skolepulten da lærer Hagen leste historien for oss var han sterkt kritisk til den fine historien. Det var bare antibiotika som kunne redde guttens liv og dette var ukjent på Bulls tid! Han brukte i det hele tatt en del tid på å kritisere Jacob Breda Bulls frodige folkelivsfortellinger fra Rendalen. Pussig tidsfordriv, han drev jo sjøl med overdrivelser for å gjøre en historie god.

Jeg synes fatter’ns historier fortsatt har noe å fortelle oss. Kanskje spesielt for nye generasjoner rendøler som søker kunnskap om lokalhistorien. Han skrev ikke bare ned lokal historie. Han ble en del av den.