Farvel med en pinsett

Jeg har alltid hatt problemer med å si farvel, og jeg vet hva det kommer av. Det er noe som har med barndommens dager å gjøre. Som smågutt tilbrakte jeg alle sommerferiene på den gamle gården hos bestemor og tantene mine, og jeg grudde meg som en hund når jeg måtte reise. Far og mor måtte nærmest ta meg med makt.

Når jeg forstod at avskjedens time nærmet seg, gjemte jeg meg bort langt inne på det digre loftet for jeg var så glad i denne gården. Der følte jeg trygghet. Jeg var glad i det milde landskapet med den brede himmelen, og jeg elsket suset fra de store lønnetrærne ute i haven. Tantene mine gråt. Det gjorde jeg også. Det er derfor jeg føler en slags avsky med å si farvel. Men jeg har jo lært så pass etter hvert at jeg vet at det er nødvendig å si farvel.

Da jeg fikk brevet fra Det Kgl. Landbruksdepartement med beskjed om avskjed i nåde fra Rendalen veterinærdistrikt etter oppnådd aldersgrense, tok jeg det med fatning. Jeg var svært takknemlig for at avskjeden var i nåde og ikke på grått papir. Likevel prøvde jeg meg på en ørliten strek.

Mor hadde en gang for lenge siden fortalt meg at da sognepresten i Skien skrev ut fødselsattesten min, så hadde han vært lett bedugget. Kunne det tenkes at han hadde skrevet feil årstall slik at jeg faktisk var et år yngre enn det som stod i attesten? Jeg nevnte denne mulighet for Landbruksdepartementet. Men dessverre. Bevisene var for svake. Det var ingen bønn. Fra den førstkommende måned var jeg å betrakte som pensjonist. Noen liker dette ordet. Jeg gjør det ikke. Det er et grått og anonymt ord med altfor mange konsonanter. Jeg er tilhenger av vokalene. De er åpne. De har lyd og tone. Konsonantene er sprogets tufser.

Å ta en reell avskjed med veterinærprofesjonen var for meg en umulighet. Jeg var altfor glad i virksomheten, og den hadde gitt meg så mye både på godt og ondt. Det var i sin tid vanskelig å komme inn i veterinærfaget. Enda verre ville det bli å komme ut. Jeg hadde basillen i blodet, og én ting visste jeg: Der ville den være til min døyan dag.

En ting var viktig. Overgangen til den såkalte pensjonisttilværelse måtte gjøres myk, uten råkjør. Men var det virkelig så at jeg skulle ut, så skulle det skje på en verdig måte.

I alle år har den fulgt meg, den kirurgiske pinsetten. Den som er så viktig å ha i den venstre hånden når en skal føre kniven. Det er et enkelt instrument med to fjærende armer og to skarpe tagger aller ytterst. De må være der så en får et fast grep i vevet.

Jeg erindrer godt den dagen jeg kjøpte denne pinsetten. Jeg kan til og med angi datoen, for den står i regnskapet for 1952. Jeg hadde 875 kroner til disposisjon. For denne sum skulle det kjøpes kirurgiske instrumenter, sakser, kniver, peanger og sårhaker så en kunne utføre de mest vanlige operasjoner ute i felten. Handelen fant sted hos firmaet Jean Mette nede ved rådhuset i Oslo. Jeg kjøpte solide instrumenter i rustfritt stål. Den sum jeg hadde var ikke stor, men det holdt akkurat. Jeg fikk det jeg trengte.

Like før jeg skulle gå, fikk jeg se en stor, forkrommet pinsett i glassmonteren. Den var dyr, og den så imponerende ut der den lå og glinset. Jeg hadde et problem. Som ung gutt var jeg blitt plaget av en reumatisk lidelse. Jeg var kommet over det, men den venstre skulderen min var svekket og jeg hadde noe mindre styrke i venstre arm. Da jeg så den store, flotte pinsetten, tenkte jeg:

– Holder jeg den godt i venstre hånd, vil jeg få mer styring og styrke i armen og operere bedre!

Jean Mette var gentil. Jeg fikk pinsetten på kreditt, og jeg sa til ekspeditøren at så snart jeg hadde utført min første operasjon og fått honoraret, skulle min restgjeld på 70 kroner bli betalt. Han smilte litt av denne i grunnen noe unødvendige og høytidelige forsikring og ønsket meg lykke til i praksis.

Det var virkelig et fornuftig kjøp jeg hadde gjort. For pinsetten ble et slags symbol. Jeg var alene i distriktet og måtte hjelpe meg selv. Det var viktig å bite tennene sammen når vanskelighetene meldte seg, og når jeg holdt denne pinsetten i hånden ga den meg faktisk både mot og styrke. Dette blanke instrumentet var med på ilddåpen – den natten stjernene på himmelen beskyttet oss begge to og ga oss både gru og glede.

Den lille gården lå øst i Berget, og jeg måtte gå over myrene med sekken på ryggen når jeg skulle dit. Jeg måtte slepe og dra på instrumenter og utstyr, for det var et veiløst bruk.

Det er sent på høsten og en mørk kveld. Myrene er frosset til så det er lett å gå. Det er fødselshjelp der borte på gården, og jeg har det på følelsen – at denne gangen er det ingen spøk! Jeg drar med meg det jeg orker å bære, til og med den lange kjelen med det kirurgiske utstyret.

Jeg drar med meg det jeg orker å bære, til og med den lange kjelen med det kirurgiske utstyret.

Det er trangt inne i det lave, tømrede fjøset der de fire-fem kuene står. Men det er lyst der inne, for petromaxen er satt på fullt bluss. Bonden Reidar ser mørkt på det. Både han og naboen Ivar har halt og trukket i kalvebeina. De rikker seg ikke en millimeter. Fødselskua ligger på venstre side, og den er umulig å få opp. Jeg ser på kalvebeina som stikker ut fra fødselsveiene. De ser fryktinngydende digre ut. Vi fester på kjettingene, legger oss ned på kne alle tre og trekker det vi kan. Kalven sitter som i berg.

Hm. Dette blir problematisk, og jeg vet det med sikkerhet. Det er bare en eneste utvei: Keisersnittet!

Jeg har aldri utført det før. Bonden Reidar er i tvil. Et keisersnitt inne i dette trange gamle fjøset. Kan slikt gå væl? Men det er ei god ku, og kalven er levende. Han går med på eksperimentet.

Jeg går inn på kjøkkenet for å koke instrumentene. Mor til Reidar sitter ved benken. Hun er tydelig nervøs og spør om vi er blitt gale. Var det ikke bedre å hente slakteren?

– Loddet er kastet, sier jeg. Fyr opp i ovnen, finn frem håndklær og to rene laken. Hent salmeboka og tenn vokslyset. Fold hendene og be for kua, så skal jeg bruke kniven og gjøre mitt aller beste.

Jeg setter instrumentkjelen på ovnen. Aller øverst ligger den blanke pinsetten og den skarpe kniven. Et keisersnitt på ku skal utføres i venstre side for å unngå tarmfremfall. Men denne kua ligger slik til at det er umulig å få snudd den. Fjøset er for trangt. Inngrepet må foretas i høyre flanke. Det er risikabelt, men det er den eneste utvei.

Med piassavakosten feier jeg det lave taket over kua rent for spindelvev og rusk. Det må ikke komme uhumskheter i såret! Vi binder bakbeina på kua godt sammen, høyre flanke blir barbert og bedøvet. Så skrider vi til verket.

Jeg holder den store pinsetten godt i venstre hånd. Jeg føler det inne i meg – at den styrker motet. Snittet i huden er en halv meter langt. Så skjærer jeg meg gjennom muskellaget og får blodspruten i fjeset. Det går som fryktet. Tynntarmslyngene kommer veltende! Men Ivar er klar med lakenet. Han svetter og er blek og stapper tarm for harde livet. Det ser grusomt ut, men underet skjer og vi greier å få dyttet tarmen inn i bukhulen igjen uten at det kommer en eneste tarmslynge på gulvet!

Den digre livmoren kommer frem i såret. Nok et raskt snitt og Reidar og jeg kan dra ut en kjempediger levende kalv. Nå blir det plutselig bedre plass i bukhulen. Vi skifter laken, og med flate hender holder Ivar og Reidar organene på plass så jeg får snurpet sammen såret i livmoren.

Hendene våre er blodige og røde, og vi har fostervann i hår og skjegg. Lag for lag blir bukveggen sydd igjen. Det tar et par timer før de siste trådene er festet. Støle og stive kommer vi oss på beina. Vi er tilgriset fra topp til tå, men vi har greid det! Vi vasker oss inne på kjøkkenet og får glohet kaffe. Det står et vokslys på bordet. Det brenner med klar flamme. Ved siden av lyset ligger det en bok med svarte permer.

– Det gikk over all forventning. Dagen etter står kua på beina. Den sturer et par dager, helst av forskrekkelsen, så legger den i vei og eter fôret sitt og tygger drøv så det durer i tømmerveggene.

Fjorten dager senere tar jeg stingene. Jeg har med meg min gode venn, Egil Skjæraasen. Han er lege i Rendalen og har planer om å utdanne seg til gynekolog. Skjæraasen er imponert over at det går an å foreta så store inngrep i et gammelt, trangt fjøs. Jeg sier ingenting om at det har vært en kamp i grenselandet mellom liv og død.

Hva var det som gjorde at det gikk vel? Det er enkelt å forklare, og det kan sammenfattes i tre punkter:

1. Den blanke pinsetten sørget for motet.

2. Uten Reidar og Ivar og de to hvite laknene hadde det endt med katastrofe.

3. Stjernene på himmelen, vokslyset og boken med de svarte permene beskyttet oss alle.

Den blanke pinsetten har fulgt meg som en trofast hund i alle mine år, og jeg har tatt godt vare på den, pusset og stelt den. I dag lages det knapt slike rustfrie pinsetter. For å gjøre instrumentet billig fornikles ikke stålet. Det blir bare polert. Kvaliteten er ikke den samme.

Pinsetten min var med meg på alle mine ferder. Den opplevde det meste og det verste. Sammen gledet vi oss når operasjonen gikk vel. Sammen sørget vi når det gikk nedenom og hjem og det endte med den kolde død. Når det hendte noe morsomt, var vi også i lag. Ja, for selv i det prosaiske kirurgiske liv som stort sett er alvor, skarpe kniver, blod og tårer, forekommer det lystelige ting.

Før man fikk magnetene som forhindrer kvasst hos kuer, og det er jo en del år siden, så var det svært vanlig med operasjon når en stilte diagnosen kvasst. Spikeren eller ståltråden ble fjernet fra magen ved den blodige metode. Ja, det var så alminnelig at dersom en dyrlege ikke opererte for kvasst, så ble han ikke regnet med i det gode selskap.

Jeg opererte kuene når de stod der og stønnet og hadde det vondt, og pinsetten var med på galeien. Det gikk riktig bra, vel og merke når en var tidlig ute. Hadde spikeren karret seg gjennom mellomgulvet og stod i hjerteveggen, var det bare å sende bud på slakteren.

Hadde spikeren karret seg gjennom mellomgulvet og stod i hjerteveggen, var det bare å sende bud på slakteren.

Ofte var det nødvendig å ha en medhjelper som kunne holde i alle saksene og peangene når en opererte. Tidlig fant jeg ut at kvinner egnet seg langt bedre enn menn til denne jobben. De tålte å se blodspruten og mistet ikke hodet.

Jeg står inne i fjøset og opererer kvasstkua. Den pene ungjenta på gården holder i saksene. Hun er riktig flink og gjør hele tiden det jeg ber henne om. Noen av konene i nabolaget står og ser på. Det hender ikke så mye i de små grendene, og en kvasstoperasjon er en stor forestilling.

Da kommer det en røslig kar inn i fjøset. Han vil også se på, og han stiller seg tett inntil meg der jeg står bøyet over kua. Mannen legger ut om alle sine bragder, hvor sterk han er og hvor mye han har vært med på. Det er en skikkelig skrythals som står der. Plutselig hører jeg et gisp. Mannen knekker sammen som et trekkspill og blir liggende som livløs i skantillen. Han er grønn i fjeset. Fire robuste gardkjerringer bærer han ut av fjøset med beina først.

Den dagen falt pinsetten ut av hånden min. Jeg tror den falt fordi den rystet og var lattermild!

Jeg har bestemt meg for å beholde den kirurgiske pinsetten så lenge det er mulig. Men den dag den venstre hånden begynner å skjelve, vil jeg ta farvel med den. Pinsetten skal ikke selges på markedet for en skarve skilling. Dertil er den meg alt for kjær. Jeg vil heller ikke gi den til en eller annen som kanskje ikke bryr seg om den, men bare slenger den bort i en krok. Nei, pinsetten skal få et langt bedre hvilested.

En gang i tidenes morgen ble bergene til. Veldige krefter i jordens indre skapte fjellene der også malmen er. Det var da jernet ble til og de glitrende årene med sølv, nikkel og krom. En mørk kveld med månelys vil jeg ta med meg pinsetten og gå til berget. Jeg vil skyve den inn i en av de små sprekkene i fjellet slik at ingen finner den. Da er min kjære kirurgiske pinsett ført tilbake dit den kom fra og hører hjemme. I berget det blå -.