Fremoverlente gårdbrukere

Andrine vokste opp på Berg i Sømna kommune. Fra barnsbein av var hun glad i idrett. Lokalbefolkningen er kjent for sitt sterke engasjement i frivillighetsarbeid.

– Vi er en landbrukstung kommune med mange dyktige gårdbrukere, som primært driver med melkeproduksjon. Fra 2004 og frem til i dag har vi fått flere nye driftsbygg og mange av dem har robotisert melkeproduksjon.

Småbrukerfamilie

Foreldrene til Andrine, Steinar og Dagfrid Solli, kom fra småbruk med utedo og ikke innlagt strøm. Statens Lånekasse gjorde det mulig for dem å ta en lærerutdannelse.

– Pappa var rektor på en barneskole i 40 år. Mamma har alltid hatt et stort hjerte for ungdom med dysleksi - leseproblemer. Hun hjalp dem med å knekke lesekoden og mange av dem har fått en god utdannelse. Mamma har også vært leder for sanitetsforeningen lokalt.

Like aktive i frivillighetsarbeid

Om somrene besøkte Andrine sine besteforeldre på deres gårdsbruk utenfor Rana.

– Her lærte jeg å bake flatbrød, bløtkake og kunne håndtere stikker, pinner og kjevle. Mamma og pappa er i dag henholdsvis 80 og 81 år gamle og er fremdeles like aktive i frivillighetsarbeid. Pappa er fortsatt fotballtrener og en ildsjel for idrettens ve og vel. Han synger også i mannskor, har vært korpsdirigent og påstår at han kan spille trompet, noe vi mener han ikke kan.

Maktarroganse og mangel på empati

– Vi var tre søsken. Mamma og pappas førstefødte kom til verden i 1962 med fødselsskade. Hun fikk celebral parese og døde kun to år gammel, noe som har preget oss som familie hele livet. I 1964 ble hun sendt på sykehus for behandling. Den gangen hadde legestanden mye makt. Verken mamma eller pappa fikk lov til å være sammen med henne den siste tiden hun levde. Da hun døde, kom presten med dødsbudskapet til oss. Datidens maktarroganse i helsevesenet og mangel på empati, gjorde ubotelig skade på oss alle. Det er ikke rart at vi i dag kjemper for at vårt lokalsykehus ikke skal ligge lenger unna enn det gjør i dag, som er Sandnessjøen, tre timer reise inkludert to ferger.

Fascinert av bøker

På spørsmål om hvordan det var å vokse opp i en lærerfamilie, svarer Andrine:

– Bokhyllene var fylt opp med mange skjønnlitterære og faglige bøker. Jeg var spesielt fascinert av vårt medisinske leksikon og bøker som omhandlet alger, stein, sopp og hunder. Vi hadde også platespiller og lyttet til musikk av Maria Makeba og Lillebjørn Nilsen. Det var et nøkternt hjem preget av mye idrett og konkurranse. Personlig deltok jeg aktivt i håndball, fotball og spilte i korps.

Vi ble generalister

Andrine begynte på Norges veterinærhøgskole i 1990 og ble uteksaminert i 1996.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på biologi og medisin. Da jeg besøkte mine besteforeldre en påske i barndommen kom dyrlegen for å se på en sau, som hadde fått koldbrann i jurene. Jeg fikk ikke lov til å gå inn i fjøset da den ble behandlet, men besteforeldre mine fortalte hva dyrlegen gjorde da han skar bort juret. Denne og andre hendelser på gården vekket interessen for veterinærfaget i voksen alder. På Veterinærhøgskolen hadde vi ikke noen form for spesialisering, men vi ble generalister, påpeker hun.

Ikke akademisk av natur

Mange så på den «gamle veterinærutdanningen» som en yrkesfag-utdannelse.

– Det er litt av hva du gjør det til selv. Vi hadde for eksempel ikke eksamen filosofikum, og personlig kunne jeg tenkt meg mer av den filosofiske tilnærmingen. Veterinæryrket er på mange måter også et håndarbeid. Det er lenge siden jeg har vært ute i praksis, men når jeg hører om enkelttilfeller ligger det fortsatt i fingrene.

Ung og tilpasningsdyktig

– Hvordan var det å forlate Helgelandskysten til fordel for veterinærutdanning i Oslo?

– Det var en kjempeovergang, men jeg var jo ung og tilpasningsdyktig. Når ungene mine vokste opp, tok jeg dem med til «storbyen» og lærte dem å bruke T-bane, buss og tog. Slik er det ikke på Sømna hvor det kun er en vei med havet på den ene og fjellet på den andre siden. Her vet du stort sett hvor du er til enhver tid.

Praksis i Brønnøysund og Sømna

Som ferdig utdannet dyrlege fikk Andrine fire måneders vikariat som kjøttkontrollør på slakteriet i Brønnøysund og senere praksisarbeid i Sømna. Hun har fire barn sammen med veterinær Odd Joar Oppegaard.

– Det krevde fordeling av vakter, tett oppfølging av ungene og daglig kjøring til barnehage og skole. Da barna var små, engasjerte jeg meg i frivillighetsarbeid og var aktiv i barneidrett og korpsarbeid.

Vokst opp med mye vær og vind

Andrine har vokst opp med mye vær og vind i vakker Helgelandsnatur.

– Foreldrene og søsteren bor også i Sømna. Å leve her i pakt med fjell og hav var riktig for meg. Vi ønsket å gi ungene en trygg oppvekst med nærkontakt til besteforeldrene. På Sømna er det ikke noen videregående skoler. Da ungene våre skulle gå på videregående, måtte de flytte på hybel i Mosjøen og Levanger. Den eldste innen musikk, tvillingene innen idrett. Yngstesønnen er ikke ferdig med grunnskolen ennå, men har allerede sett seg ut en videregående skole et stykke unna.

Har alltid vært politisk engasjert

Andrine har alltid vært politisk engasjert og er opptatt av å bidra i lokalsamfunnet.

– Den politiske løpebanen startet da min eldste datter begynte på skolen i 2000. Skolen hadde ikke forandret seg mye siden jeg gikk der i 1986. Skolegården var farlig og en del unger skadet seg under spill og lek. Når det er sagt, viser generell forskning at fysisk aktivitet bidrar til bedre psykisk helse og læring. Derfor kan vi ikke begrense ungenes lekeaktivitet slik at de blir sittende foran et nettbrett eller en mobiltelefon. De må få muligheten til klatre i trær og utforske skog og mark.

Ordførervervet var kjempeutfordrende

I år 2000 ble Andrine lokalpolitiker for Ap. Fra 2015 ble hun den andre kvinnelige ordføreren i Sømna kommune.

– Det var en kjempeutfordrende oppgave. Det hadde vært en del ufred mellom administrasjonen og de politisk valgte representantene. I denne sammenhengen fikk ordfører og rådmann varsellampene rettet mot seg. Enden på visa var at rådmannen måtte gå. Ordføreren ble sykemeldt og valgte av helsemessige grunner å fratre vervet. Stemningen var så dårlig at det kom pålegg fra Arbeidstilsynet om å rydde opp i flere systematiske feil. Det var mange såre sjeler blant lokalpolitikere og i administrasjonen. Flere administrative medarbeidere hadde bekledd de samme jobbene i mange år, og det var en splitt og hersk mentalitet blant enkeltpersoner.

Nærhet og inkludering

– I Sømna kommune hadde vi store arbeidsmiljøutfordringer. I Arbeidsmiljøloven står det svart på hvitt at alle må bidra for å skape et godt arbeidsmiljø. Hvis ikke kan det skape fysiske og psykiske problemer for den enkelte medarbeider. Dette må vi for enhver pris unngå.

Liten vilje til å digitalisere kommunale prosesser

– Hvordan var det å komme inn i dette vepsebolet og prøve å løse opp i flokene?

– Den nye rådmannen så ut til å forstå problemet, men han sluttet dessverre etter ¾ år fordi han fikk en ny og mer interessant jobb. Da måtte vi søke etter en ny rådmann. Jeg var opptatt av å få til fremdrift, trivsel og tillit, samtidig som vi anerkjenne folks følelser. Etter en tid endret forholdene seg til det positive, men fortsatt er det mange uløste floker som ulmer under overflata. Det nytter ikke å si at Sømna er en liten kommune fordi det går en kule varmt uansett kommunestørrelse og by. Til syvende og sist handler det om samhandling. Overgangen fra Mattilsynet til ordførervervet var stor. Vi hadde kommet langt med interne digitaliseringsprosesser. I Sømna hadde det vært liten vilje til å digitalisere kommunale prosesser og det manglet kompetanse i valg av riktige IT-systemer. Noen løsninger var «out-of-date» og for kostbare å drifte, sier Andrine. Hun mener digitaliseringsprosessen som blant annet skjer i stat og kommune ikke lar seg reversere.

– Bakteppet er at det er vanskelig å få tak i kvalifiserte medarbeidere til å betjene fremtidens IKT-samfunn lokalt. Dagens yngre arbeidstakere forventer gode IKT-løsninger. Innenfor pleie og omsorg trenger vi blant annet medarbeidere som kan betjene telemedisinsk utstyr.

Vi må henge med i timen

– I Sømna kommune hadde vi en regnskapsmedarbeider som skrev inn regninger, bilag og lønninger manuelt. Vi kan ikke fortsette med manuelle tasteoperasjoner slik vi gjorde på 70-, 80- og 90-tallet. Hjemmesykepleien må få anledning til å bruke digitale hjelpemidler som for eksempel nettbrett på jobben, innhente informasjon om pasienten og skrive statusrapporter på nettbrettet når de er på hjemmebesøk hos pasienten. Smarthus- og telemedisinske løsninger gjør det mulig å la eldre mennesker bo lengst mulig hjemme. Heldigvis fikk vi startet et arbeid med dette, både lokalt regionalt og nasjonalt i løpet av perioden.

Medieerfaringen kom godt med

– Som ordfører var jeg på vakt 24/7. Jeg var vant til å snakke med lokalpressen fra min tidligere jobb i Mattilsynet. Men til tider var det utfordrende å mene noe om alt mulig. En viktig sak vi arbeidet med var kommunereformen. I over 40 år har Sømna vært egen kommune og hatt god utvikling på flere politiske områder. Vi ønsket derfor å bestå som egen kommune, sier Andrine.

– Samtidig endrer samfunnet seg og oppgavene øker. Fordeling av funksjoner mellom kommunene Alstadhaug, Herøy, Dønna og Leirfjord fungerer bra. Skal Sør-Helgelands kommuner greie å drifte fellestjenestene våre i fremtiden, er samarbeid og fordeling av oppgaver en viktig del av løsningen.

Vokste opp med dugnadsånd

På spørsmål om hun kunne tenke seg tilbake i ordførerstolen, svarer Andrine:

– Ønsker folk at jeg skal stille som ordførerkandidat, gjør jeg gjerne det. Jeg har på mange måter speiderrollen i meg og ønsker å bidra. Å se ungene som boltrer seg i det nye uteområdet og har skoledagen sin i velholdte (og topp moderne) lokaler hvor det attpåtil serveres billig varm lunsj i kantina, gjør meg nå litt stolt. Som ordfører kom jeg nært innpå mange forskjellige mennesker, fra de med store utfordringer i livet til de med store planer og visjoner, sier hun til slutt.