Cytologiske funn

Det ble undersøkt to utstryk som inneholdt rikelig med materiale. Det ble påvist en rosa til blårosa bakgrunn med et moderat antall erytrocytter og et moderat til høyt antall blåsorte, moderat store korn. Det fantes et høyt antall kjerneholdige celler av samme type, som besto av primært nakne kjerner (kjerner som ikke var omgitt av et intakt cytoplasma). I tillegg fantes et lavt til moderat antall intakte celler med basofilt cytoplasma med blåsorte korn som beskrevet for bakgrunnen. Kjernene var runde til mildt irregulære med klumpet kromatin og udistinkte nukleoler og parasentralt til eksentrisk plassert. Det var moderat anisokaryose (Figur 3 og Figur 4).

Cytologisk diagnose

De cytologiske funnene var forenlig med en nevroendokrin/endokrin tumor («naked nuclei neoplasm»). De beskrevne kornene kan være tyrosin, slik at sammenholdt med de kliniske funnene, inklusive lokalisasjon, kan dette peke i retning av en hyperplasi eller neoplasi i gl. thyreoidea. På et generelt grunnlag vil ikke fravær av cytologiske tegn på malignitet utelukke en malign neoplasi i tilfeller av nevroendokrine/endokrine tumorer. Histologi er nødvendig for å sikrere kunne skille et adenom fra et adenokarsinom.

En kutan epitelial tumor eller nevroendokrin tumor var mulige differensialdiagnoser.

Histologisk diagnose

Resultatet av den histologiske undersøkelsen var et tyreoidea-adenom, makrofollikulær subtype med multifokal osseøs metaplasi og ekstramedullær hematopoiese.

De kliniske symptomene med vektnedgang til tross for god appetitt, sammenholdt med de forhøyede T4-verdiene og cytologi- og histologiresultatene, var forenlig med diagnosen hypertyreose.

Diskusjon

Hypertyreose har de siste årene i økende grad blitt identifisert som en årsak til vektnedgang hos voksne marsvin. Tilstanden er beskrevet hos begge kjønn ved 2-8 års alder (1, 2). Hos marsvin er tilstanden vanligvis assosiert med en palperbar cervikal ventral masse, oftest en tyreoideaneoplasi (2, 3). I en amerikansk studie ble det funnet tyreoideaneoplasier hos 3,6 % av marsvinene som ble undersøkt ved en patologienhet (1). Hos dette marsvinet var kulen på halsen et tyreoideaadenom. Disse utgjorde i den amerikanske studien 63 % av tyreoideaneoplasiene, de øvrige var karsinomer hvorav det i et tilfelle ble funnet metastaser i lungene (1).

Så vidt vites er det ikke publisert kasus i den vitenskapelige litteraturen som beskriver de cytologiske funnene ved tyreoideaneoplasier hos marsvin. «Naked nuclei neoplasm» er ofte av nevroendokrin eller endokrin opprinnelse, som i dette tilfellet. De kjerneholdige cellene eksfolierer ofte i stor grad ved prøvetagning, slik at utstrykene blir cellerike. Siden cellene er fragile vil det ofte være en høy andel nakne kjerner, selv ved optimal prøvetagning og utstrykspreparering. Fravær av eller minimale cytologiske kriterier på malignitet vil i regelen ikke utelukke at malignitet foreligger ved denne tumortypen (4). Hos dette marsvinet pekte de cytologiske funnene, sammenholdt med kulens beliggenhet, i retning av tyroidea som massens opprinnelse.

Kliniske symptomer inkluderer vekttap og en palperbar cervikal ventral masse som hos dette marsvinet, men også hyperaktivitet, polyuri, hårtap, redusert appetitt, diaré, kardial bilyd og takykardi er observert (2). Så vidt det vites er det ikke publisert studier som beskriver en endring i stemmen hos marsvin med hypertyreose. Dette er heller ikke beskrevet hos katt, men hos mennesker med hypertyreose (5). En mulig sammenheng mellom stemmeforandringen og hypertyreosen kan ikke utelukkes i dette tilfellet.

Diagnostisering av hypertyreose hos marsvin krever en grundig klinisk undersøkelse, inkludert relevante tilleggsundersøkelser for å utelukke andre årsaker til vekttap. Området for tyreoidea bør palperes spesielt nøye, men dette kan være utfordrende da mange marsvin ikke liker å bli berørt på halsen. Serum total T4 og eventuelt fri T4 bør analyseres. Klinisk kjemiske og hematologiske analyser bør utføres for å utelukke andre årsaker til symptomene eller for å påvise eventuell samtidig sykdom. Annen aktuell diagnostikk er ultralyd og scintigrafi, spesielt i tilfeller hvor kirurgisk behandling vurderes (6). En studie foreslår også at forsøksvis behandling med tiamazol oralt og vurdering av behandlingseffekt kan benyttes diagnostisk i mistenkte tilfeller der optimal diagnostikk ikke kan utføres (6).

Blodprøvetaking av marsvin krever ofte sedasjon eller generell anestesi. Det er vanskelig å få en tilstrekkelig mengde blod ved punksjon av vena cephalica eller vena saphena (7). Det kan også være utfordrende å ta ut blod fra vena jugularis på grunn av marsvinets korte og tykke nakke (7). Blod kan om nødvendig tas fra kraniale vena cava, men man bør da være oppmerksom på risikoen for blødning til thorax (7).

Godt etablerte og validerte referanseintervaller for total T4 hos marsvin er ikke tilgjengelig. Referanseintervaller er metode- og reagensspesifikke. En studie på 40 klinisk friske marsvin av forskjellig rase, kjønn og alder utført med samme analysemetode og -reagens (Immulite 2000, Canine TT4) som ble brukt i dette tilfellet, rapporterte populasjonsbaserte referanseintervaller på 14,2-66,9 nmol/L (8). Hos intakte hannmarsvin var høyeste registrerte verdi i den aktuelle studien 57,9 nmol/L (8). I dette tilfellet ble derfor 78 nmol/L vurdert å være forhøyet og forenlig med hypertyreose, sammenholdt med de andre funnene. Referanseintervaller for fri T4 hos marsvin er i enda mindre grad etablert og validert. Referanseintervallet for fri T4 er angitt å være 16,2-26,1 pmol/L i Exotic Animal Formulary (9), men uten kildehenvisning eller informasjon om studiepopulasjon eller analysemetode. Fri T4 på 75 pmol/L som ble målt i dette tilfellet er markant forhøyet og styrker ytterligere mistanken om hypertyreose.

Aktuell behandling av hypertyreose hos marsvin er først og fremst tiamazol, alternativt kan karbimazol benyttes (6). Doseringen bør justeres basert på kliniske symptomer og måling av serumtyreoidhormonnivåer (6). Vanligvis er medisinering en gang daglig tilstrekkelig og effekt kan ses innen 48 timer etter oppstart av behandlingen (6). En studie viste klinisk bedring hos 48 % av marsvinene som ble behandlet medisinsk (2). Kirurgi er beskrevet og kan gi helt eller delvis bortfall av symptomer, men kan være forbundet med betydelige komplikasjoner og dødsfall (2, 6). Bedring i kliniske symptomer og normalisering av total T4 etter radioaktiv jodbehandling (I-131) er beskrevet hos to marsvin, men tilgjengelighet og kostnad begrenser muligheten for bruk i klinisk praksis i Norge i dag (10).