Spritresepten

Ola Kasene fra Stavsjø, firskåren og tett inne i den blåsvarte skogsarbeiderdongerien, tørker svetten i sitt grimete fjes med et drag fra armen, banner over myggen og solsteken og setter seg på stubben. Da sier jeg til ham:

«Den dag jeg blir ferdig dyrlege og får reseptblokken fra Helsedirektoratet, skal du få noe fint av meg. Du skal få en spritresept!» Han stirrer vantro på meg.

– Har du noen gang eid en spritresept?

– Hvordan kunne jeg det som verken har ku eller gris?

– Det er da ikke nødvendig. Spritresepter er ikke til for kalver eller hester og kuer. De er for folk!

Vi hugg ospeved inne på Stavsjøskogene, et par mils vei fra Ulefoss, og det var første krigssommeren. Ola var skogsarbeider og eneboer og det fattigste menneske jeg noensinne har møtt. Han eide en øks og en sag og to sett dongeri. Til stadighet fikk han små ting av folk. Det nye gebisset, for eksempel, som han satt og telget på om kveldene. Det hadde han fått etter en gamling som var død på en av Håtveitgårdene. Det passet ikke helt, men det var ikke mye om å gjøre.

Bua hans lå inne i en kolsvart skogtapp. Den var lagt i hop av dårlig tømmer, og det lyste inn mellom stokkene. Inne var det seng og bord og ovn i kroken og en brun pappeske med stearinlysstumper. Det holdt så vidt.

– Sa du at jeg skulle få en spritresept?

– Jeg sa det, ja. Det står om det i bøkene. Bare jeg nå blir ferdig, kommer jeg til å få den. En blokk med grønne resepter, hundre stykker minst. Og du skal få den aller første. – Da får vi håpe at du ikke stryker til eksamen. Han ser på de tynne hendene mine.

– Du får trene med øksa, så du blir sterk i fingrene, så du greier å dra ut kalvene. Da kan de ikke stryke deg. Og da får jeg kanskje den resepten. Hvis jeg lever, da.

Den var et ettertraktet dokument. Egentlig hørte spritresepten mørket til. Den var lyssky. Det var ikke helt bra å vise den fram. Den blanke og sterke væsken ble hentet på apotek og gjemt omhyggelig innerst i skapet. Spritresepten ble tiljublet av mange. Andre sa Fy! og lyste den i bann.

Som dokument er spritresepten gammel. Under Første verdenskrig ble folk for alvor klar over den. Da var det rasjonering og urolig alkoholpolitikk. Leger og veterinærer begynte å skrive ut resepter på sprit. Til å begynne med i det små. Men så øket det på . . .

Fra gammelt var det godtatt at brennevin hadde helbredende virkning ved en rekke sykdommer hos mennesker og dyr. Særlig gjaldt det akutte infeksjonssykdommer og forgiftninger, hvor en ellers ikke hadde så meget å hjelpe seg med. Det var også en kjent sak at alkohol kunne brukes til bedøvelse, og at det var et utmerket desinfeksjonsmiddel. Men, og det var et viktig men. Mulighetene for misbruk lå farlig nær.

I 1921 kom Forbudsloven. Staten innførte alkoholforbud. Da startet spritreseptskrivingen for alvor, og det førte til et misbruk som er uten sidestykke i vårt lands historie. Selv om mange leger og veterinærer nektet å skrive ut resepter på brennevin, så var det nok av dem som gjorde det. De medisinske indikasjoner ble tøyet så langt det var mulig og enda lenger. Det var dessuten en stor økonomisk fristelse ved reseptutskrivingen. Honoraret for en spritresept på 400 gram var gjerne 5 kroner, og det kostet minimalt av arbeide. I byene fikk folk snart rede på hvilke leger og veterinærer det var som skrev ut resepter, og venteværelsene deres var alltid fulle. Undertiden kunne køene strekke seg ut gjennom korridoren, ned trappen og ut på gaten. En lege som bodde i etasjen over et apotek, innrettet seg fornuftig. Han fikk laget et rør fra kontoret sitt og rett ned i apoteket. Så kastet han reseptene ned i røret etter hvert som han skrev dem ut.

Til slutt grep myndighetene inn, og det ble reist tiltale mot noen av misbrukerne. En lege som hadde skrevet ut 48 657 spritresepter i løpet av et år, ble dømt. En annen lege som hadde 38 000 resepter på samvittigheten, ble derimot frifunnet. Noen veterinærer fikk alvorlige reprimander fra departementet. Avsløringene førte til at myndighetene strammet inn tøylene. Ved lov av 30. november 1923 ble det innført streng kontroll med utskriving av resepter på brennevin til medisinsk bruk. En kongelig resolusjon året etter bestemte at heretter fikk en veterinær kun skrive ut to flasker brennevin eller en liter sprit til ei ku eller en hest. En gris fikk nøye seg med en flaske. Riktig ille gikk det med geitene, sauene og hundene. De fikk klare seg med en halv flaske. Hvor mange resepter i året en veterinær kunne tillate seg å skrive ut, sa derimot resolusjonen intet om.

Midt under forbudstid og alkoholpolitisk forvirring kom det store økonomiske tilbakeslaget. Depresjonen la sin klamme hand over alt og alle. I landbruket var det krisetider. Som følge av pengemangelen blant bøndene, fikk også veterinærene problemer. Det lyder utrolig, men selv seriøse kolleger brukte reseptblokken for å greie seg. Da det var som verst, møtte de opp på torg og byggeplasser. Var de heldige, kunne de få solgt en og annen spritresept for 2 kroner stykket. Det var omtrent det en dagarbeider hadde i lønn.

Spritreseptordningen blomstret friskt til langt ut i 30-årene. Det var mulig for en veterinær å få ut atskillig hundre resepter i året, uten at det ble registrert som misbruk. Etter hvert ble reseptblokken en plage. Så snart en veterinær viste seg på gaten eller i butikken, spurte folk om en resept. Selv ikke i begravelser fikk han være i fred. Ute på bygda ventet de større gårdbrukerne og de gode kundene at den praktiserende dyrlegen la igjen en resept eller to i året. Selv om spritresepten var et godt byttemiddel og til glede for slektninger og gode venner, så ble den etter hvert en flekk og en byrde for standen. Den ble en yrkesetisk belastning som man i lengden ikke kunne leve med. Det hevet seg røster som krevet en snarlig slutt på uvesenet.

Om det nok kunne sies mye stygt om spritresepten, så var den dog et dokument forbundet med atskillig humor. På en gard i Lunde hadde dyrlege Holmsen dårlig tid. Han rablet bare spritresepten ned på fjøsdøra. Hva skulle den arme bonden gjøre? Han var en praktisk anlagt mann, derfor hektet han døra av hengslene, spente hesten for kjerra og kom kjørende med døra til Ulefoss apotek. Provisoren nektet å ekspedere resepten. Det fikk være grenser. Langt ut på dagen greide bonden å få tak i dyrlege Holmsen som bekreftet at resepten var original og undertegnet av ham. Bonden kjørte hjem i triumf med fjøsdøra bak på melkevogna og en flaske sprit i lomma.

Ble nå all denne dyrlegespriten misbrukt eller forekom det at bonden anvendte den til sine syke dyr? En og annen gang hendte det nok at en halv flaske sprit ble blandet med kaffe og gitt som stimulans til fødselskuer eller ved kolikk og feber. Men det hørte nok til sjeldenhetene.

I det Herrens år 1951 skjedde underet. Jeg hadde takket være Himmelens gode makter fått eksamen og veterinærdirektørens velsignelse. Spritreseptblokken kom fra Helsedirektoratet to dager etter eksamensfesten.

Jeg glemte ham ikke. Min gode venn Ola Kasene fra Stavsjø og de telemarkske skoger fikk del i gleden. Han fikk den aller første resepten. En eneste dag i sitt fattige skogsarbeiderliv opplevde Ola å være hesteeier. Det var den dagen han fikk brevet mitt. På resepten stod det følgende:

Ola Kåsenes hest, Nebukadnesar

VM

Rep.

Spiritus concentratus g. 800

S. En spiseskje daglig på foret.

Jeg vet presis hva han gjør. Han vasker seg, tar på seg den minst fillete jakken og låser bua. Så ror han over Stavsjø og tar veien fatt. Han går ikke stien over skogen. Han følger kjerreveien forbi Briskemyr og Holla gard, går ned den bratte bakken ved Høyden, der kirkeruinene ligger til venstre og når en liten plass, en skjev grå stue med stenpipe og mosegrodd skifer på taket. En ørliten stund står han og ser på plassen. Så går han videre, forbi kammerherre Cappelens residens og til apotekgården oppmed Landa.

Han legger spritflasken forsiktig i den fillete ryggsekken og kjøper noen nødvendige ting på Tvara handelslag. Så tar han fatt på hjemturen. Men denne gangen går han snarveien over Berget og følger den øde stien over skogen. Han er ikke hjemme før i mørkningen og må tenne en stearinlyssstump inne i bua. Så nører han opp i ovnen og har ny kaffe på kjelen. Ikke for mye. Akkurat passe. Så setter han seg på benken foran bordet, heller kaffen i den svarte uvaskede koppen. Så drysser han i sukkeret. Med stor nøyaktighet. For det er en edel kunst å stelle til en god dokter. Og helt til slutt. Med verdighet og høy tid skjenker han i fra den blanke flasken.

Dersom måneskinnsstrimen greier bane seg vei gjennom den tette granskogen og inn gluggen på veggen, vil den treffe flasken på bordet og forvandle den til et lysende spøkelse.

To ganger, ikke mer, skjenker han i. Så setter han flasken inn i margarinkassen innerst i kroken ved sengen og har et fillete ullteppe over.

Ingen skal se hvor skatten er gjemt! Alle måtte begripe hvilken vei det bar. At det bare var et tidsspørsmål før myndighetene grep inn, avskaffet privilegiet og tok livet av spritresepten. Den ene sosialministeren etter den andre i Gerhardsens regjeringer sa fra at slutten nærmet seg.

I 1814 fraskrev Christian Magnus Falsen seg sine adelsrettigheter i begeistring for konstitusjonen.

I 1956 gjorde veterinærene nesten det samme. For å komme myndighetene i forkjøpet stod en samlet stand fram på valen og bad om å få slippe å skrive ut resepter på sprit på grunn av de følger det hadde.

Det ble gjort i stort alvor. Kanskje uten den helt store begeistring.

Den 1. april 1957 var timen kommet. Kronprinsregentens resolusjon forkynte at veterinærer ikke lenger hadde adgang til å skrive ut sprit på resept.

De juris og de facto var spritresepten avgått ved døden etter et helt utrolig liv. Det var slutt på det svarte kapitlet!