Innledning

Tuberkulose hos storfeet har fulgt husdyrholdet gjennom tidene. Sykdommen forekommer i dag i alle deler av verden. I 2017 rapporterte 44 % av WOAHs (The World Organisation for Animal Health, tidligere OIE) 188 medlemsland om sykdommen. Storfetuberkulosens zoonotiske karakter har gitt den særlig betydning. I 2017 meldte WHO (World Health Organisation) om nærmere 150 000 tilfeller av zoonotisk human tuberkulose.

Kampen mot storfetuberkulose i vårt land er både lang og innholdsrik, og i 1963 var sykdommen antatt utryddet. Men storfetuberkulose dukket opp igjen midt på 1980-tallet. I desember i 2022 slo sykdommen til i en besetning i Suldal.

Sykdomskamp i 70 år

I tiden fram mot 1890, da medisinalvesenet var ansvarlig for bekjempelsen av dyresykdommer, var storfetuberkulose ikke en del av «det offentliges særlige forsorg», slik det ble uttrykt. Det ble antatt at sykdommen hadde en begrenset utbredelse. I beretningen for veterinærvesenet for 1889 står blant annet om storfetuberkulose: «De fleste tilfælde av denne sygdom konstateres først ved slagtning af dyret og disse indgår ikke i nogen statistik. I indberetningerne anføres imidlertid fra de fleste dyrlæger at tuberkulose, særlig blant kvæget, er i udbredning, ikke alene i de distrikter hvor staldfodring er almindelig, men ogsaa i de amter, hvor sæterhavning endnu er i brug. De nye fjøsbygninger med fælles krybber og vandingsrender tilskrives stor betydning for smittens udbredelse.» Det skulle vise seg at storfetuberkulose var mer utbredt enn antatt. Mange veterinærer mente at dyr fra Sverige førte med seg smitten til Norge.

I 1890 ble «Det civile veterinærvæsen » etablert. Landets første veterinærdirektør, Ole Olsen Malm (1854–1917), var opprinnelig lege. Han tok veterinæreksamen i København i 1889. Malm startet raskt opp et planmessig bekjempelsesarbeid av alvorlige, smittsomme dyresykdommer, deriblant storfetuberkulose. I 1894 kom en ny husdyrlov, «Lov om Foranstaltninger mod smitsomme Husdyrsygdomme», der tuberkulose ble kategorisert som en mildere, smittsom sykdom. Malm var også vitenskapsmann med kontakter både til Robert Koch (1843–1910) i Berlin og Louis Pasteur (1822–1895) i Paris, og med særlig interesse for storfetuberkulose. Tuberkulinet var blitt framstilt i Tyskland i 1890, og året etter var Malm i gang med tuberkulinproduksjon ved sitt eget laboratorium i Kristiania. Malm hadde stor tiltro til at tuberkulinet kunne avdekke smittede dyr. På årsmøtet i Den norske veterinærforening i 1894 mente han at «at udrydde den (storfetuberkulose) blant kvæget er ikke længer en fantastisk drøm. Med tuberkulinets overgang i den daglige praksis vil det herefter være dyreejers egen skyld hvis hans besætning ikke er ren for tæring».

Frivillig tuberkulintesting ble satt i gang i 1895. Dersom dyreeieren skulle få dekket kostnadene av staten, måtte han inngå en avtale om å gjennomføre en rekke smittebegrensende tiltak. Forbud mot å selge syke dyr til slakt, etablering av et fysisk skille mellom syke og friske dyr samt «snarest mulig at lade slagte» dyr med tuberkulose var tre viktige betingelser. Amtsdyrlegene fikk både honorar og annen godtgjørelse for arbeidet ute i besetningene. I 1895 var godtgjørelsen to kroner per dyr for de 10 første dyrene. For større besetninger var satsen lavere. I årsrapporten for Det sivile veterinærvesen for 1895 går det fram at det var bevilget 12 000 kroner til tuberkulinundersøkelser. Drøyt 8000 kroner var avsatt til å dekke reiseog oppholdskostnader for dyrlegene. Dette utgjorde i overkant av 20 % av totalbudsjettet for veterinærvesenet det året. For årene 1900–1901 ble det avsatt 20 000 kroner til tuberkulintesting og 10 000 kroner til erstatning ved nedslaktinger. Bekjempelsen var trappet opp.

Veterinærvesenets årsrapporter beskriver status for de pågående undersøkelsene.

Tuberkulinundersøkelser i perioden 1895 til 1901

Tabellen nedenfor viser resultatet fra tuberkulinundersøkelsene fra 1895 til 1901. Cirka 120 000 dyr i 12 000 besetninger var blitt testet. 20 % av besetningen ble betegnet som «tuberkuløse og mistenkte» mens i overkant av seks prosent av de undersøkte dyra var «tuberkuløse». Storfepopulasjon var ved forrige århundreskiftet på cirka 1 million dyr. Storfetuberkulose hadde med andre ord en betydelig utbredelse.

Storfetuberkulose var mest utbredt på Østlandet, og i mange år toppet Kristians amt

(Oppland fylke, fra 1.1.2020 en del av Innlandet fylke) statistikkene. I årene 1895-1897 ble det funnet tuberkuløse dyr i 52 % av de undersøkte besetningene i denne delen av landet.

I årene fram mot 1. verdenskrig foregikk bekjempelsen av storfetuberkulose etter de samme prinsipper som ble lagt til grunn fra starten. At veterinærdirektør Malm ved det første nordiske «dyrlægemøde» i København i 1902 holdt foredrag om storfetuberkulose i Norge, viser at sykdommen hadde stor oppmerksomhet hos våre veterinærmyndigheter. Miltbrann var nok en god nr. to, mens smittsom kalvekasting ennå var lite påaktet. I krigsåret 1914 ble all tuberkulinundersøkelse innstilt, men kom etter hvert i gang igjen i et sterkt redusert omfang. I 1922 ble det ny giv i bekjempelsen. Nærmere 60 000 dyr i cirka 6 000 besetninger ble testet. Men allerede året etter ble all testing innstilt. Det var knapphet på finanser. Forekomsten av storfetuberkulose var tilnærmet på samme nivå som 20 år tidligere. Etter hvert som kjøttkontrollen ble utviklet, viste det seg at det kunne være betydelige uoverensstemmelser mellom resultatene av tuberkulintesten og funn ved slakting/obduksjon. I 1930 kom det derfor nye bestemmelser som krevde at diagnosen bare kunne stilles når det også var påvist tuberkuløse forandringer i slakt.

På begynnelsen av 1930-tallet kom det ny giv i undersøkelsene. Som en del av en rekke krisetiltak i jordbruket ble det i 1934-1935 bevilget 250 000 kroner til bekjempelsen av storfetuberkulose og smittsom kalvekasting (brucellose). Fra nå av gikk bekjempelsen nærmest på skinner. I smittede besetninger ble alle dyr slaktet, men det måtte fortsatt behovsprøving til for å få erstatning for tapt buskap. I 1937 kom en lov som påbød pasteurisering av melk brukt som dyrefôr# Pasteurisering av returmelk ble også tatt i bruk ved bekjempelsen av MKS, første gang ved utbruddet i Aust-Agder i 1926-1927.. Det var blant annet bekjempelsen av storfetuberkulose som var begrunnelsen. Bruk av returmelk fra meieriene til dyrefôr var betydelig på den tiden. Også i krigsårene ble programmene gjennomført langt på vei som planlagt. I fredsåret 1945 ble det påvist tuberkulose i bare syv storfebesetninger. I årene som fulgte ble påvisningene stadig sjeldnere, og i 1963 ble Norge erklært fritt for storfetuberkulose. Sverige og Island erklærte seg fri for sykdommen på samme tid. Danmark erklærte seg fri for storfetuberkulose cirka 20 år senere.

Nye utbrudd

Veterinærdirektør Olav Sandvik (1925-2010) omtalte i 1991 bekjempelsen av storfetuberkulose i Norge som en «veterinærmedisinsk bragd». Sammenlignet med de fleste andre europeiske land er dette en god beskrivelse, men det bør tilføyes at uten et godt samarbeid med husdyrbrukerne og god kommunikasjon med regjering og storting, ville et slikt resultat ikke vært mulig.

Så skulle det vise seg at storfetuberkulose likevel var å finne i husdyrpopulasjonen. I årene 1984, 1985 og 1986 ble sykdommen igjen påvist, denne gangen i Jølster (1984), Haugesund (1985) og Naustdal (1986). Storfebesetningen i Naustdal hadde hatt kontakt med besetningen i Jølster via salg av livdyr. Ved utbruddet i Jølster var det mistanke om at smitten hadde human opprinnelse. I Haugesund ble sykdommen først påvist i to svinebesetninger som begge hadde kjøpt smågris fra en tredje besetning, der det også var storfe. I alle tre besetningene ble det påvist tuberkulose hos grisene, Det ble derimot ikke påvist tuberkuløse forandringer hos storfe (den tredje besetningen), selv om tuberkulintesten var positiv. Bakterien Mycobacterium bovis ble identifisert innledningsvis. Videre undersøkelse konkluderte med at det handlet om Mycobacterium africanum, en bakterie som særlig gir human tuberkulose i Vest-Afrika og som tilhører samme gruppe som Mycobacterium bovis. Til tross for grundige undersøkelser, ble ingen smittekilde påvist. Besetningene med tuberkulose ble alle slaktet ned, slik det også skjedde med besetningen i Suldal og en kontaktbesetning i Masforden.

Som nevnt ble det etter hvert lagt avgjørende vekt på funn ved kjøttkontrollen i bekjempelsen av storfetuberkulose. Ved alle påvisninger på 1980-tallet, og ved det siste tilfellet i 2022 i Suldal, var det kjøttkontrollen som avdekket sykdommen. Dette er en overbevisende dokumentasjon på at kjøttkontrollen også er viktig for overvåkning av dyrehelsa. For noen år tilbake var det ikke alltid like lett å få gehør for en slik oppfatning. Dyrehelsedataene fra kjøttkontrollen ble derfor lenge dårlig utnyttet.

Fortsatt beredskap

Statistikker fra WOAH viser at storfetuberkulose fortsatt finnes på det europeiske kontinent. Sykdommen har hatt høy prioritet i EU, men det er likevel en rekke land som ikke har oppnådd fri-status i samsvar med EUs regelverk. Dette gjelder Irland, Portugal, Spania, Italia, Kroatia, Bulgaria, Romania, Hellas, Malta og Kypros. Også i Storbritannia og Nord-Irland (United Kingdom), som startet den offentlige bekjempelsen i 1935, er storfetuberkulose fortsatt en utfordring. I 20-års perioden fram til 2010 skjedde det dessuten en økning i forekomsten. I 2021 ble nærmere 10 000 storfe avlivet på grunn av storfetuberkulose i Storbritannia og Nord-Irland.

De siste tiårs påvisninger av storfetuberkulose i Norge og sykdommens forekomst i verden for øvrig, ikke minst i Europa, gir oss en påminnelse om at vi har gode grunner til fortsatt å opprettholde en høy beredskap mot storfetuberkulose.