Stakkars Dagros, fiksert til en utrivelig bås, med en strømførende bøyle over ryggen. Er det greit?

Mange kuer kan se langt etter de grønne engene og mulighet for naturlige rørsler under åpen himmel.

Cirka 35 % av de norske melkekuene er fastbundet til en trang bås størstedelen av året, og altfor mange av dem er utsatt for elektriske støt hvis de dropper avføringen på «feil» sted.

Storfeet kommer opprinnelig fra skogene i India. Dyrene blir i naturen opptil 20 år gamle, mens våre melkekuer på bås fases ut etter en 5 års periode. Hvorfor? Det lønner seg ikke, av økonomiske grunner å la dem leve lenger. Etter inseminasjon og drektighet nedkommer dyret med sin kalv, som oftest blir fjernet fra mor umiddelbart etter fødsel. Dette til tross for at det biologiske og imaginære båndet mellom mor av avkom er temmelig sterkt. Valper og tisper har også en nær tilknytning til hverandre. Men hos denne arten er det på sin plass, bokstavelig talt, å la mor og barn oppleve livet sammen. Kuene er i denne sammenheng gjenstand for en type overgrep som vi neppe tar inn over oss i tilstrekkelig grad. Det samme gjelder båsfjøs, som ikke hører hjemme i et moderne husdyrhold. Dyrevelferd er et begrep landbruket ynder å smykke seg med. Men det er uhyre vanskelig, for ikke å si umulig, å kombinere båstilværelsen med et godt liv. Dette er en driftsform som fratar dyrene muligheten til nær sagt enhver form for naturlig og artstypisk bevegelse. Likevel er en stor del av norske melkebruk basert på båser.

Dyrevelferdsprogrammet «DVP STORFE» blei innført for et par år siden. Hele næringa står bak, blant andre Nortura, Q-meieriene, Tine samt Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget. Men ingen talsperson for disse organisasjonene har tatt til orde for å fjerne kutreneren fra det aktuelle velferdsprogrammet. Uforståelig! I tredje potens.

Kua skal produsere melk, mange ganger mer enn det som skal til for å dekke kalvens behov. Resultatet kan bli produksjonssykdommer; den vanligste er mastitt. Kutreneren plager norske melkekuer i båsfjøs. Personlig synes jeg dette er urovekkende og avslørende, nemlig at norske myndigheter og ansvarlige fagpersoner aksepterer denne formen for tvangsmiddel. Jeg våger den påstand at kutreneren er et eklatant brudd på Dyrevelferdsloven.

Kutreneren er en metallbøyle som henger over ryggen på dyret. Den utløser et svakt elektrisk støt når kua skyter rygg, for eksempel når den skal gjøre sitt fornødne. De fleste av oss skjønner at i en hektisk hverdag er det vanskelig å påse at enkelte individer ikke lider overlast. Hensikten med dette instrumentet er god, nemlig å holde kua og båsen rein og fri for avføring. Men, det restriktive båslivet genererer stress og frustrasjoner, og munner ut i en negativ båsopplevelse med diverse uheldige medisinske utslag. Rent prinsipielt må det være både uetisk og uakseptabelt å regulere en så basal kroppslig funksjon som tarmtømming ved hjelp av elektrisk strøm. Praksisen burde være historie i 2024. En svensk veterinærprofessor mente at kutreneren er et torturinstrument. Intet mindre! Den bør i all anstendighet skrotes og henvises til historiens skraphaug.