Skjønnsmessige vurderinger

Høyesterett skriver at man skal være tilbakeholdne med å idømme straff etter paragrafer som innebærer bruk av skjønn, som i denne saken. Avlivingsparagrafen i dyrevelferdsloven (§ 12) sier at «Avliving av dyr […] skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte». Innen dyrevelferdsområdet foreligger det ofte skjønnsvurderinger, og dyrevelferdsloven inneholder mange formuleringer av typen «dyrevelferdsmessig forsvarlig». Ikke alle lovparagrafene har forskrifter som utdyper grensene for forsvarlighet. Vil dommen innebære en innskrenking av dyrevelferdslovens gjennomslagskraft?

Tradisjon

Høyesterett vektlegger hva som har vært vanlige avlivingsmetoder (tradisjon), og legger til grunn at det gjelder drukningsfeller for mus. En vektlegging av tradisjon kan hemme det stadig pågående arbeidet med å forbedre avlivingsmetoder. Tidligere var det vanlig å drukne kattunger, men nå vet man at det påfører dyrene sterk lidelse. Kverning av levende, daggamle kyllinger blir erstattet av kjønnssortering av rugeegg. Høyesterett sidestiller skadedyrbekjempelse med avliving av dyr under jakt og fangst, hvor avliving nødvendigvis foregår med mindre grad av kontroll. Innen jakt, fangst og fiske skjer det imidlertid også utviklingsarbeid og forbedringer. Innen hvalfangst ble avlivingstiden betydelig kortere da harpunen fikk påmontert en pentrittgranat. Det er krav om årlig skyteprøve ved storviltjakt, og tilgang på godkjent ettersøkshund. Mange nye fiskebåter har nå utstyr for å kunne bedøve fisken etter at den er tatt opp av sjøen, før bløgging. Nylig var det en dom om «spøkelsesfiske» der garn og teiner ikke ble røktet, men ble stående i sjøen. Utstyret fortsatte over tid å fange dyr som niser, fisk og krepsdyr som ble utsatt for unødvendig lidelse.

Praktisk gjennomførbart

Høyesterett sier at det må ses på hva som er praktisk gjennomførbart i en konkret situasjon. Dette er en del av den evige diskusjonen om hva som er nødvendig/unødig, jf. dyrevelferdsloven § 3 som sier at «Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». I dette tilfellet er det ikke tvil om at kvinnen hadde et stort museproblem. Hun kontaktet likevel ikke et skadedyrfirma. Hun anskaffet heller ikke gassfeller eller elektriske feller som er mer humane og hvor det finnes modeller som kan ta livet av mange mus. Høyesterett har ikke gått inn i hva lagmannsretten fant bevist om de ulike alternativene som kvinnen hadde for å få kontroll med museplagen. Høyesterett har kun vurdert om kvinnen i den situasjonen hun befant seg i, opptrådte slik at hun kan straffes for overtredelse av bestemmelsen om forsvarlig avliving. Høyesterett har vist til at det er tradisjon for å drukne mus samt at det er tillatt å benytte belastende metoder som gift ved smågnagerbekjempelse.

Konsekvens for rettsvernet til skadedyr

En konsekvens av dommen er at skadedyr gis et betydelig mindre vern enn husdyr. I forrige stortingsmelding om dyrevelferd (3) sto det «Kanskje er behovet for beskyttelse nettopp størst for de artene som ikke automatisk påkaller vår medfølelse, men snarere oppleves som nøytrale eller endog frastøtende». Dommen er problematisk sett i lys av dyrevelferdslovens formål om å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr, stadfestelsen av at dyr har egenverdi uavhengig av deres nytteverdi for mennesker, og ikke minst dagens vitenskapelige kunnskap om dyrs evne til å lide. Rotter og mus føler smerte, frykt og stress på en måte som neppe er vesensforskjellig fra oss. Nettopp fordi de er så like oss mennesker benyttes de mye i medisinsk og psykologisk forskning. De brukes for eksempel som modeller for depresjoner og rusavhengighet, og Moser-gruppen benytter dem i sin verdensledende grunnforskning om hvordan hjernen fungerer.

Tidligere vurderinger om drukning av dyr

Under rettsforhandlingene ble det referert til en rapport om musefeller fra Veterinærinstituttet fra 2010 (4), en artikkel i Norsk veterinærtidsskrift fra 2023 om drukning av dyr (5), samt Folkehelseinstituttets håndbok om skadedyr som brukes ved årlige kurs for skadedyrbekjempere (6). I disse er det forutsatt at drukning av dyr er forbudt i Norge. Dette bygger på at drukning er omtalt som en uforsvarlig avlivingsmetode allerede i forarbeidene til dyrevernloven av 1974 (7), og at dyrevelferdsloven fra 2009 generelt skulle styrke dyrs rettsvern og bidra til bedre dyrevelferd (8). Ikke minst bygger oppfatningen om at drukning er en ulovlig avlivingsmetode på en skriftlig tolkning av loven fra Landbruksdepartementet i 1994 (9). Bakgrunnen var et internasjonalt arbeid for ISO-standardisering av fangstfeller for pattedyr, der drukningsfeller var en av felletypene som ble vurdert. Arbeidsgruppen ønsket opplysninger om rettsstatus i de deltakende land. På bakgrunn av departementets tolkning har nevnte rapport, artikkel og kursmateriale for skadedyrbekjempere derfor formidlet at drukning av dyr ikke er en tillatt avlivingsmetode i Norge.

Forebygging versus avliving

Folkehelseinstituttet legger i sitt undervisningsmateriell stor vekt på forebyggende tiltak. For smågnagere dreier det seg om å tette bygninger, fjerne skjulesteder og søppel og beskytte matkilder. De vanlige museartene som trekker inn om høsten er en del av naturens økosystem. Husmusa er den eneste musearten som har hele sin livssyklus innendørs, men den er blitt uvanlig i Norge.

Andre metoder like belastende?

Høyesterett sier at metoder som medfører lidelse for dyret i visse situasjoner kan være akseptable. Ved skadedyrbekjempelse er det ikke tvil om at også giftdøden er belastende og at lovlige feller ikke alltid fungerer optimalt (4). Men at andre metoder også kan innebære lidelse for dyr bør ikke tilsi at drukning skal likestilles og tillates. Departementet har trukket en grense ved drukning, en grense som er godt faglig begrunnet. Under rettsforhandlingene ble det vist til limfeller (et slags fluepapir for mus). Fagmyndighetene har tolket at også limfeller er i strid med dyrevernloven, og skadedyrbekjemperne lærer på kurset at de er ulovlige (4,6). Bruk av limfeller er vurdert av det Veterinærmedisinske rettsrådet å kunne være forsvarlig i visse situasjoner. Den aktuelle saken, som ikke ble nevnt i retten, var om bord i fly. Her kan det få fatale konsekvenser dersom mus gnager over ledninger og hensynet til musene må vike. Avlivingsparagrafen i dyrevelferdsloven har for øvrig en unntaksbestemmelse for nødsituasjoner.

Høyesterett uttaler at drukning i utgangspunktet må regnes som en dyrevelferdsmessig uforsvarlig måte å avlive dyr på. De skriver at det ikke kreves spesialkunnskap for å skjønne at drukning ikke er en «human» måte å avlive dyr på. Samtidig mener Høyesterett at drukningsfeller til mus er en hevdvunnen metode som man ikke skal straffes for å bruke i en slik situasjon som kvinnen var kommet i, selv om hun ikke hadde prøvd alle andre alternativer. Høyesterett bygget på lagmannsrettens vurdering om at drukning i frostvæskeblandet vann (som ble gjort for at vannet i bøtta ikke skulle fryse til is) resulterer i en rask død fordi musene ikke klarer svømme. Denne påstanden synes ikke å ha vært dokumentert. Frostvæske kan inneholde svært giftige stoffer som etylenglykol, men giftvirkningen er neppe så raskt virkende. Det som trolig har hatt størst betydning, var at drukningsfellen, iallfall tidvis, var plassert på låven der det var mange kuldegrader. Væsken i bøtta var derfor underkjølt, og mus som falt nedi ble raskt nedkjølt. Dødsårsaken kan ha vært en kombinasjon av ihjelfrysing og drukning.

Hva nå?

Høyesterett sier ikke eksplisitt at det er lov å benytte drukningsfeller, kun at kvinnen ikke kan straffes for det, ut ifra den situasjonen hun var kommet i og ut fra lovtekstens formulering. De lavere rettsinstanser la på sin side vekt på at hun hadde uprøvde alternativer for å få bukt med museproblemet. Det er grunn til å frykte at høyesterettsdommen vil tolkes som en blankofullmakt til allmennheten om å bruke drukningsfeller ved smågnagerbekjempelse. Rotter, som også er gode svømmere, kan svømme opptil 35-60 timer før de utmattes og drukner dersom vannet ikke er avkjølende (10).

Høyesterett har talt og man må forholde seg til dommen. En naturlig første konsekvens er at Landbruks- og matdepartementet/Mattilsynet utarbeider en forskrift hjemlet i dyrevelferdsloven, som regulerer tillatte/forbudte metoder ved avliving av dyr, både ved skadedyrbekjempelse og ved avliving av arter der det i dag ikke foreligger en forskrift. Et annet tankekors er de mange skjønnsmessige begrepene som i dag finnes i loven. De holder kanskje ikke for å felle dom i en rettsak. Dette bør tas opp i den kommende stortingsmeldingen om dyrevelferd og følges opp ved revisjoner av dyrevelferdsloven.